Utfordringer og fremskritt i flerkulturelt helsearbeid

 
Flere helseforetak går i bresjen for likeverdige helsetjenester. Samtidig finnes det flere utfordringer knyttet til dette arbeidet.
0Shares

Samhandlingsprosjektet Styrking av likeverdig og integrerende helsetjeneste for minoritetsbefolkning i 
hovedstadsområdet holdt i dag sin nasjonale erfaringskonferanse på Ullevål Sykehus.

Prosjektet, som går i regi av Oslo kommune og Helse Sør-Øst RHF og er et samhandlingsprosjekt der helseforetak og bydeler i hovedstadsområdet deltar. Formålet er å sikre at helsetjenestene tilpasses den nye flerkulturelle virkeligheten i Norge.

Kulturtilpasning som helsetiltak

Som del av prosjektet har man utdannet kulturveiledere ved flere av helseforetakene involvert, blant annet OUS (Oslo Universitetssykehus Ullevål). Inger Ellen Kolbjørnsen, som selv jobber som kulturveileder oppsummerte på kreativ måte sin stilling og rollen den innebærer.

– Kanskje bør kulturveiledning inn på lik linje med lungeredning og annet nødmedisinske tiltak?, spurte hun salen.

FAFO-forsker Jon Rogstad (bildet) påpekte de ulike perspektivene rundt kulturmøter i helsetjenestene, også utfordringene.

– Vi ser at dette fungerer veldig bra på den ene siden, men at det også finnes et forbedringspotensiale. Særlig gjelder dette tidsaspektet, logistikk, og ikke minst usikkerheten knyttet til hvordan prosjektet forankres i det enkelte helseforetak. Våre undersøkelser knyttet til dette teamet viser at mangfold gjør lederne i helseforetakene usikre.

 
Foto : Claudio Castello

Spørsmålet hanlder først of fremst ifølge Rogstad om mangfoldet brukes på en god måte.

– Vi må fokusere på å ha et helsevesen for morgendagen, og at disse gruppene dette angår skal kunne nåes fram. Kulturveilederne må virkelig tenke igjennom sin rolle og opptre som gode brobyggere.

Lavterskeltilbud med blandede resultater

Et av de konkrete tiltakene for samhandlingsprosjektet var lavterskeltilbudet med helserelatert informasjon på urdu, arabisk og somali.

– Vi tok for oss disse tre siden de er de tre største ikke-vestlige minoritetsspråkene i Norge i dag, kommenterte Hanne Undlien fra helseradioprosjektet.

Hun vedgikk at programmene var av varierende kvalitet, og at det hadde med både tidsklemme og andre faktorer å gjøre.

– Flesteparten av medarbeiderne har gjort dette på frivillig basis. I enkelte av programmene, blant annet for de somaliskspråklige har det nesten vært umulig å finne høyt utdannet helsepersonale siden dette er gruppe med kort botid og lavt utdannelsesnivå. Problemstillingen her var helt fraværende i de urduspråklige programmene.

Viktig å ta opp tabuene med seriøsitet

Aziz Rehman (bildet) fra den urduspråklige radiokanalen VOICE FM sa at erfaringene fra radioprosjektet har vært nyttige. 

– Særlig for førstegenerasjonspakistanerne i Norge, som enten har hatt vansker med å lære seg norsk eller de som ikke kan lese og skrive, har særlig innringningsprogrammene vært en kjærkommen kanal å lufte sine helsekvaler på, mente han.

 
Foto : Claudio Castello

Hvordan har programmene tatt opp spørsmål angående skam- og tabuaspektet som forbindes med sykdom i de ulike miljøene?

– Jeg synes det har gått veldig greit, og at radiokanalen viste en ansvarlig vilje til å informere. Når folk man tok opp de ulike vanskelige problemstillingene på en seriøs måte så merket vi at folk var lydhøre. Når man takler tabuer på denne måten, så er man med på å bryte de samme tabuene. Vår erfaring viste at man faktisk kunne snakket om mange ulike utfordringer knyttet til helse.

Lite statsautorisert tolkebruk 

Noe som ble også godt analysert var tolkningen i sykehussammenheng. Statsautorisert tolk Hilde Fiva Buzungu har vært med på å kartlegge tolkebruken i ulike helseforetak, og gav uttrykk for at det egentlig er vanskelig å måle hva som er god tolkekvalitet. 

– Skjemaundersøkelser går ikke godt nok i dybden. Man får bare en skinnevaluering som ikke gir sikre svar på tolkens eller tolkefirmaets virkelige kvalitet.

Fiva Buzungu og hennes medarbeidere tok utgangspunkt i Riksrevisjonens kategoridefinisjon av tolkbruk. Statistikkene hun viste frem viste at de tre helseforetakene som ble undersøkt (OUS, Ahus og Sunnaas) kun brukte 12 prosent tolker som enten var statsautoriserte, hadde formell tolkeutdanning eller godkjent tospråklig test.

– Vi ser også at det ligger en utfordring i at enkelte språk ikke har tolkeutdanning eller autorisasjon, forklarte hun.

Velger vekk sykehusene

Er statsautorisert helsetolkning for dyr?

 
Foto : Claudio Castello

– Jo bedre kvalifisert tolken er, jo mer kan han eller hun velge og vrake av tilbud fra offentlige og private oppdragsgivere. Min erfaring tilsier at dette ofte handler om økonomiske prioriteringer for sykehusene, svarte Fiva Bugunzu (bildet).

Samtidig er dette et felt hvor man ikke kan være gjerrig, la hun til.

–  Helseforetakene har råd til de 2/3-delene av tolkene som ikke jobber tilsvarende en vanlig jobbuke, selv om man ikke er lønnsledende. Her bør man innse at man også kan konkurrere på andre områder, som jobbforutsigbarhet. Fjerntolkning og telefontolkning er også en mulighet som har vært oppe til vurdering.