– Fokuser mer på flyktningers mentale helse

Stipendiat Amina Selimovic ser det som viktig å ta opp flyktningers mentale helse.
Foto: Rune Selnes
Flyktninger trenger hjelp, men søker den ikke. Nå må vi ha mer fokus på denne gruppen, mener Amina Selimovic, stipendiat ved UiO og styre­leder i Hikmah-huset.
810Shares

Selimovic skriver i et innlegg i Vårt Land om lite fokus på flyktningers mentale helse under pandemien.

– Er det noen som har stilt seg spørsmålet om hvordan flyktninger har hatt det under
pandemien? Da tenker jeg ikke bare på alle de menneskemassene som lever under
umenneskelige forhold i enorme flyktningleirer, men de som bor i Norge. Jeg frykter at flyktningene er en gruppe det fokuseres lite på i det offentlige ordskiftet. Da mener jeg ikke i forbindelse med samtalen om integrering og/eller språkopplæring, men med tanke på hvordan de har det.

Hun viser til at Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) skrev en rapport om integrering og helsesituasjonen til flyktninger. Rapporten tar utgangspunkt i drukningstragedien i Tromsø i 2019,

– Et av hovedpoengene mine var å vise til den traumatiseringen som fører til at mange flyktninger ikke klarer å starte et nytt liv i Norge, ikke blir integrert eller lærer språket, sier hun til Utrop.

Uensartet gruppe

Selimovic presiserer på å bruke ordet “mange” av en enkel grunn.

– Vi har å gjøre med en gruppe som en svært uensartet, hvor mange har mange ulike bakgrunner og livsløp, og hvor noen vil lykkes bedre med å etablere seg i Norge. Her tenker jeg spesielt på krigsflyktninger, og folk med liten formell utdanning.

Når man sliter med å ha hodet på rett plass, er det vanskelig å konsentrere seg om å lære språket.

– Erfaringene mine som lærer for nyankomne viser at dette er tilfelle. Jeg husker en mann med syrisk eller afghansk bakgrunn som ville så gjerne lære seg språket, men som slet med store angstproblemer grunnet flukt-traumer, ensomhet og uvisshet om situasjonen for gjenværende familie. For vedkommende var det ikke lett å sitte på en skolebenk og lære norsk grammatikk. For folk som ikke har noe formell utdanning er det å gjennomføre språkopplæring noe noe helt nytt og uvant.

Sammenlikner med unge studenter

Under samfunnsnedstengning grunnet pandemien har situasjonen for en allerede sårbar gruppe blitt enda mer utfordrende, hevder hun.

– Flyktningers situasjon kan sammenliknes med unge studenter, som også har opplevd mye isolasjon, noe som igjen går utover psyken.

– Utifra egne opplevelser som lærer: er norsk utdanningssystem godt nok tilpasset traumatiserte?

– Opplevelsen min er at flesteparten prøver å hjelpe så godt de kan, men at de ikke har de nødvendige verktøyene, som de kan bruke til å bistå psykisk. Vi har f. eks. psykologisk oppfølging av skoleelever og studenter med tilknytning av Utøya-ofre, men ikke av flyktningbarn.

Flere lærere med fluktbakgrunn

Et tiltak hun gjerne ha flere lærere som selv har kommet som flyktninger, eller har familie med fluktbakgrunn.

– Jeg etterlyser flere som kan relatere til de samme opplevelsene flyktninger har, som en gjennomsnitts norsk skole- eller voksenopplæringslærer ikke har hatt. Ofte kan ikke lærer gi psykologisk hjelp, og lærere som kan relatere til slike traumatiske opplevelser kan skape mer tillit.

Vanskelig tema uansett kultur

Selimovic er også aktiv i partiet Sentrum, grunnet fokuset på en human flyktningpolitikk.

– Selvsagt håper jeg på mer fokus på situasjonen til sårbare grupper som traumatiserte krigsflyktninger, og at dette kommer oppe i den offentlige debatt. Saken fra Tromsø viser at behovet er sårt.

– Er dette et tema som kan være vanskelig å fremme? Og hvorfor?

– Først og fremst handler dette om at psykisk helse er tabu og skambelagt i de fleste kulturer. Heller ikke i en majoritetsnorsk kontekst er det så stor åpenhet om psykiske lidelser, i motsetning til sykdommer som kreft. Krigsflyktninger har også ekstrabagasje som indirekte eller direkte krigsopplevelser, herunder fangenskap, vold under flukt, og enkelte har også opplevd tortur og seksuelle overgrep som del av krigsopplevelsen. I tillegg spiller også språklige barrierer en rolle. Uten språk kan man ikke kommunisere med helsepersonell, og ofte er det også vanskelig å ha tolk i slike situasjoner.

Var barnetolk

Som 11-åring kom Amina fra Bosnia sammen med familien, med en far som blant annet satt i krigsfangenskap. Hun lærte seg norsk fort, noe som førte til at hun ble tolk for egen og andre bosniske familier på mottaket hvor de holdt til.

– I etterkant skjønte jeg at jeg ikke burde ha tolket, og satt meg inn i ting som barn ikke skal høre. Samtidig var det vanskelig å si nei. I dag er jeg helt enig i at regjeringens lovvedtak mot bruk av barnetolker.

Sier rapport må gi endringer

Som Sentrum-politiker vil hun fortsette å jobbe for å fremme flyktningers politiske helse, også under høstens valgkamp.

– Nedstengingen har gitt nedprioritering av viktige samfunnsområder, ikke bare her hjemme, men også ute i verden. Ikke bare har ting gått utover psykisk helse, men også temaet som vold i hjemmet, tilgang til utdanning og likestilling har gått tilbake.

– Ser du for deg at pandemien kan gi mer fokus på sårbare gruppers psykisk helse?

– Selv håper jeg det kan bli en øyeåpner. Ukom-rapporten er grei til lesing og henvisning, men bør også mane frem til konkrete politiske tiltak. Vi er nødt til å få til endringer på feltet, slik at folk kan bli lettere integrert, spesielt traumeutsatte flyktninger.