Ny, kald vinter i flyktningleiren

Helsemessige og hygieniske forhold i den nye leiren på Lesvos er kritikkverdige, ifølge Shirin Tinnesand
Foto: Raed Al Obaid/Moria White Helmets
– I 2020 fantes det 1000 varmeapparat klare til distribuering i et lager på Lesvos. Kun en håndfull av disse varmeapparatene ble delt ut. Kulde blir et problem også denne vinteren for flyktningene på Lesvos, sier Shirin Tinnesand fra Stavanger, som jobber i leiren på Lesvos.

Tinnesand har vært på Lesvos i desember, men kommer hjem til Norge til jul. Hun arbeider for den tysk-irakiske bistandsorganisasjonen WADI, som støtter initiativ og
selvorganiserte grupper blant flyktningene.

Shirin Tinnesand forsker på bistandsarbeid i flyktningleirer og har selv jobbet profesjonelt på Lesvos siden mars 2020. Foto: Lars Schmidt/schmidtaps.com

Tinnesand har jobbet mer eller mindre sammenhengende på Lesvos siden mars 2020. I tillegg forsker hun på rollen internasjonale hjelpeorganisasjoner spiller i flyktningleirer og kriseområder.

Mangelfull infrastruktur

Da Shirin Tinnesand kom til Lesvos i begynnelsen av mars 2020 var det over 20 000 mennesker som bodde i Moria-leiren. I den nye flyktningleiren, som ble bygd opp etter brannen i Moria, er det nå om lag 2100 beboere, og antallet skal ned til 1500 før inngangen av 2022.

– Med tanke på tall beboere er det bedre forhold nå, men sett i forhold til rettigheter er det fortsatt ille, sier Tinnesand.

– Greske myndigheter fikk mye penger av EU for å få infrastrukturen på plass, men det var først høsten 2021 at den nye leiren begynte å få infrastruktur, sier Tinnesand.

Hun er blant annet kritisk til fordelingen av ressurser og organiseringen av arbeidet inne i leiren, som greske myndigheter står for.

Hun forteller om oppvarming som ikke fungerte godt nok i fjor. Det manglet en kraftig nok generator til å operere varmeapparatene i leiren. Da var det heller ikke utført nok elektrisk arbeid, teltene var ikke koplet til strøm. I år er det lagt opp strøm til teltene, men generatorene er fortsatt ikke kraftige nok. Hun tror derfor situasjonen med kulde blir like ille som i fjor vinter.

– Kulde vil bli et problem så lenge man ikke har generatorene på plass. En av organisasjonen hun jobbet for, fikk nei til å dele ut varmemadrasser, uten at de har fått en
forklaring på avslaget.

Når det gjelder varme klær og sko til vinteren, forteller Tinnesand at
distribusjon ofte er skeivfordelt. Menn får ikke i samme omfang klær og sko, slik kvinner og barn gjør. Klesdistribusjon er maktbalanse, legger hun til.

Familier

– En stor majoritet som har bodd i telt i den nye leiren frem til nå, ble nylig «akutt-flyttet» til isobokser, i forbindelse med Pavens visitt i begynnelsen av desember, forteller Tinnesand.

Leiren ligger også i et område som er svært utsatt for vær og sterk vind.

– Hver gang det er storm eller vind får flyktningene det rett på seg, sier Tinnesand.

Vinteren på Lesvos er verst i januar-mars. Liv har gått tapt tidligere år på grunn av kulde og manglende oppvarming, legger hun til.

Hun forteller også at det er funnet bly i området der den nye flyktningleiren er satt opp, noe som har skapt bekymring for de helsemessige konsekvensene.

– Hvem bor i leiren nå?

– Majoriteten er afghanske familier. Mange av barna er under 12 år, noen er født i leiren. Så det er feil at det er hovedsakelig menn, slik som blir hevdet av noen.

– Hva er de største utfordringene for flyktningen i leiren, med tanke på vinteren?

– Det er helsemessige utfordringer. Det er også økonomiske begrensninger, som gjør at de er avhengige av den maten de får utdelt, som ofte er dårlig. De har heller ikke penger til å kjøpe medisiner. De har kun tilgang til de medisiner som medisinske organisasjoner har fått donert. Hvis det ikke finnes på lageret, blir det en resept og en personlig utgift. Mange har heller ikke råd til kontantkort til mobilen, som er det viktigste hjelpemidlet til å holde kontakt med familien, legger hun til.

Shirin Tinnesand mener en rekke menneskerettigheter blir brutt i leiren.

– Ingen av basisbehovene blir dekket på skikkelig måte, sier Tinnesand.

Hun forteller at bevegelsesfriheten også er innskrenket.

– Greske myndigheter sier at bevegelsesfriheten er innskrenket på grunn av covid-19, men mens resten av Hellas har blitt åpnet for turisme har leiren fortsatt med de samme såkalte «covid-restriksjonene», dette til tross for perioder hvor det har vært lav smitte, eller også null smittetilfeller i leiren. Dette var tilfellet både i 2020 og 2021.

– Hvordan er situasjonen for barna spesielt?

– Noen av barna har vært der så lenge som fire-fem, kanskje seks år. I utgangspunktet har greske myndigheter et ansvar i å tilby formell utdanning. Det er noen flyktningbarn som har mottatt undervisning gjennom det formelle systemet, men det er få. Mange barn har bare fått en slags undervisning uten dokumentasjon. Ingen sjekker kvaliteten på undervisningen. Greske myndigheter var mye bedre på å få barna inn i skoleklasser før, men på grunn av manglende oppfølging, deriblant av språk, stilte flere lærere og foreldre seg motvillige, og dermed ble tilbudet redusert, sier Tinnesand.

– Ikke bare mister barna skolegang, men manglende utdanning vil ha store konsekvenser for dem fremover. Manglende formell utdanning til barn bryter med flyktningkonvensjonen,
barnekonvensjonen, fundamentale menneskerettigheter, samt gresk lovverk og EU sitt rammeverk, slår hun fast.

Kapasitetsbygging

Da Shirin Tinnesand begynte å jobbe på Lesvos i mars 2020 var flyktningene i leiren passive i sin egen bistand. Hun jobber med kapasitetsbygging for organisasjonen WADI, og samarbeider med flere organisasjoner.

– Vi har jobba veldig mye med at flyktningene skal kunne bruke sine erfaringer og interesser til å forbedre forholdene inne i leiren selv. Flyktninger kjenner sin egen problemstilling best og vil derfor bidra til mer effektive løsninger.

Hun mener det ikke er behov for alle bistandsorganisasjonen som er i leiren, dersom flyktningene får muligheten i organiserte grupper som finner løsninger selv.

– I årevis har flyktningene blitt reduserte til passive mottakere, gjennom en ekskludert deltakelse av sin egen bistand, da et flertall av bistandsorganisasjoner har operert med en tankegang om at de vet best, sier Tinnesand.

– Men det kommer fortsatt til å være behov for administrative, medisinske og legale og
organisasjoner. Flyktningene kan ikke gjøre alt selv.

Tinnesand legger til at det ikke bare er behov for bistandsarbeidere, men også fagfolk og
håndverkere, som rørleggere og lærere, man da må de jobbe med faget sitt, ikke bli sett på andre oppgaver.

– Mitt råd til de som ønsker å gjøre en innsats for flyktninger, er å engasjere seg lokalt på vegne av organisasjoner som arbeider i leiren, eller bli frivillig ved de lokale asylsentrene der de bor, for der er det mye integreringsbehov. Ellers bærer vi et ansvar i det offentlige rom gjennom hvilken politikk vi stemmer frem og til hvilken intensitet vi diskuterer situasjonen med hverandre og på sosiale medier. Det er en veldig fin måte å gjøre det på, avslutter hun.

Empatitretthet og holdningsendringer

Henrik Kjellmo Larsen har forsket på forholdene for flyktninger siden 2015 og er interessert i språk og retorikk om flyktninger. Han ser en klar dreining i språket som blir brukt i det offentlige, og er opptatt av hvordan det påvirker oss.

–  I 2015 var det hovedsakelig snakk om flyktninger. Nå bruker mange av de største mediene nærmest konsekvent begrepet migranter i stedet for flyktninger. Det bærer med seg en konnotasjon om at dette er mennesker som sannsynligvis ikke har krav på beskyttelse. Man kan argumenter med at migranter er en sekkebetegnelse for både flyktninger og migranter, men det er ikke den forståelsen det har hos folk. Da Moria-leiren brant ble den kalt en migrantleir, ikke en flyktningleir.

Henrik Kjellmo Larsen er doktergradstudent ved Monash University i Australia, bosatt i
Norge og med erfaring fra frivillig hjelpearbeid i Hellas.
Foto : Anne Brit Sande

–  Hva tenker du om at mediene endrer begrepsbruken?

–  Jeg tenker at det handler om «empatitretthet», at leserne er lei av å lese om dette. Det er ubehagelig. De siste 20 årene har det druknet mennesker i Middelhavet hver eneste dag. Men det skrives ikke om, eller det får knapt en notis. Hadde det vært hvite mennesker fra et nord-europeisk land, hadde det fått forside. Det er en rasistisk undertone i det. «De» er ikke som oss, og det har vi avstand til. I tillegg blir migranter fremstilt som en trussel mot velferdsstaten. Vi snakker ikke om flyktningenes krise, men om flyktningkrisen, som vil påvirke oss og vår hverdag. Det er ikke så mye interesse for hvem de er, hva de kommer fra og har gått igjennom, det er bare en masse mennesker som kommer hit og kan true det vi står for. Og dette påvirker politikken og utviklingen av den. Asylpolitikken dras mot høyre. Det snakkes om å sende signal som skal stoppe strømmen av flyktninger.

Kjellmo Larsen er opptatt av hvordan retorikken påvirker holdningene våre.

– Det skaper ikke empati, flyktninger blir «de ansiktsløse andre.

Færre frivillige

Henrik Kjellmo Larsen skriver doktoravhandling om frivillig arbeid i Hellas. Han var selv frivillig på Lesvos i 2015. Da reiste mange til Hellas spontant og uten å vite helt hva som møtte dem. De frivillige tok imot menn, kvinner og barn i hopetall, som kom fra Tyrkia over Egeerhavet i overfylte gummibåter.

Mange av flyktningene var i en forkommen tilstand. Frivillige som møtte flyktninger på strendene fordelte mat, drikke, pledd og omsorg, etter beste evne. De spontanfrivillige var vanlige folk i ulike aldre, yrker og livssituasjoner, og mange var uten spesialkunnskap eller erfaring med krisesituasjoner.

I dag er rekruttering av frivillige lagt om, og arbeidet er inne i, eller ved flyktningleirer. Det er strengere krav til det å bli frivillig for en organisasjon, nå enn det var tidligere.

–  Det er mye mer profesjonalisert. Organisasjonene krever at de frivillige skal være lenger og kanskje ha mer kompetanse, sier Kjellmo Larsen. Han synes dette er en riktig utvikling.

– Organisasjonene må vite hvem de frivillige er, når de skal jobbe med veldig sårbare mennesker. Det må være en viss profesjonalitet i arbeidet. Det skal ikke være «frivillighetsturisme», med folk som betaler seg til å bli «hjelpearbeidere».

Han forklarer at i 2015 var det et stort behov for spontanfrivillige, selv om det var folk som kom bare for en uke. De gjorde en viktig jobb med å ta imot flyktninger på strendene i Hellas, i den første fasen av flyktningenes krise. Ingen av de store hjelpeorganisasjonene hadde formell tillatelse ennå, og var derfor ikke kommet på plass. Nå er de humanitære organisasjonene, som Røde Kors til stede, det var de ikke i 2015.

–  Det er ikke lenger behov for spontanfrivillige?

– Nei, jeg tror ikke det er behov for dem i Hellas nå. Men neste gang det smeller et annet sted i verden, så vil det oppstå behov der. Spontanfrivillige trengs i akutte situasjoner, før man får stablet den offisielle responsen på beina, legger han til.

Noen frivillige har også blitt utsatt for kriminalisering og beskyldninger om å bidra til
menneskesmugling. Hjelpearbeidere har blitt arrestert og rettsforfulgt. Dette kan ha en
demotiverende og avskrekkende effekt på mange av de som ønsker å hjelpe.

– Det sender et signal om at det ikke er trygt å hjelpe mennesker på flukt i Hellas, og at det kan få juridiske konsekvenser for deg, sier Henrik Kjellmo Larsen.

–  Hvilke konsekvenser har nedgang i frivillighet for flyktningene?

– Det er jo dem det går utover til slutt, for dess færre frivillige, jo mindre tilbud har de. Hvis det blir gjort vanskeligere og farligere for frivillige å arbeide med flyktninger, blir tilbudene drastisk reduserte. Det har vi sett er en konsekvens av kriminalisering av bistand. I Middelhavet er den ytterste konsekvensen at mennesker dør, fordi redningsbåter er konfiskerte, sier han.

– Det har aldri vært flere mennesker på flukt og det er elendighet overalt. Vi har et valg om vi åpner øynene for den elendigheten eller ikke, og jeg mener vi har en moralsk forpliktelse til å gjøre det, avslutter Henrik Kjellmo Larsen.