Foto: Utenriksdepartementet
Norsk-syreren flyktet til Norge høsten 2015, og er bekymret for hvordan egne landsmenn nå blir behandlet i sine asylsøknader.
Taha har nær familie i Norge som ikke har norsk statsborgerskap og som nå er svært urolige. Han jobber også på asylmottak og møter asylsøkere som nå merker regelendringene.
– Jeg har i flere år gjennom Norsk Folkehjelp hatt kontakt med syrere, og jeg ser hvor negativt dette påvirker folk, sier han til Utrop.
Frivilligheten som inngangsport
For Taha ble frivilligheten inngangsporten til samfunnet, og hjalp ham i sin integreringsprosess.
– Her fikk jeg nettverksbygging og språkhjelp, noe som etterhvert også hjalp meg med å få jobb. Jeg opplevde lokalmiljøet i Mandal som hjelpsom, samtidig som jeg også måtte legge inn mye egeninnsats.
Han husker den tiden som veldig spesiell, med sterk hjelpevilje både blant politikere og vanlige folk.
– Vi må huske at 2015 var en krisesituasjon, hvor enormt mange måtte flykte samtidig.
En restriktiv utvikling
Årene etter har ikke vært like rause. Offentligheten og det politiske ordskiftet har endret seg, og asyl- og innvandringspolitikken blitt mer restriktiv.
– Siden du har jobbet på feltet selv i mange år, hva tror du kan være årsaken?
– Grunnene er mange, og kan beskrives som økonomiske og politiske. I første omgang må en også huske på at årsakene til at folk flykter er de samme: krig, ustabilitet og fattigdom. I flere land fremmes også narrativet om “nasjonens sikkerhet”, og om potensielle verdikonflikter grunnet asyl- og innvandring.
Fikk tale under flyktningforum
I 2023 var Taha en av Norges representanter under Global Refugee Forum (GRF).
– Vi fikk sett på den gjennomgående politiske situasjonen og tatt opp flyktningers kår i Europa, og verden. Å snakke med andre flyktninger, og høre hva de har gått gjennom av erfaringer og integrering var givende. Her mener jeg også Norge har å lære av andre land, og trekker spesielt Canada som et foregangsland.
– Hva er det Canada gjør, som Norge ikke gjør?
– Jeg vil egentlig ikke sammenlikne, men heller fokusere på forbedringspotensialet Norge har. I Norge har vi veldig lang ventetid på asylsøknader, og prosessen kan oppleves som tilfeldig. Enkelte kan søke asyl og få opphold etter en uke, mens andre kan oppleve å måtte vente i flere år før de får svar. Og dette er folk som kan være i slekt eller komme fra samme område. Folk opplever som om det er ikke noe systematikk, og dette skaper frustrasjon blant mange.
Ser ikke på Syria som trygt
Nylig har Frp og Høyre tatt til ordet for at syrere bør dra hjem, og UDI har foreløpig satt alle søknader på vent frem til jul. Grunnen er at situasjonen i landet anses som langt tryggere etter Assad-regimets fall.
– Egentlig har ikke norske myndigheter vurdert landet som trygt, men inntatt en “avventende” holdning, er Tahas tolkning.
Selv er han uenig i utlendingsmyndighetenes og politikernes vurdering.
– Jeg jobber på asylmottak, og spesielt med en gruppe som enslig mindreårige. Jeg har også et familiemedlem som bor på mottak. For meg er dette en diskusjon som jeg tar opp daglig.
Så følger han også på utviklingen i Syria, og vil ikke kalle landet trygt, hverken for retur, eller for å sette asylsøkeres liv på vent.
– Vi har nylig sett kirkeangrep i Damaskus, og at terrorgruppen IS bygger seg opp igjen. Flere steder opplever også vannmangel i de hete sommermånedene.
– Folk må sette egne liv på vent
I tillegg er også han bekymret for et utvidet krigsscenario i regionen, og for at 12-dagerskrigen mellom Israel og Iran kan blusse opp igjen.
– Likevel har norske myndigheter bestemt seg for at alle asylsøknader skal stå på vent frem til jul. Ingen vedtak eller avslag, ingen trygghet.
For Taha er det spesielt ille at unge mennesker må sette livet på vent.
– Folk får ikke gå på skolen, eller jobbe, spesielt de som ikke har vært på asylintervju. Veldig mange er også usikre på hva som vil skje med dem etter jul, når norske myndigheter skal komme med ny vurdering. Vi snakker om folk som ofret nesten alt for å komme hit, reist i flere måneder gjennom farlige ruter, blitt utnyttet av smuglere og skilt fra familie.
Nødt til å forsørge familie i opprinnelseslandet
Nå sitter mange i Norge uten rettigheter og uten fremdrift. Og når man ikke får jobbe skaper det psykisk stress, sier Taha.
– Flere har store familier som lever enten i Syria, Libanon eller Tyrkia, ofte i fattigdom. Enkelte har grunnet manglende jobbtillatelse i Norge begynt å jobbe svart for å kunne ha penger til seg selv, og for å kunne sende til familie. Forholdene er ofte uverdige, men mange ser dette som en risiko de må ta for å i det hele tatt kunne ha en inntekt.
Går utover folks integrering
Folk Taha jobber med sier de føler at de ikke får bidratt til samfunnet.
– Veldig mange føler seg verdiløse, og tør ofte ikke å ringe familien i Syria fordi man føler skam over å sitte i limbo på et norsk mottak. Noen holder på å miste tilliten til norske myndigheter, når man utsettes for denne type urett.
For Taha er løsningen helt klar:
– Utlendingsmyndighetene bør stanse avventingen når det gjelder alle syrere som kom før 08. desember i fjor, som regnes som Assad-regimets fall. Norge må gjenoppta individuell behandling, og en rettferdig vurdering av søknadene. Ventetiden må også kortes ned, slik at folk får en mer stabil livssituasjon.
