Foto: Privat
Mohammed Almashhadani kom inn på medisinstudiet i 2019 – bare fire og et halvt år etter at han kom til Norge. Utrop og flere andre medier, både i Norge og internasjonalt, omtalte den raske veien hans inn på landets mest konkurranseutsatte studium.
Allerede fra første dag på medisinstudiet begynte han å legge merke til noe som gjorde inntrykk.
Medstudenter fortalte om hvordan det er å være annerledes, å bli møtt med andre forventninger, å bli snakket til på en annen måte. Noen beskrev hvordan det er å bære hijab og kjenne at man blir vurdert før man i det hele tatt får vist hvem man er.
– Det gjorde meg både lei meg og urolig, sier han.
Det ble starten på et engasjement som førte til at Norsk Medisinstudentforening (Nmf) enstemmig vedtok en resolusjon mot rasisme og diskriminering i medisinsk utdanning.
Seminaret som løftet samtalen
Et viktig vendepunkt kom i forbindelse med seminaret «Et antirasistisk medisinsk fakultet?» i 2024. Seminaret ble arrangert av Arbeidsgruppen om rasisme, diskriminering og helse i samarbeid med fakultetet.
Her møttes studenter, forskere, klinikere og ledelse for å diskutere hvordan rasisme kan arte seg i medisinsk utdanning og praksis.
– Å være en del av det samarbeidet betydde mye. For første gang ble samtalen løftet inn i en faglig og institusjonell sammenheng, forteller han.
Skal erfaringene følges opp systematisk, mener han arbeidet må forankres både ved fakultetet og i Norsk medisinstudentforening (Nmf) hvor det var bred enighet om at tematikken måtte tas på alvor.
Sammen med en gruppe studenter i Nmf og i samarbeid med arbeidsgruppen for rasisme og diskriminering, tok han initiativ til å utarbeide en resolusjonen.
Videoen som aldri ble fulgt opp
Et konkret øyeblikk gjorde særlig sterkt inntrykk.
En medstudent delte en video i en kullchat på Messenger med rasistiske og dehumaniserende uttalelser rettet mot en medisinstudent med somalisk bakgrunn. Dagen etter ble videoen slettet, med forklaringen om at avsenderen hadde vært beruset.
Det kom ingen tydelig reaksjon i etterkant. Hendelsen ble heller ikke meldt videre til fakultetet.
Det alvorlige var ikke bare innholdet i videoen, men normaliseringen som fulgte
– Det alvorlige var ikke bare innholdet i videoen, men normaliseringen som fulgte, sier han.
– At noe så grovt kunne deles i et studentfellesskap og deretter forsvinne uten reaksjon, sier noe om terskelen for å gripe inn. Når stillhet blir den dominerende responsen, blir også ansvaret uklart.
En annen hendelse gjaldt en melding i en kullchat der en medstudent omtalte personer som bruker miswak – en tradisjonell tannbørste av tre – som «aper».
– Slike utsagn kan av enkelte avfeies som dårlig humor, men de er dehumaniserende. Når de ikke møtes med tydelig motstand, skapes det rom for at de kan gjentas.
Han peker på at slike hendelser sjelden varsles formelt.
– I praksis håndteres det i stillhet av dem som rammes. Belastningen blir enorm på den enkelte studenten, mens problemet forblir usynlig på systemnivå.
Åpen og skjult rasisme
På spørsmål om hvordan rasisme arter seg i medisinstudiet, viser han til artikkelen «Medisinstudenter utsettes for rasisme» publisert i Tidsskriftet.
Der beskrives både åpen og mer skjult rasisme – fra direkte utsagn til subtile former for forskjellsbehandling og stereotypisering.
Han understreker at mye av det som løftes frem ikke er formelt rapportert.
– Det er en utfordring i seg selv. Når hendelser ikke meldes, blir det lett å hevde at problemet ikke finnes.
Almashhadani understreker samtidig at han ikke anklager verken medstudentene, fakulteter eller professorene for rasisme.
– Det er en stor forskjell mellom intensjon og effekt.
Skepsis – og samarbeid
Etter publiseringen av debattinnlegget i Tidsskriftet, skrevet sammen med Amanda Hylland Spjeldnæs, fikk han en rekke reaksjoner.
Noen stilte spørsmål ved om dette «egentlig» var et problem i medisinstudiet. Andre var redde for at tematikken kunne virke polariserende, eller mente at aktivisme ikke var riktig vei å gå.
– Noen var bekymret for at vi skulle plassere en gruppe i en offerrolle. Det er ikke det dette handler om, sier han.
Samtidig opplevde han at stemningen snudde da fakultetet fikk et tydeligere bilde av alvoret og omfanget.
I dag beskriver han fakultetet som en viktig samarbeidspartner.
– Vi står samlet om å adressere rasisme og diskriminering. Arbeidet er forankret i konkrete initiativer og arbeidsgrupper.
Rasisme inn i pensum
Han mener perspektiver om rasisme og diskriminering må bli en naturlig del av pensum – ikke et valgfritt tillegg.
– Dette må integreres i undervisningen, i klinisk praksis, i kasuistikker og i kommunikasjonsundervisning. Det må knyttes til situasjoner medisinstudenter faktisk møter.
Han peker på hvordan implisitte fordommer kan påvirke vurderinger og beslutninger.
– Symptomer kan tolkes ulikt avhengig av hvem pasienten er. Det kan få betydning for diagnostikk og behandling.
Han etterlyser også konkrete verktøy:
– Studentene må lære hvordan de sier ifra på en trygg måte, hvordan de støtter medstudenter, og hvordan institusjonen skal følge opp.
Hvem er «standarden»?
Begrepet «hvit normalitet» er han forsiktig med å definere, men han reflekterer rundt hvem som blir sett på som standard i undervisningen.
– Hvilke kropper og hudtoner vises i lærebøker? Hvilke pasienthistorier brukes som norm? Hvilke erfaringer tas for gitt?
Han understreker at det ikke nødvendigvis handler om bevisst ekskludering.
– Majoritetens erfaringer får ofte definere rammen. Da kan andre oppleve at de ikke helt passer inn.
Trygghet og reell innflytelse
For at studenter med minoritetsbakgrunn skal bruke varslingssystemet ved fakulteter er det viktig å sikre at de føler seg trygge slik at studenter kan våge å varsle.
– Det må være enkelt å si ifra, tydelig hva som skjer når man melder fra, og hvem som har ansvar for oppfølging.
Mange lar være å varsle av frykt for gjengjeldelse eller fordi de tviler på at det fører til endring.
– Systemet må ikke bare eksistere på papiret. Det må oppleves trygt i praksis.
Han etterlyser også økt representasjon.
– Studenter med minoritetsbakgrunn må ikke reduseres til symboler. De må ha reell innflytelse når tiltak utformes.
– Dette handler om fellesskapet
Debattinnlegget har i hovedsak blitt møtt med støtte fra studenter, undervisere, ledelse og leger. Flere har tatt kontakt og delt egne erfaringer.
– Det viser at dette ikke er enkeltstående opplevelser, men noe flere har båret på over tid.
For ham handler dette ikke om å vinne en debatt.
– Dette handler om å ta ansvar for det læringsmiljøet vi selv er en del av. Kultur endres ikke gjennom én stemme, men gjennom et fellesskap som faktisk sier ifra.
Og det er nettopp der han mener endringen begynner.
