Foto: KI
Hele 74 prosent av unge med innvandrerbakgrunn i alderen 15–19 år oppgir at de har gitt språkhjelp til foreldre eller foresatte. Det kommer fram i rapporten Barn og unges erfaringer med å gi språklig bistand, som Proba samfunnsanalyse og Agenda Kaupang har utarbeidet på oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, IMDi.
Rapporten undersøker hvor ofte barn og unge hjelper voksne med språk, i hvilke situasjoner det skjer, og hvilke konsekvenser det kan få for barna og familiene deres.
Språkhjelpen skjer både i kontakt med offentlige tjenester og i mer hverdagslige situasjoner. Barn og unge hjelper blant annet med å oversette i møter, forklare brev, tolke digital informasjon og bistå foreldre i kontakt med skole, helsevesen, Nav, politi, UDI og andre offentlige instanser.
Skolen peker seg ut
Ifølge rapporten er skolen en av arenaene der flest unge gir språkhjelp. Mange forteller at de har oversatt informasjon fra lærere, forklart meldinger fra skolen eller vært til stede i utviklingssamtaler og foreldremøter.
Også helsevesenet går igjen i ungdommenes fortellinger. Flere har hjulpet foreldre med å bestille legetimer, forstå innkallinger, forklare symptomer eller videreformidle informasjon fra helsepersonell.
Rapporten viser at språkhjelp ikke bare handler om muntlig oversettelse. Skriftlig og digital hjelp framstår som særlig utbredt. Det kan være å lese brev fra offentlige tjenester, forklare innholdet i digitale meldinger eller hjelpe med skjemaer og søknader.
Stolthet – men også stort ansvar
Ungdommene beskriver språkhjelpen på ulike måter. Mange opplever at de bidrar med noe viktig for familien. De forteller om stolthet, mestring, bedre språkkompetanse og tidlig innsikt i hvordan det norske samfunnet fungerer.
For noen styrker språkhjelpen også relasjonen til foreldrene. Barna får en viktig rolle i familien, og foreldrene uttrykker ofte både takknemlighet og stolthet.
Samtidig peker rapporten på tydelige belastninger. Flere barn og unge forteller at de får innblikk i sensitive og vanskelige temaer som helse, økonomi og rettigheter. Noen beskriver stress, bekymring, dårlig samvittighet og følelsen av å ha et ansvar de ikke er gamle nok til å bære.
For enkelte går språkhjelpen også utover skolearbeid, fritid og egne aktiviteter.
Kan påvirke familierollene
Foreldre som er intervjuet i rapporten, sier at de setter stor pris på hjelpen fra barna. Samtidig er flere bekymret for belastningen barna utsettes for.
Rapporten peker også på at språkhjelp kan påvirke maktforholdet i familien. Barn kan få tilgang til informasjon foreldrene ikke fullt ut forstår, eller informasjon som foreldrene ikke ønsker at barna skal kjenne til. Dermed kan rollene mellom barn og voksne forskyves.
Hørende barn av døve foreldre beskriver språkhjelp som en gjennomgående del av oppveksten og familielivet. Også her handler det både om praktisk hjelp og om et ansvar som kan bli stort.
Barn skal ikke brukes som tolk
Bakgrunnen for undersøkelsen er tolkeloven § 4, som forbyr offentlige organer å bruke barn til tolking eller annen formidling av informasjon. Loven åpner bare for unntak i nødssituasjoner eller når det etter en konkret vurdering anses forsvarlig.
Rapporten skiller mellom profesjonell tolking og det den kaller «barns språkhjelp». Tolking er en profesjon med krav til kompetanse, nøytralitet og etiske standarder. Barn som hjelper foreldrene sine, er familiemedlemmer. De kan forklare, forenkle, filtrere eller utelate informasjon ut fra lojalitet, egne interesser eller et ønske om å beskytte familien.
Derfor mener rapporten at barns språkhjelp må forstås som et eget fenomen, ikke som vanlig tolking.
Etterlevelsen er ikke god nok
Rapporten konkluderer med at mange offentlige tjenester har rutiner for bruk av tolk, og at ansatte i hovedsak sier at barn ikke skal brukes som tolker. Samtidig viser funnene at barn og unge likevel ofte gir språkhjelp i kontakt med offentlige tjenester.
Ifølge rapporten er etterlevelsen av tolkeloven § 4 samlet sett ikke god nok. Offentlige tjenester har også begrenset innsikt i om barn brukes til å formidle eller oversette skriftlig og digital informasjon hjemme.
Anbefaler mer veiledning
For å redusere bruken av barn som språkhjelpere anbefaler rapporten at IMDi styrker sitt veilednings- og informasjonsarbeid om tolkeloven.
Rapporten anbefaler også at fagdirektorater og sektormyndigheter utvikler tydelige retningslinjer for når tolk skal brukes, og hvordan barn kan skjermes fra å bli språkhjelpere i minoritetsspråklige familier.
Målet er å sikre at foreldre får informasjon de forstår, samtidig som barn slipper å stå i krevende situasjoner der de må oversette om helse, økonomi, rettigheter eller andre sensitive temaer.
