Foto: Flickr
Ordet multikulturalisme har i løpet av 2000-tallet nærmest blitt et skjellsord. Begrepet er assosiert med naivitet fra myndighetene i møtet med ikke-vestlige innvandreres antatte tradisjonelle og patriarkalske tradisjoner. Politikere og aktivister som støtter multikulturalismen, blir stadig oftere beskyldt for å fremme en grenseløs relativisme der alt forklares ut fra kulturforskjeller, til og med æresdrap, tvangsekteskap og omskjæring.
Det er i den nye boka “Multiculturalism – A Very Short Introduction” at Ali Rattansi, som er sosiolog og forsker ved City University i London, foretar en ny analyse av hva kritikken mot multikulturalisme egentlig bygger på av empirisk belegg.
Det er lite som tyder på at det først og fremst er multikulturalismen som har ført til integreringsproblemer, mener Rattansi. Snarere er problemene som finnes i dag og årsakene bak dem feiltolket. Samtidig er forskeren enig med kritikerne i at multikulturalismens tid er over og at det er på tide å finne nye tilnærminger til flerkulturelt samliv.
– Kritikken av mulitkulturalismen har vært til dels meget tynn og basert på tvilsom forskning, skriver han i nettmagasinet eurozine.org.
Feilslått motstand
Han mener mye av opphavet til kritikken mot multikulturalismen i Storbritiannia stammer fra enkelte grep britiske politikere gjorde, og tolkningsrammer de ga, i møtet med sosiale problemer på begynnelsen av 2000-tallet.
– Samhold i nærmiljøet, uklart definerte tanker om “integrering” og tiltak som statsborgerskapsprøver for innvandrere ble rørt sammen av tidligere innenriksminister David Blunkett og andre som hadde misforstått rapportene som kom etter opptøyene i 2001. Det hele ble til en kompott av kommunitarisme, Robert Putnams tvilsomme forskning på sosial kapital og en forståelse av den hvite arbeiderklassen som en egen etnisk gruppe med interesser som på tvers av etniske minoriteters interesse, skriver han.
Misforstått nasjonalisme
Dette førte til at man begynte å fokusere mer på “britiskhet” i skolenes pensum og andre offentlige sammenhenger. Det overdrevne fokuset på nasjonal identitet og en påstått snillisme overfor innvandrere gjorde at det etniske minoriteter og andre marginaliserte grupper har til felles – fattigdom og arbeidsløshet – ble borte for folk, mener Rattansi.
Det går ikke an å finne bevis på at multikulturalismen som offisiell politikk har ført til bevaring av patriarkalske tradisjoner, kvinneundertrykking og så videre. Faktisk har det blitt stadig mindre av dette, mener forfatteren. Det er på den annen side slik at selv om multikulturalismen nå avvises, for eksempel av statsminister David Cameron, videreføres mange av de gamle multikulturalistiske tiltakene med gode resultater. Det dreier seg om en politisk linje som anerkjenner minoriteters kultur i form av mat og klesdrakt, går inn for like muligheter og mot diskriminering når det gjelder utdanning, arbeid, bolig.
– Mitt argument, som jeg utdyper i boka, er at det er behov for å forlate den gammeldagse multikulturalismen over til en mer konstruktiv fase jeg kaller “interkulturalisme”. Men det er en lang vei å gå for å klare å holde fast ved det vi allerede har vunnet og finne penger til nye interkulturelle prosjekter. Den offentlige sparepolitikken har allerede ført til høyere arbeidsledighet blant minoriteter og vi er på rask vei mot endrede lokalsamfunn der mange vender seg mot mangfold. Veien fremover blir svingete og bratt, skriver han.
