Internasjonal pressesolidaritet er veien

Bevis for at det nytter: under Verdens Pressefrihetsdag for to år siden arrangerte den engelske PEN-klubben en demonstrasjon til støtte for filmdirektøren og samfunnskritikeren Maung Thura "Zarganar". Høsten 2011 ble han løslatt og hjamlandet Burma i ferd med å gjennomgå en demokratiseringsprosess uten sidestykke.
Foto: englishpen.org
Nye skremmende tall viser at kampen om en fri presse på verdensbasis langt ifra er vunnet.
0Shares

I forbindelse med verdens pressefrihetsdag 3. mai har Reportere Uten Grenser og Committee to Protect Journalists gitt ut nye tall om pressesituasjonen verden over. Bildet som vises er svært bittersøt. Noen land klarer å opprettholde pressefriheten, mens situasjonen andre steder har blitt klart forverret.

Tallene, som gjelder 2011, viser 66 drepte journalister på verdensbasis. 71 har blitt kidnappet, 1044 arrestert, 1959 fysisk angrepet eller truet, og 179 fengslet. Også bloggere og nettaktivisters virksomhet knebles. Filippinene, Pakistan, Mexico, Brasil og Russland utpekes som verdens topp-5 dødeligste land for en journalist å drive sin virksomhet.

Knebling

Autoritære eller diktatoriske regimer som Syria, Kina, Aserbajdsjan og Cuba bruker også ulovlige metoder for å kneble ytringsfriheten og retten til konstruktiv samfunnskritikk både blant bloggere og pressefolk. Særlig når det gjelder nett er situasjonen kraftig forverret. Regjeringer blokkere søkemotorer, torturerer folk for å få passord til Twitter og Facebook, og sensurerer hva som kan sies online.

Fra lille-Norge til den store verden

Så kan man spørre seg: hva er det jeg som journalist langt vekk av sted, i et trygt åpent kontorlandskap i lille Norge kan gjøre? Eksemplene er flere på hvordan man kan vise internasjonal pressesolidaritet.

Aserbajdsjan, som om noen uker skal avholde Eurovision Song Contest, opplevde i fjor vår en protestbølge som ble slått kraftig ned på. Journalister ble forhindret fra å rapportere, og menneskerettighets-forkjempere møtt trusler og juridiske hindringer for å gjøre jobben sin.

I anledningen den internasjonale sangkonkurransen har Amnesty International brukt anledningen til å påminne om de stadige bruddene på ytringsfriheten i landet ved å få EBU (European Broadcasting Union) til å utøve press mot aserbajdsjanske myndigheter om at landet må etterleve et minstemål for menneskerettigheter.

Bli “venn”

Oppmerksomhetskampanjer er alltids en god start. Å alltid se sitt navn forbundet med negativ presseomtale kan på lang sikt få konsekvenser. Et norsk firma som bryter en potesiell kontrakt eller en offentlig delegasjon som boikotter et møte.

Men først og fremst er det viktigst å strekke ut en hånd til de som har det verst og som ofrer sine egne karrierer for ytringsfriheten: nemlig journalistene og bloggerne som avdekker maktmisbruket og de grove menneskerettighetsbrudd i de aktuelle landene. Hold kontakt med den kurdiske bloggeren, den regimekritiske journalisten fra Zimbabwe og nettaktivisten fra Cuba, som må reise flere hundre mil til nærmeste nettcafé og betale en halv månedslønn for å få lov til å si sin mening. Til sammenligning får vi som sitter på norske avisredaksjoner betalt for å kommentere vårt samfunnssyn.

Eksempler på at det nytter å hjelpe finnes. Østblokken etter kommunismen, Chile etter Pinochet, Spania etter Franco og Egypt etter Mubarak. Vi som sitter i norske redaksjoner sitter i maktposisjon og med mulighet til å hjelpe. Hvem vet; om noen år kan det være oss som trenger andre til å kjempe for vår rett?

For ytringsfrihetens skyld, la oss håpe det aldri vil skje.