Paradiset Somalia

Somalia på 1960- og 70-tallet var et sted for store drømmer; drømmer om å forene alle somaliske områder på Afrikas horn til én nasjon under ett flagg; drømmer om å bygge landet gjennom folkets harde arbeid; drømmer om å bli de beste i Afrika. Med et folk som fortsatt var overveldet av en sterk nasjonalistisk stemning etter frigjøringen, var det ingen grenser for hva vi kunne oppnå.

Det var også en fin tid å gå på skole. Store forventninger ble lagt på våre skuldre. Jeg husker at til avslutningsseremonien på slutten av hvert skoleår samlet vi oss i skolegården med foreldre og lærere sittende på stoler foran oss. Rektor kunngjorde skolens resultater, og de beste elevene fikk premier bestående av bøker og blyanter. Elever som hadde vist forbedringer og de som utmerket seg med fremragende oppførsel, orden og lederskap, fikk også sin anerkjennelse og belønning. Fremstående eldre i lokalsamfunnet holdt motiverende taler. Vi ble minnet om at vi var nasjonens fremtid, at vi skulle bli presidenter, advokater, gode lærere, leger, militære og politi og alt annet vi ønsket å bli hvis vi gjorde det godt på skolen. Vi ble behandlet med stor kjærlighet og hengivenhet, og hele landsbyen fikk et preg av folkefest når vi kom ned fra skolen i uniformene våre.

Landets blomster
Vi ble kalt Ubixii waddanka, landets blomster, og vi ble trollbundet når vi fikk høre den store musikerlegenden Abdullahi Qarshi synge: «Dallintii waddankiyo, dhulkaanu nahay… Nasjonens ungdom er vi, landets ungdom….». Vi satt som limt til radioapparatene våre på frigjøringsdagene og løp ut i gatene for å ta imot karavanene av kjøretøy stappet fulle med folk som skulle til Hargeisa for å se på feiringen og paradene som ble holdt i de store byene i landet.

Fattigdom var et ord som ennå ikke hadde blitt en del av ordforrådet vårt. Selv om vi bodde i afrikanske leirhytter med tak av strå eller bølgeblikk, fikk vi kjærlighet og varme hjemme. Mat var det nok av, melk fantes i overflod og vi lekte og moret oss med fotball og andre spill, som barn over alt ellers i verden. Selv da jeg gikk på kostskole langt hjemmefra og senere på universitetet i Mogadishu, ble vi drevet frem av de samme drømmene og oppmuntrende ordene fra foreldrene våre som tidligere hadde lyst opp veien for oss.

Heller Somalia enn USA
Europa og Amerika var steder man dro for å fordype seg i studier, for så å komme tilbake og arbeide for landet sitt. De hadde ikke den appellen som de har for dagens unge i Afrika. Dette var en tid før politisk korrupsjon og dårlig lederskap fikk Afrikas vekst til å stagnere og frarøvet kontinentet en hver form for kreativitet. Ord som vanligvis assosieres med Somalia i dag, som diaspora og flyktninger, var ukjente for oss. Noen ganger hørte vi i folkelige legender om hvordan folk hadde dratt på Daaduun, det vil si forlatt området og vandret ut til et fjernt sted på leting etter bedre økonomiske muligheter. Men til forskjell fra dagens diaspora hadde Daaduun en negativ konnotasjon. Bare en person som blir offer for caydhnimo, eller fattigdom, ville finne på å rømme til hvor som helst hvor man kunne finne hjelp. Oftere hendte det at folk tydde til klanens solidaritet. Straks caydhnimo rammer noen, kommer hele klanen sammen for raskt å samle inn nok husdyr til at den uheldige familien kan stå på egne ben og begynne livene sine på nytt. Men med sin høye moral vil ikke slike folk føle seg vel igjen før de har hatt fremgang og har betalt tilbake tjenesten ved å hjelpe andre mindre heldige mennesker.

Somaliere var et stolt og stoisk folk som mente at de ikke hadde behov for noen rikdom utover husdyra sine og at til og med verdensøkonomien ville kollapse uten husdyra. De mente med rette at britene kom for å kolonisere landet deres fordi de var ute etter kjøtt og melk fra husdyra deres. Faktisk var målet med Storbritannias kolonisering av Somaliland å bruke det som et reservoar av kjøtt til garnisonen i Aden. Så når somalierne sa «adduunku wuxu ku dhisan yahay wankeena madaxa madaw leh», at verdensøkonomien var avhengig av vårt svarthodete får, stemte det på en prikk.

Dette forklarer hvorfor de få menneskene som våget seg utenlands som sjømenn og tok hyre på greske og britiske skip for det meste ble sett ned på. En velstående mann ville aldri forlate sitt land og sitt folk. Hvorfor skulle en mann som hadde Shanta malal adduunyo, de fem sortene velstand, trenge å rømme? De fem sortene velstand var sauer og geiter, kameler, kyr, hester og esler, tydelig beskrevet av poeten Mohamed Qawaaje fra Harawe-dalen i hans klage til Allah for at han utsatte ham for fattigdommens prøvelser:

«Shanta maalal adduunyo
Dameer shaa la yidhaana
Shuhuuraad iga geysay»

«Av alle de fem sortene velstand
Selv et esel til kjøring
Har du gjort så fjernt for meg
Så fjernt som shuhuuras stjerne»

Lokal islam
Somalierne hadde sine gamle og unike tradisjoner, styresett og sterke, men hjemmedyrkede tro på islam. Da islam kom til dem gjennom fredelig kulturutveksling og ikke gjennom fysisk okkupasjon og tvang, føyde den seg sømløst inn i den lokale kulturen og troen til folket. Det er grunnen til at den arabiske kulturen som er så fremherskende i dag og videreført som islam, sjeldent grep det somaliske folket tidligere. Somalia ble kjent som skaldenes land etter Richard Burtons bok «First footsteps in East Africa», og somalierne brukte poesi til historiefortelling, underholdning, opplysning, stammestolthet og krigspropaganda (se forklaring nederst i teksten). Det er et aspekt som forfatteren beskriver med fornøyelse, da hun var vitne til at hennes medpassasjerer utfordret hverandre til duell i poesi på veien fra Addis Abeba til Jigjiga.

Det var også gjennom poesi at Sayyid Mohammad Abdullah Hassan, døpt Den gale mullah av britene, hevngjerrig nørte opp under nasjonalistiske følelser hos det somaliske folket i sin 20 år lange krig mot britisk kolonialisme. Somalia var det første landet i Afrika der en sittende president ga fra seg makten etter å ha tapt et valg mot sin motstander. Dette var det første landet der presidenten i en frigjort koloni spilte etter demokratiets spilleregler og overførte makten til sin rival gjennom en fredelig og demokratisk prosess. Selv etter at de militære kom til makten, gjorde Somalia enorme fremskritt i å industrialisere landet. En rekke fabrikker ble bygget opp innen tekstil, sukker, alkohol, sigaretter og fyrstikker, hermetisert fisk, lærprodukter og til og med våpen, samtidig som salget av landets fremste eksportvarer, krøtter,bananer, sukker og fisk økte. På 1970-tallet bygde Somalia opp et av de sterkeste forsvarene i Afrika sør for Sahara. Det var dette forsvaret som nedkjempet Etiopia og tok tilbake den somaliske regionen der – en repetisjon av 1600-tallshelten Ahmed Gurays seier over datidens Abessinia.

Internasjonal anerkjennelse
På den internasjonale arena nådde Somalias regionale diplomatiske innflytelse sitt høydepunkt da det syvende toppmøtet til Den Afrikanske Unionen ble holdt i Mogadishu i 1974, men selv før det ble Mogadishus aktive rolle i afrikansk politikk tydelig gjennom Somalias megling i 1972 mellom Tanzania og Uganda, som sto på randen av krig. Somalia gikk også foran i kampen for frigjøring av de afrikanske landene som fremdeles var under kolonistyre eller Apartheid.

Somalia hadde også noen sportslige prestasjoner, mens somalisk musikk og folkedans skapte overskrifter og høstet lovord på afrikanske kulturfestivaler i Nigeria og andre steder. Det som var bemerkelsesverdig på den tiden, var kvinnenes status. De deltok i både sport og underholdning og bidro der på like fot med menn. Faktisk hadde somaliske kvinner oppnådd en så høy grad av likestilling innen utdanning og arbeidsliv, så vel som sosiale og kulturelle aktiviteter, at den kenyansk-amerikanske professoren Ali Mazrui i en BBC-dokumentar forutsa at Somalia ville bli det første landet i Afrika til å få en kvinnelig president. Men en som hevet lista enda et hakk, var Asli Hassan Adade, som ble den første kvinnelige piloten i det somaliske forsvaret i 1976. Det er ikke til å undres over at forfatteren forteller den somaliske legenden som tilskriver stjernenes eksistens til kvinnene: «de maler sitt korn i mortere, slår himmelen med sine pistiler og lager hull i den».

Og med nedtegnelsen av det somaliske skriftspråket og massemobiliseringen av nasjonen i arbeidet med å utrydde analfabetismen, var Somalia på vei mot en svært lovende fremtid.

Det er mot denne nostalgiske bakgrunnen at jeg leser denne boken med stor interesse. Og jeg må innrømme at forfatteren har lyktes i å knuse mine kjære minner med sin fotografiske beskrivelse av den rene og skjære utraderingen, ødeleggelsen og håpløsheten som hun fant i tiden etter krigen.

Teksten er en forkortet versjon av forordet til boka Among The Somalis. Boka er skrevet på engelsk av den norske forfatteren Ingeborg Vardøen, som har reist mye i Somalia og er et aktiv medlem av det somaliske miljøet i Norge. Boka er gitt ut av forlaget Ponte Invisible (redsea-online.com). Gjengitt etter avtale med forfatteren. Oversatt for Utrop av Are Vogt Moum.