Foto: Privat
Ved starten av muslimenes hellige måned, Ramadan, deltok jeg på tenningen av lysene på Grønlands Torg i Oslo.
Der var også byrådsleder i Oslo, Eirik Lae Solberg (H).
At han var til stede, betydde veldig mye. Mange følte seg inkludert og akseptert.
Det er imidlertid ikke alle som er så inkluderende. Noen sier det har gått for langt når andre religioner enn den kristne får plass i bybildet.
Ingen skal komme her og forvente at «vi» skal tilpasse oss.
Selv tror jeg imidlertid slike tiltak er like viktig for integreringen som obligatoriske kurs i norsk og samfunnskunnskap.
Når vi mennesker forstår at det som er viktig i eget liv, betyr noe for majoritetssamfunnet, gjør det noe med oss.
Når vi mennesker forstår at det som er viktig i eget liv betyr noe for majoritetssamfunnet, gjør det noe med oss.
De aller fleste vil da få mer motivasjon til å bidra og passe inn. Det har jeg hørt mange ganger.
Oslos muslimer strålte like mye som Ramadan-lysene. Men jeg var ikke en del av fellesskapet, og følte meg rett og slett litt ensom.
Jeg sa jeg skulle faste, og det oppfordret flere meg til å gjøre. Det er fint med solidaritet fra de som ikke er muslimer, sa noen.
Faste innebærer å ikke spise og drikke mellom soloppgang og solnedgang. 10-11 timer på den tiden av året. Jeg sto opp tidlig og drakk to liter vann og spiste selv om jeg ikke var sulten. Det er nok ikke slik det fungerer. Etter ti dager ga jeg opp. Men da hadde jeg kjent på budskapet til Ramadan – selvdisiplin, takknemlighet og solidaritet med de fattige.
En lørdag under Ramadan var jeg på Jernbanetorget og handlet. Det kan innimellom være en selsom opplevelse for de som løfter blikket over handleposene.
Ved inngangen til t-banen sto en gruppe kristne med roperter og proklamerte: «Jesus lever! De som ikke tror får ikke frelse». Deretter ble småbarnsfamiliene underholdt med Jesus’ torturhistorie i detalj.
Så inkluderende trenger ikke byen være, synes jeg. For jeg har selv vokst opp i bibelbeltet og blitt indoktrinert i kristendommen gjennom fellesskolen. Jeg vet hva skremsel om evig pine, og et budskap om en far som lar barnet sitt gå gjennom grusomme lidelser, gjør med små barn.
I bakgrunnen under et telt sto en gruppe muslimer og delte ut brosjyrer om islam. De ville formidle budskapet under Ramadan.
Jeg sa jeg hadde fastet og skulle feire Id. Jeg hadde lært mye om islam. Og la til at jeg satte pris på at de var mindre påtrengende enn de kristne misjonærene.
Takk for at du sier det sa de.
Sønnen min kom hjem fra militæret på perm. Vi snakket om fasting, og jeg spurte om det er mange muslimer i leiren.
Det er nok ikke så mange, sa han. Militæret er av en eller annen grunn svært etnisk norsk. Hvorfor, kan noen sikkert forske på. At du må være norsk statsborger, spiller kanskje inn.
Jeg synes ikke de skal servere svinekjøtt under Ramadan, sa han.
Jeg synes ikke de skal servere svinekjøtt under Ramadan, sa han.
Det synes ikke jeg heller. Og det gjør meg egentlig litt trist at vi som samfunn ikke har kommet lenger.
Fastetiden var over og jeg skulle feire Id med vennene mine. Dagen begynte med søtsaker de hadde fått sendt fra Midtøsten. Deretter sto de på kjøkkenet i timevis og tryllet frem velsmakende retter.
Jeg følte meg inkludert, selv om jeg var den eneste som ikke var muslim.
De inkluderte også hunden min og hadde kjøpt Id-gave til henne. Et halsbånd med navnet hennes på.
Tenk det, Espen Teigen, journalist og tidligere FrP-rådgiver. Som hevder alle muslimer mener hunder er urene. «Hvis valget står mellom å beholde hunder eller muslimer i Norge, er ikke det et vanskelig valg,» proklamerer han.
Jeg tror nok det er god plass til begge deler. For muslimer er mer inkluderende enn han tror.
Neste år oppfordrer jeg flere i majoritetsbefolkningen til å faste og feire Id. Både ovennevnte Teigen, innvandringspolitisk talsperson for FrP, Erlend Wiborg, Høyres Ola Svenneby og andre som vifter med integreringskontrakter – for at vi alle skal bli «norske».
Kanskje de til og med kan sette seg inn i islamsk filosofi og budskapet i Ramadan. Der kan det nemlig være noe å lære.
