Blues leacies and black feminism: et intervju med Angela Davis

0Shares

Les første del av intervjuet

Bør fengsler avskaffes?

Det er en lørdag ettermiddag i slutten av oktober. Stedet er Stockholm, på caféen til Södrateatern. Jeg skal møte en stor personlighet. Sannheten er at jeg ikke er alene, cafeen er stappfull av mennesker. Over 600 personer har funnet veien til Södrateatern fra hele Sverige, mange kom ikke en gang inn i salen.

Vi var kommet for å høre på Angela Davis.I 60- og 70-årene var hun er en av de mest kjente politiske aktivistene i USA. Mange husker sikkert den voluminøse afro-frisyren hennes. Hun kjempet for borgerrettigheter og kvinnefrigjøring og i 1970 var hun involvert i en skyteepisode og var ettersøkt over hele USA. Hun ble fengslet, men ble frikjent og løslatt i 1972 etter at en hel verden kjempet for hennes sak.

Den tidligere guvernøren i California og senere president i landet, Ronald Reagan, sa at hun aldri mer skulle få lov til å undervise på UCLA-universitetet på grunn av sine kommunistiske sympatier. Men han tok feil, ingenting kunne stoppe Angela Davis. Hun sier selv at hun aldri hadde tenkt å bli en offentlig person, men at det ble hennes skjebne. I dag underviser hun ved Santa Cruz-universitetet i California. I 1974 utga hun sin selvbiografi og senere utga hun flere bøker som ble bestsellere, hovedsakelig om kvinnefrigjøring.

Debatten skullle begynne kl 16, men ingenting skjedde og arrangørene virker svært nervøse. Professor Davis gjør sin entre ti minutter senere. Hennes siste bok ”Blues Legacies and Black Feminism” fikk blandede kritikker. Hva i all verden har blues å gjøre med feminisme? Emnet for debatten var: Women, Race and Class.

Etter debatten fikk jeg anledning til å stille henne noen spørsmål.

Inetvju del 2

Professor Angela Davis, i 1982 skrev du en bestselger som het Woman, Race And Class. Når du ser bakover, hva har endret seg siden du skrev boken? Hvilke fremskritt har kvinner oppnådd rundt om i verden siden den ble utgitt?

– Selvsagt har det vært stor fremgang, som kan måles i den økende aksepten for feministiske strategier i mange land. Likevel, slik det pleier å være når sosiale bevegelser lykkes i å forårsake sosiale endringer, omformer hver seier
kampens terreng, og vi blir oppmerksomme på spørsmål og problemer som vi tidligere ikke kunne se. Dette er tilfelle med kvinnebevegelsen. En av de største utfordringene som gjelder hele verden, er å erkjenne sammenhengen mellom vold mot kvinner i den private sfære (dvs. i intime forhold) og statlig vold mot kvinner og menn. Det vil si hvordan vold i statlige institusjoner – som fengsler og i politiet – fremmer vold i hjemmet. Dette er bare ett eksempel.

Alle generasjoner ser på deg som heltinne innenfor kvinners rettigheter. Hvordan ser Angela på seg selv?

– Jeg ser ikke på meg selv som en helt, men heller som en av mange som ganske enkelt prøver å utføre et arbeid – intellektuelt og aktivistisk – som har betydning

Du blir ansett som en av de viktigste intellektuelle i USA og har utgitt mange bøker. Hva er feminisme i dag sammenlignet med 1960 og -70-tallet? Hva er forskjellene mellom svarte feminister og hvite feminister?

– Feminisme er som alle andre fenomener alltid historisk betinget. I dag kan vi ikke lenger snakke om feminisme i entall, vi må snakke om mange feminismer. Jegforbinder meg selv med den versjonen av feminisme som prøver å tale med og for de kvinnene som er mest undertvunget – fattige og arbeiderklassekvinner og fargede kvinner.

I 1998 ga du ut en bok kalt Blues Legacies And Black Feminism. Hva er sammenhengen mellom blues og feminisme?

– I denne boken prøvde jeg å spore ikke anerkjente tradisjoner innenfor svart feminisme gjennom å se på opptredenene til kvinnelige bluessangere. Jeg trodde
det ville være mulig å avsløre skjulte samtaler om rase, klasse, kjønn og seksualitet som sirkulerte i 20- og 30-årene i svarte arbeiderklassesamfunn.

Du har blitt kritisert for den boken. Hvem er kritikerne dine?

– Først og fremst mennesker som tror at bare spesialister kan undersøke musikk. Jeg nærmet meg dette materialet som tekster som kan leses av lekfolk, og særlig
innenfor et tverrfaglig rammeverk.

Boken tar opp bidragene til tre kvinner, Gertude MA Rainey, Bessie Smith og Billie Holiday. Du skriver på side 42 at “Gertude Raineys og Bessie Smiths sang utgjorde en historisk forberedelse for sosiale protester. De bebudet også en type protest som nektet å sette rasisme foran kjønnsdiskriminering, eller den konvensjonelle offentlige sfære foran den private som det fremtredende maktområdet.” Hvorfor er rollene til Bessiene, Raineyene og Billiene ikke kjent?

– Først og fremst fordi vi ofte ikke erkjenner den viktige rollen artister og populære utøvende kunstnere spiller når det gjelder å forme vår sosiale samvittighet.

Mange kvinner blir fremdeles utsatt for vold i hjemmet og i samfunnet generelt. Hvorfor?

– Dette er et veldig komplisert spørsmål, men det taler til den vedvarende innflytelsen ideologier basert på mannlig dominans har rundt om i verden.