Kvalifisering av flyktninger og nordmenn

0Shares

29 kommuner har avsluttet et vellykket forsøksprosjekt. De har innført et introduksjonsprogram for nyankomne flyktninger der flyktninger blir sett på som ressurs og får lønn istedenfor sosialhjelp. De gjennomgår et to-årig program som vil legge forholdene til rette slik at de får bruke kompetansen sin i Norge og integrere seg raskere i norsk samfunns- og arbeidslivet. Ordningen blir obligatorisk for alle kommuner i løpet av 2003 eller 2004. Uavhengig av prøveprosjektet er lignende ordninger innført i mer enn 70 kommuner.

Som virkemidler nevnes vanligvis to: kvalifisering og introduksjonsstønad. Kvalifisering er egentlig et uheldig begrep. Det gir inntrykk av at flyktninger ikke er utdannet bra nok. Det stemmer ikke. De fleste som kommer hit er ressurssterke unge mennesker som kan og vil forsørge seg selv. Problemet er at folk flest ikke lærer norsk på skolen i Etiopia eller Indonesia og at norske personalsjefer foretrekker norske framfor utenlandske søkere. Kvalifisering betyr derfor norskopplæring med undervisning i samfunnskunnskap, språk- og arbeidspraksis i norske bedrifter, dessuten flerkulturelt arbeid rettet mot alle innbyggere. Kvalifiseringsarbeidet retter seg altså like mye mot nordmenn.

Kvalifiseringen av nordmenn er kanskje den største utfordringen. I likhet med flyktningene vet Ola og Kari Nordmann for lite om de andre. Mer enn 100 år gamle stereotyper fra den europeiske kolonitida lever derfor i beste velgående, noe som er grobunn for skepsis og fordommer.

Språkpraksis

Språkpraksisordningen er et av de mest effektive tiltak for både flyktninger og nordmenn. Flyktninger jobber for eksempel 15 timer i uka i en bedrift, viser hva han eller hun kan, lærer noe nytt om norsk arbeidsliv, blir kjent med kolleger, får anledning til å snakke og lære mer norsk.

Erfaringen fra prosjektkommunene har vist at ordningen fører deltakerne fortere ut i arbeid. Språkpraksisordningen kan ha en større virkning enn holdningsskapende informasjonskampanjer. Personalsjefer og ansatte får et mer nyansert bilde av flyktninger fordi de møter flyktningen som person, som kollega. De kan også få tilført impulser fra forholdene i andre land, kke sjelden skjer det at en inviterer hverandre om kvelden i løpet av praksistiden.

Kvalifiseringsplan

Viktig for flyktningene er at deres tidligere utdanning blir godkjent. Det er et erklært mål av regjeringen og departementene at denne prosessen blir forenklet. Yrkesprøving og realkompetansevurdering er to nye tiltak. Ofte kreves det tillegsutdanning. For hver enkel flyktning lages det en kvalifiseringsplan som blir fulgt opp regelmessig.

Introduksjonsstønad

Introduksjonsstønaden erstatter sosialhjelpen og skal forhindre klientifisering. Tidligere brukte nyankomne flyktninger mye energi på å håndtere sosialapperatet. Over lang tid virket det stigmatiserende og hemmet dem i å delta i samfunnslivet. Introduksjonsstønaden blir utbetalt en gang, flyktningene betaler regningene selv, de får bedre kontroll og ansvar overfor livet sitt. Flyktningenes jobb er å kvalifisere seg, lønnen er introduksjonsstønaden. Som norske arbeidstakere jobber flyktningene 37,5t i uka, f.eks. 15 t på skole, 15 t i språkpraksis. 7,5 t er satt av til lekser hjemme. Ved ugyldig fravær får en trekk.

Stor variasjon

Kommunene som gjennom 90-tallet utviklet heldags kvalifiseringstilbud til nyankomne flyktninger valgte ulike løsninger. Felles for dem er en mer systematisk bruk av karriereplanlegging, økt bruk av kombinerte norskkurs og arbeidsmarkedstiltak og en økt målretting i forhold til grupper med særskilte behov. Nye modeller for språkopplæring blir brukt, en lærer norsk ved å mekke biler eller diskutere barneoppdragelse. I noen kommuner får flyktninger i startfasen 30timers-norskundervisning per uke, i andre er det alltid rundt 15 timer. I de fleste kommuner er Aetat og Voksenopplæringen trukket inn i utformingen av handlingsplaner for den enkelte flyktning. Noen kommuner har et eget flyktningkontor, andre foretrekker sektoransvarprinsippet: det betyr at alle etater yter tjenester til alle samfunnsgrupper. Noen kommuner kombinerer begge systemer.

Flyktningkonsulenten, som enten er plassert på sosial- eller kulturkontoret, leder eller/og koordinerer et tverrfaglig team fra ulike etater som er ansvarlig for det kommunale flyktningarbeidet.

Ulik er graden av brukermedverkning. Ikke alle kommuner har institusjonaliserte former for medvirkning eller evaluering. Introduksjonsprogrammet i Tromsø kommune for eksempel baserer seg på Referansegruppa for rekrutteringstiltak som rådgivings- og høringsinstans. Den er bred sammensatt og består av NHO, LO, Handelstandens forening, Aksjonsgruppe for innvandrere og arbeid, flykeskommunen, Universitetet i Tromsø og prosjektgruppa FARK (flyktningtjenesten, Voksenopplæringen, Aetat lokal) og møtes fire ganger i året.

Krav til det offentlige

Introduksjonsprogrammet ble hilst velkommen av både flyktninger, flyktningkonsulenter, politikere og næringslivet. Det har også ført til konkrete resultater, bl.a. at folk har kommet fortere i jobb og det symboliserer en nødvendig holdningsendring. Men om ordningen blir en suksess kan være avhenging av mange faktorer – av kommunens organisasjonsstruktur, de ansattes kvalifikasjon og holdninger, flyktningebefolkningens sammensetning og andre lokale forhold. Ordningen stiller ikke bare krav til flyktningen men like mye til det offentlige. Et viktig område er derfor kvalitetssikring av arbeidet gjennom skolering av de kommunalt ansatte. Populært er MOD-kursene (”Mangfold og dialog”).

Fra prosjekt til lov

Det store mangfoldet i flyktningarbeidet fra kommune til kommune er uforståelig for mange flyktninger og skaper av og til hodebry for de ansatte. Mange kommuner venter nå på at introduksjonsprogrammet blir obligatorisk for alle kommuner i Norge og at introduksjonsloven trer i kraft. Egentlig skulle det skje den 1. januar 2003. Men ifølge det første lovforslaget skulle innføringen av introduksjonsprogrammet være frivillig for kommunene. Mange som jobber med flyktninger gikk imot forslaget, også Stortingtsflertallet. Den 18. april 2002 bestemte Stortinget at ordningen skal være obligatorisk. Vedtaket gjør at en rekke problemstillinger må vurderes på nytt.

Kommunal- og regionaldepartementet går utifra at det fremmer odeltingproposisjonen om introduksjonsloven for Stortinget innen utgangen av 2002.