Sri Lanka: Forhandlinger gjennom tiden

0Shares

Femte runde av fredsforhandlinger mellom Sri Lankas regjering og Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) ble avholdt 7. – 8. februar på den norske ambassaden i Berlin.

For et år siden undertegnet partene en formell våpenhileavtale tilrettelagt av norske diplomater. Den formelle våpenhvilen ble undertegnet av statsminister Wickremesinghe og LTTE-lederen Veluppillai Prabhakaran, og overlatt i den norske regjerings varetekt. Dette er første gang at en tredje part er innvolvert i forhandlingene om den etniske konflikten Sri Lanka.

Flere forhandlinger

Det er imidlertid ikke første gang tamilene og singalesere forhandler om den etniske spenningen og maktfordelingen i landet.

Under det britiske kolonistyret hadde det tamilske mindretallet nærmest en særstilling på det som den gang ble kalt Ceylon. Tamilene fikk god utdannelse og dominerte sentrale stillinger i det offentlige.

Etter at landet ble selvstendig ble situasjonen en annen. Tamilene følte seg plutselig som den underlegne part, ikke minst språklig.

Den etniske konflikten i landet har historiske røtter. Det har det vært forhandlinger mellom tamilene og singalesere flere ganger i siste halvdelen av 1900 tallet uten at konflikten ble løst.

Bandaranaike -Chelvanayakam Pakt i 1957

Den nyvalgte regjeringen lanserte i 1956 en ny språklov ”Official Language Act” som gikk på at det singalesiske språket ble anerkjent som det eneste offisielle språket. Dette skapte uro og misnøye blant tamilene som følte at språkloven signaliserte at deres språk, kultur, og økonomiske posisjon ble angrepet.

Tamiler som ble representert av Føderale partiet, satte i gang ”satyagraha” som er en ikke-voldelig protest. Protestene førte ført til en pakt mellom daværende statsminister S. V. R. D. Bandaranaike og S. J. V. Chelvanayakam i det Føderale partiet.

Selv om en av de første forhandlingene foregikk 1957 ble ikke sentrale spørsmål løst. Bandaranaike Chelvanayakam Pakten gikk ut på å tillate bruken av Tamil språket i administrative sammenhenger, men ble likevel ikke godkjent som et av de offisielle språkene. Pakten ble likevel ikke satt ut i livet på grunn av protester fra det Buddhistiske presteskapet, som med støtte fra United National Party fordømte pakten som et “svik av det singalesiske- buddhistiske folket.”

I mai 1958 da ryktet om at en tamiler hadde drept en singaleser ble den etniske spenningen på det høyeste i ladnet. Landsomfattende opptøyer ble resultatet og flere tusen mennesker, hovedsakelig tamiler døde. Denne konflikten var den første betydelige volds episoden på øya siden uavhengighet. Opptøyene etterlot et dypt spor blant tamilene.

Srimavo-Shastri Pakt i 1964- usikker fremtid for plantasje tamilere fram til i dag

Da Sri Lanka og India var under britisk styre var det vanlig praksis at sør-indere som også er tamilere ble importert som billig arbeidskraft for å jobbe på te plantasjen på Sri Lanka fra midten av 1800-tallet.

I tiden Sri Lanka ble uavhengig i 1948 utgjorde plantasje tamilene godt over 2 millioner mennesker og var aktive deltakere i det politiske planet. De hatt den numeriske styrken til å påvirke resultatet av minst 20% av parlament plassene. Dette i tillegg til økningen av at plantasje tamilenes innflytelse i Kandy-området ble for vanskelig å svelge for den da regjerende partiet United National Party (UNP).

Det ble innført streng statsborgerskapslov som gikk ut på at kun 10% av plantasje tamilene som kunne få statsborgerskap på Sri Lanka.

I 1964 ble det inngått en enighet mellom India og Sri Lanka som fikk navnet ”Srimavo – Shastri pakt.” I pakten ble India enige om å akseptere 70% av de statsløse tamiler som tidligere var importert som plantasjearbeidere selv om mange av disse har vært i Sri Lanka for mer enn tre generasjoner. Sri Lanka ble enige om å akseptere å beholde resterende 30%.

Denne pakten var vanskelig å sette ut i livet da mange nektet å returnere til et land som de ikke visste noe om. Selv om flere lokale politiske avtaler ble utformet og siden brutt mellom regjeringene og Ceylon Workers Congress (CWC) som representerer plantasje tamilene i de påfølgende årene. Fram til i dag er det mer enn 100 000 tamiler som ikke har noen statsborgerskap i Sri Lanka men som er ansatt i plantasjesektoren og fungerer som billig arbeidskraft. Gjennom150 år.

Thimpu forhandlinger -de første ankerkjennelsene

I 1980 tallet begynte væpnede kamper mellom Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) og regjeringen.

I 1985 fikk Rajiv Gandhi-regjeringen til et forhandlingsmøte mellom den motvillige Sri Lanka regjeringen og like motvillig tamilske kjempere og det moderate partiet Tamil United Liberation Front (TULF) i Thimpu, hovedstaden av Bhutan.

Forhandlingene sviktet hovedsakelig fordi begge parter ikke ville gi opp å finne en militær løsning på det etniske problemet.

Det eneste positive utfallet av forhandlingene er det som betraktes i dag å være de fire ”Thimpu prinsipper” som deltakere kom fram til:

1) Anerkjennelse av tamilene som tilhørende til en distinkt nasjonalitet.

2) Anerkjennelse av det tamilske hjemlandet og garantere dets territoriale integritet.

3) Basert på punkter ovenfor, anerkjenne retten til selvbestemmelse for den tamilske nasjonen.

4) Anerkjenne retten til full statsborgerskap og fundamentale demokratiske rettigheter til alle tamiler anser øya som deres hjemland.

Indo- Sri Lanka enigheten

I 1987 lovet India å megle mellom LTTE og Sri Lankas regjering. Den indiske regjeringen og Sri Lankas regjering undertegnet Indo-Sri Lanka enighet den 29.juli 1987 som skulle løse tamilenes problemer. Tamilene ble verken konsultert eller involvert i forhandlingene, men likevel fremlagt en ferdigløsning.

Den Sør-Indiske delen av India kalt Tamil Nadu med mer enn 55 millioner tamiler har til tider uttrykt solidaritet med Sri Lanka tamilenes etniske konflikt. Tamil Nadu er en av de mange stater som siktet til separasjon.

I løpet av 1970-tallet og tidlig 1980 var India på Sovjet sin side i den kalde krigen. USA forsøkte derfor å få Sri Lanka på sin side, og Sri Lanka begynte å bevege seg mot USAs side. India så på dette som trussel til landets sikkerhetsinteresser.

India brukte det etniske problemet i Sri Lanka til å gripe inn og føre Sri Lanka i ønsket retning.

Overensstemmelsen mellom India og Sri Lanka gikk hovedsakelig ut på å opprettholde det ‘territoriale integriteten til Sri Lanka’ og ‘sikkerheten til India.’ Tamilene var ”glemt”.

Forhandlinger i 1995

Etter valget av president Chandrika Kumaratunge i slutten av 1994 på Sri Lanka, inngikk den nye regjeringen og LTTE (Liberation Tigers Of Tamil Eelam) avtale om å starte fredsforhandlinger for å finne en fredelig løsning på konflikten på øya. Men forhandlingene endte i vasken.

Lederen for LTTE Pirabakaran ønsker Audum Holm fra Norge velkommen. Holm var et medlem av den internasjonale overvåknings
komitte i 1995. Anton Balasingsham er i bakgrunnen.

Under forhandlingene i 1995 la LTTE fram en del vilkår for at bevegelsen skal sitte i forhandlingsbordet sammen med regjeringen. Gjenoppretting av normale tilstander i de krigsherjede tamilske områdene var hovedbetingelsen. LTTE anmodet regjeringen om at den strenge økonomiske blokaden som innbefattet blant annet mat og medisin på de tamilske områder skulle oppheves. Forbudet på fiskeri som hadde gjort et stort antall tamilske fiskerfamilier fattige skulle oppheves og Sri Lankas militær base ved Pooneryn skulle fjernes da den forhindret den tamilske befolkning i å kunne bevege seg fritt til og fra resten av øya.

Regjeringen nektet å godta betingelser om normale tilstander i de krigsherjede tamilske områdene som bidrag til forhandlingene. Regjeringen krevde at en grunnleggende løsning på konflikten skulle etableres før befolkningens daglige problemer ble løst. Forhandlingene endte i vasken.

Våpenhvile avtalene i 2002

Sri Lankas regjering og de tamilske Frigjøringstigrene undertegnet i februar 2002 en formell våpenhileavtale tilrettelagt av nordmenn.

Våpenhvileavtalen har tre deler:

For det første fastslår den opplegget for våpenhvilen, med en fullstendig stans i alle offensive militære operasjoner, en minsteavstand mellom frontlinjene og økt bevegelsesfrihet for ubevæpnede soldater på begge sider.

For det andre inneholder den tiltak for å gjenopprette normale levekår for alle innbyggere i Sri Lanka, ved å sette en stopper for undertrykkelse av sivile, gi uhindret tilgang for ikke-militære varer, åpne veier og jernbanelinjer og innføre gradvise lettelser i fiskerirestriksjoner.

For det tredje etablerer avtalen en internasjonal overvåkningsmekanisme, under norsk ledelse. Denne mekanismen skal overvåke om partene overholder avtalen, og undersøke påstander om brudd på våpenhvilen.

En singalesisk nasjonalistisk organisasjon bestående av munker med grener i alle Singalesiske majoritetsdistrikter på Sri Lanka holdt i desember i fjor en demonstrasjon mot den norske ambassaden i Colombo og krevde at Oslos utsending til Sri Lanka Jon Westborg bli oppsagt.

Protesten var uttrykke munkenes avsky over fredprosessen og Norge som tilrettelegger. Ultranasjonalistene som for det meste er buddhistiske munker eller tilhengere av det marxistisk parti, Folkets Frigjøring (JVP) er i mot all form for forhandling.
Den pågående konflikten på Sri Lanka har dype røtter, og dypt forankret religiøs-nasjonalisme fra regjeringens side.

Ingen forhandlinger har hittil vært i nærheten av å tilfredstille tamilenes krav.

Lykkes fredsforhandlingene i 2003?

Les artikkelen i utrop 24.februar 2003.