”Stjerner på østhimmelen”

0Shares

“Enstemmig har vi sett at forfatteren av “Stjerne på østhimmelen” (a10) har et forteller og språktalent utenom det vanlige. Det følelseslivet som beskrives i denne teksten er vanskelig å kommunisere, men forfatteren gjør dette vonde og usagte klart og tydelig i all dets smerte og varhet. Forfatteren er sikker i sin stilform og fører språket med seg inn i en suggererende, liten fortelling om de største øyeblikkene. Vi håper å høre mer fra denne forfatteren i fremtiden.”

”Stjerner på østhimmelen”

Av Rune F. Hjelmås

Først ordet og så stillheten; leppene, blikkene. Megetsigende, nedverdigende.
Stille. Og allerede før jeg rekker å oppfatte noe av dette vet jeg hva som vil
komme, hvordan alt vil gjenta seg og fortsette der det sluttet sist, som om
det ikke sluttet, som om det aldri har sluttet, aldri begynte, bare har vært,
bestandig, og er. Jeg merker hvordan de venter på en reaksjon, på min
reaksjon, og hvordan frykten, den iskalde, plutselige frykten, er i ferd med å
flyte over i en blytung bølge av fortvilelse, hvordan jeg ikke lenger er i
stand til å holde den tilbake og igjen blir overmannet av tårene, hulkingen,
den hjelpeløse løpingen, og så; jentetoalettet, døren, låsen, ansiktet i
hendene og fossen, den ustoppelige fossen, varmen som sprenger bak huden,
sinnet, fingrene som blir klissete, og plutselig; skoleklokka, kvalmen og
redselen for å komme ut, møte verden, speilet, meg selv; se at de har rett, at
jeg ikke er som dem, at jeg er annerledes, og – først og fremst – skammen over
det hele.

Og til slutt, hvordan det hele sank inn i meg, nærmest druknet i et eneste
stort vell av følelser. Og samtidig merket jeg en roende, nesten bedøvende
følelse av lykke, som om dette enkle grepet, ordet, og det etterfølgende
kicket, hadde åpnet en slags sluse og sluppet løs en sprengende demning fra
mitt innerste mørke. Og mens jeg opplevde alt dette, kjente jeg utmattelsen
komme sivende, svimmelheten, beruselsen, følelsen av å ha vitnet det
fullkomne, sett hvordan alt faller på plass. Jeg tenkte på henne som en drøm,
men det var med en viss angst jeg gang på gang så for meg ansiktet hennes,
reaksjonen, og visste at det var sant, at det virkelig hadde hendt. For midt i
alt det fine, i lyset og i gleden, fantes en redsel, en tillært redsel, for at
det skulle ta slutt, bli ødelagt. Pappa hadde sagt det den gangen, før han
slo, at jeg hadde ødelagt alt. Og jeg lærte at uansett hva som skjedde så var
det de som slo som snakket sant. Men likevel tok jeg avgjørelsen. Jeg bestemte
meg kvelden før og gjennomførte. Så henne for meg og drømte om henne. Jeg
lukket øynene og åpnet dem igjen. Og hun sto der. Og jeg skjønte at hun ville
bli stående. Så lenge jeg holdt øynene åpne. Og det var summen av alt dette
som gjorde det til det beste øyeblikket i mitt liv.

Og så, som et déjà vu, klasserommet. Kaldt, nakent, avvisende. Og frøkens
blikk, åpne munn, lepper formet om ord som aldri blir uttalt; mitt blikk i
gulvet, sorry, neseblod, og frøkens øyne som slipper meg, med et akkurat
merkbart snev av arroganse; undervisningen som gjenopptas, som om ingen ting
har hendt, som om dette bare er et av de mange små hverdagsproblemene man
lærer seg å overse, tenke at man får ta seg av en annen gang, en gang tiden
strekker til, en gang det trykker litt hardere. Jeg holder pusten mens jeg
går, prøver å gjøre meg usynlig mellom pultene, men de ser på meg, jeg vet at
de ser på meg, og de tenker, jeg kan se at de tenker, kjenner det, de vet
hvorfor jeg kommer for sent, ser det på meg, øynene mine er hovne og rødlige,
som reker, og jeg sitter nesten bakerst, midt i rommet, der jeg er synlig for
alle. Jeg plukker pennalet opp fra sekken, åpner det forsiktig, glidelåsen
lager en grøtete lyd, jeg merker at jeg blir varm, men ingen sier noe, ingen
snur seg, ingen reagerer, men jeg vet at de tenker, jeg kan se at de tenker,
kjenner det. Men jeg har lært å holde maska, og det er det aller viktigste.
Jeg vet at det sprekker og jeg vet at det vil gå over. Jeg vet at Norge er et
kaldt land, men det er ikke nordmennene sin skyld. Det er alle sin skyld.
Menneskene. Vi er slik. Vi er kalde. Vi vil hate. Noen ganger føler jeg meg
bare så utrolig alene. Men jeg har lært meg å holde maska, tenke at det går
over. Og det gjør det. Det går alltid over. Det er bare så jævlig at det også
kommer tilbake. At den trygge følelsen aldri kan vare. Uansett hvor hardt jeg
biter tennene sammen. Og jeg ser bort på frøken som deler et eple i to for å
illustrere en celle. Membran, endosom, kjerne. Mitokondrium, ribosom, DNA.
Epleskall. Del et hjerte i to, tenker jeg. Da har du meg. Hele meg.

Og før det, hvordan jeg lenge satt våken og veide for og i mot og hvordan jeg
stadig så henne klarere for meg. Hvordan jeg kjente det i hele kroppen, en
slags skjelvende varme, en tirrende mellomting av spenning og redsel. Jeg
krotet fullt et helt ark, skrev navnet hennes, ordene, tenkte at ingen ser meg
uansett. Følte likevel at jeg gjorde noe skummelt, nesten flaut. Jeg var
definitivt i ferd med å tippe over et eller annet stup, men tanken på henne
hadde fått meg til å glemme alt, og jeg klarte ikke lenger å være redd, for
noen ting. Og jeg forsto at avgjørelsen allerede var tatt, at jeg hadde
bestemt meg, og at det var for sent å trekke seg, jeg kunne ikke feige ut nå.
Og i et slags halvhjertet forsøk på å få tankene over på noe helt annet,
reiste jeg meg brått, vaklet de få skrittene bort til senga, skrudde på teven
og veltet meg ned på ryggen. Ble liggende og følge et av disse programmene som
stadig dukker opp, hvor seerne selv sørger for underholdningen ved å sende
SMS-meldinger, de rullet over skjermen i et jevnt tempo, lik børsmeldingene på
CNN, og det var ordene, alle ordene, i sleivete SMS-forkortelser; jeg tenkte
at de kunne umulig skjønne dem, de som skrev dem og sendte dem inn, de kunne
ikke forstå hva de betydde, for de hadde ikke sett henne, de visste ikke om
øynene hennes, blikket, tårene, ingen av dem kunne føle slik jeg følte, det
var umulig. Og jeg tenkte at det kanskje er typisk norsk, det å være så
sleivete, at vi er nødt til å ha slike SMS-programmer for å vise følelser,
slik var ikke hun, hun var ekte, og jeg lukket øynene. Pustet dypt. Jeg hadde
bestemt meg. Det var ingen vei tilbake. Det hele flammet opp i meg igjen.
Tanken på henne virket slik oksygen virker på ild.

Og så, veien hjem, gjennom byen, butikkene, menneskene, alltid det samme, men
aldri helt likt. Jeg drøyer tiden i en klesbutikk, vet at bussen ikke kommer f
ør om et kvarter, har god tid. Ekspeditrisen spør om hun kan hjelpe, jeg
svarer nei takk, smiler, vet at hun ikke mener noe med det, selvfølgelig, hun
spør jo alle, men blikket hennes brenner seg fast, hva betydde det egentlig,
hva skjulte det? Og plutselig kjenner jeg meg utilpass igjen, kjenner bølgen
komme, tung, trykkende, jeg ser at butikken er et fremmed sted, et kaldt og
kynisk land, og ekspeditrisens smil var tilgjort, det var ikke ekte, hun vil
ikke egentlig ha meg her, hun vil bare ha pengene mine, det er det eneste hun
er interessert i. Og klærne her passer ikke meg, de passer bare hvite, og det
er speil over alt, de forteller meg akkurat hvem jeg er selv om de ikke sier
noe; det klumper seg i brystet igjen, jeg må svelge hardt, svelge og svelge,
det er dette jeg har lært meg, må holde maska. Jeg kniper igjen øynene og
kjenner væsken komme, som når man presser sammen en sitron, men jeg vet jeg må
skjerpe meg, jeg kan ikke tenke slik, jeg må være på mitt lag. Og på vei til
bussholdeplassen kommer den første snøen. Jeg løfter blikket mot de lysgrå
skyene og ser snøfnuggene dysse ned, stadig tettere, som et regn av bittesmå
stjerner. Jeg tenker at nå gråter sikkert mamma, hun gråter alltid over den
første snøen, den minner henne om hvor langt hjemmefra vi er, sier hun, og jeg
må alltid trøste henne, komme med te og si at snøen er ikke farlig, den er
bare regn i en mykere form. Tenk på bomull, sier jeg, og mamma snufser og
smiler og klapper meg på hodet. Sier at hun ikke ville ha klart seg her oppe
uten meg. Og jeg vet at det er sant. Det er jeg som har lært henne å holde
maska. Det viktigste av alt. Slik jeg også har lært meg selv å ignorere alle
de små tingene. Slik jeg fortsatt lærer. For eksempel tenker jeg ikke lenger
over hvorfor ingen vil sitte ved siden av meg på bussen. Jeg tenker ikke
lenger at det er fordi de tror jeg lukter hvitløk og forfekter
kvinnefiendtlige verdier. Jeg tenker på jordbæris. Og at på solen skinner på
himmelen. Høyt, høyt over alt sammen.

Og før det, hvordan ryggen hennes var det siste jeg så før jeg snudde meg og
gikk, sakte, i motsatt retning. Og hvordan jeg nesten umiddelbart merket at
jeg savnet henne, som et stikk, et slag, og det tynget meg, for jeg visste at
det bare ville være én utvei, jeg kjente meg selv såpass, og såpass kjente jeg
kjærligheten, det var bare én ting å gjøre nå. Bildet av henne låste seg fast
i hodet mitt, skrittene som forsvant et sted mellom containeren og
håndballmålet og som sekunder senere ble overmannet av nye; uthvisket og
knust, blandet med de andre til en mørk grøt av våt sand og grus. Og mens jeg
subbet bortover mot bussholdeplassen kjente jeg det hele tiden sterkere, som
en besettelse, men det klumpet seg i halsen, kom ikke lenger, det hele klumpet
seg der og este, lik mørke skyer utover himmelen. For sterkere enn alt var
følelsen av utilstrekkelighet. Og vissheten om at jeg nok en gang hadde klart
det. Å søke tilflukt i noen som ikke kunne bli mer enn en drøm.

Og så det lille klikket når jeg skrur på lampa, skjermen som gir lyset et rødt
skjær. Slik har jeg sittet før, mange mange ganger, det er noe trygt ved det,
den myke senga, atmosfæren, alt som er mitt. Jeg har tatt med meg det store, m
ørkegrønne fotoalbumet fra stua, det med bildene fra jeg var liten,
ferieturene til Haiphong, bestemor og bestefar, søskenbarna mine, tantene og
onklene. Meg med verdens søteste smil og stråhatt med silkebånd rundt haka,
bestefar som vasser over rismarka med meg i armene, høyt over bakken; sola i
ryggen, varm og oransj som en mandarin. Lillesøster leende i den gamle kjerra
mens onkel triller henne bortover veien så støvet står som en gul sky.
Bestemor i bakgrunnen, smilende, med en stor kurv full av kakifrukter. Og jeg
savner det så fryktelig, alt sammen. Men jeg kjenner ikke følelsen lenger,
kjenner bare et stort, sugende savn etter den, følelsen av å reise dit om
somrene, møte alle slektningene, kjenne landet under føttene og tenke hjem. Og
når sommeren var slutt og vi reiste tilbake til Norge, følelsen igjen. Hjem.
Vennene, klassen, skolen, huset. Temperaturen, språket, alt som var meg. Meg
her oppe. Nordmannen. Men nå, mens jeg sakte blar om de tykke sidene av
kartong, merker jeg at jeg ikke lenger har noen slik følelse, at jeg de siste
somrene har reist dit sammen med familien med et stadig tynnere håp om å finne
igjen denne gode følelsen av hjem, av å høre til, men hvordan jeg ikke lenger
føler noe for dette landet, hvordan jeg nesten avskyr det fordi det er det som
er skyld i alt sammen, at jeg er annerledes og ikke hører hjemme noe sted, jeg
avskyr det, hater det, akkurat som jeg hater meg selv. Jeg kjenner det tørre
treskaftet bli varmt i den knyttede neven min, biter tennene sammen, jeg må
tore, men jeg vet ikke om jeg tør. Og jeg tenker på ham. Skulle ønske han
kunne være her nå, at han kunne sitte her ved siden av meg og fortelle meg at
det ikke er sånn, at jeg overdriver, at det bare er noe jeg innbiller meg og
at det kommer til å gå over. Men det blinker skarpt mot huden. Jeg kjenner
bølgen velte over meg igjen, han er ikke her, det er ingen her, ingen vil
komme til å stoppe meg og det er for sent å trekke seg, kan ikke feige ut nå.
Jeg kjenner at det pipler frem en tynn stripe langs underarmen, ser at det
gjør vondt. Men ryggen min slipper taket i madrassen, jeg flyter ut og går i
ett med gulvet, lager mørke flekker på lakenet, brølende tordenskyer ruller
over innsiden av øyelokkene mine; jeg må tore, men jeg vet ikke om jeg tør.

Og før det, hvordan jeg først reagerte med et lyn av frykt gjennom hele
kroppen, selv om det var henne de tok, ikke meg. Men øynene hennes så rett på
meg og akkurat i det hun ble overmannet av tårene og løp bort, kjente jeg
følelsen i brystet, den samme følelsen som etter at han hadde slått meg for
første gang, angsten, skammen, over at jeg hadde ødelagt alt, at det var min
skyld. Og et øyeblikk følte jeg det som om jeg lå der igjen, med ansiktet vått
som en vaskeklut, og kjente slagene, som en dundrende puls, lenge etter at han
hadde gått, hardt ned trappen, bannende, hulkende. Men på samme tid kjente jeg
en merkelig varme, en trøstende omfavnelse fra noe ukjent, langt borte fra.
Jeg skjønte at det måtte være henne, tårene hennes hadde utløst et eller
annet, en gjenkjennelse, noe, en erkjennelse kanskje; jeg forsto at det var
noe spesielt ved henne og jeg merket plutselig en veldig trang til å holde
henne inntil meg, tett, kjenne varmen fra henne, trøste henne. Men jeg visste
at jeg aldri ville tore, og det var dette som gjorde at jeg også, etterfulgt
av et tilgjort forsøk på å knytte skolissene, sank sammen midt i skolegården,
oppløst av tårer. For trangen til å trøste henne utliknet ikke på noen måte
trangen til selv å bli trøstet av henne. Den gjorde den bare dobbelt så sterk.

Og så, hvordan han kommer bortover skolegården, fanger meg opp med blikket,
men slipper meg igjen med en gang han merker at jeg ser det; vakler litt,
plutselig, som tilfeldig, går en omvei, men så i mot meg igjen, nærmere,
stadig nærmere. Og jeg tenker at han vet det nå, at jeg liker ham, noen har
fortalt ham det; han som alltid er så snill, han som gir meg den trygge
følelsen i alt det vonde, han som er min hemmelige redning, noen har funnet ut
av det og fortalt ham det. Jeg kjenner redselen komme igjen, veltende, som en
tidevannsbølge, for jeg er nesten sikker nå, noen har gjennomskuet meg,
selvfølgelig har noen gjort det, sett igjennom meg, og tatt fra meg dette
siste håpet, for jeg er sikker på at om noen forteller ham det vil han bli som
dem, som de andre, og nå har det skjedd, han er blitt slik, han kommer i mot
meg, nærmere, stadig nærmere. Jeg skulle ha tort, men jeg torde ikke. Han
former leppene, er i ferd med å skape ord, og jeg tenker at jeg elsker ham
likevel, uansett, og at nå kommer jeg til å dø.
Og nå, hvordan stjernene lyser opp på østhimmelen, der hvor mørket kommer
først, og hvordan frostrøyken hans blander seg sammen med min når vi puster,
hvordan han forsiktig legger hodet mitt mot brystet sitt og tuller skjerfet
sitt rundt oss; og jeg tenker på ham da han sto der i skolegården, hvor
uendelig søt han var da han svelget og spurte, det vanskeligste spørsmålet i
verden, de største av alle ordene, og jeg kunne ikke begripe at det virkelig
kunne skje, med meg. Jeg ble stående og måpe, kjempet en underlig kamp inne i
meg selv, mellom fornuften og gleden, spontaniteten og begjæret, og mens jeg
sto slik og fortvilet prøvde å uttale det, ordet, møtte jeg blikket hans med
mitt. Og jeg skjønte at jeg ikke behøvde å prøve lenger, for underbevisstheten
min hadde allerede tatt innersvingen på meg og svart.

Og før det, ringeklokka som nok en gang avbrøt mattelæreren midt i en setning,
stolbein som ble skrapet langs gulvet, pulter flyttet, stemmer overdøvet, som
et innøvd, nesten seremonielt formiddagsrituale for å markere langfriminuttet
– den store luftboblen vi alle satt og gispet mot etter tre kvarter under
vann, i matematikkens akvarium. Det tok bare sekunder før jeg sto ute i skoleg
ården, nærmest på gammel rutine, uten å ane hva jeg skulle ta meg til for å få
tiden til å fortsette å gå. Jeg ble stående og stirre ut i lufta, prøvde å
feste tankene på noe, kunne det kanskje bli snø, og det var da jeg så dem;
jentene fra parallellklassen og hun innvandreren, litt søte. Synet av dem
varmet meg på en underlig måte, et slags melankolsk, men likevel magnetisk
tiltrekkende sug bet seg fast til magesekken og spredte seg som små, varme
undervannsstrømmer utover i blodårene. Men jeg hadde fantasert om jenter lenge
nok nå, lenge nok til å bli lei av fantasiene og det var dette som forårsaket
melankolien, dette at jenter, i alle fall for enkelte gutter, slike som meg,
aldri ville bli noe annet enn nettopp det, fantasier. Likevel fortsatt jeg å
sirkle rundt dem, som en zombie, viljeløst fascinert av et uoppnåelig mål. Og
da jeg var nære nok – tilsynelatende helt tilfeldig naturligvis – til å høre
hva de sa, sakket jeg litt på farten, prøvde å fange opp stemmene deres, feste
dem til ansiktene. Og særlig henne, hun med det sorte håret, smale øynene, hun
som jeg hadde hørt var fra Vietnam, hun hadde jeg aldri tenkt slik på før,
fantasert om, hvorfor skulle jeg det, hun var jo, jeg vet ikke, ikke som meg,
annerledes, jeg kunne ikke tenke slik på henne, men nå gjorde jeg det likevel,
merket jeg, og jeg svelget, ble varm i kinnene, det var en ny tanke,
spennende, men likevel måtte den bort, det ville aldri gå, herregud, tenk på
vennene, familien, familien hennes. Jeg pustet inn og tenkte: jeg trengte ikke
en som henne, ikke som noen av dem; det jeg trengte var en som kunne forstå
meg når jeg fortalte, en skulder til å bære meg, ta i mot meg. Og da den
minste av jentene, hun med hestehalen, uttalte ordet, reagerte jeg ikke
spesielt, jeg enset det nesten ikke, bare konstaterte at øynene mine var blitt
våte igjen, og jeg tenkte at gutter gråter ikke, ikke i skolegården, ikke noe
sted, aldri. Jeg svelget tungt, så bort, på henne, igjen og uten å vite
hvorfor, det var en refleks, instinkt, intuitivitet, men jeg skjønte noe,
forsto et eller annet, for øynene våre møttes, et lite sekund, pupill mot
pupill, og akkurat i det det flommet over, kjente jeg en brikke løsne og
falle. På. Plass.