Unge etniske minoriteter – Mestring og stolthet

0Shares

Utgangspunktet er barn og unge som på en eller annen måte befinner seg i risikosone. Særlig legger jeg vekt på stigmatisering og fattigdom knyttet til barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn. Noe av det sentral for disse unge menneskene er at de fleste av dem representerer en dobbelthet i kultur, verdier og identiteter. Mange har et bevisst positiv, negativ eller et ambivalens forhold til nettopp dette. De er for eksempel både norske og ikke-norske, somaliere og ikke-somaliere, pakistanere og ikke-pakistanere, men samtidig er de verken norske, somaliere eller pakistanere.

La meg slå fast at unge med etnisk minoritetsbakgrunn, i likhet med øvrig ungdom, er meget forskjellige hva angår utseende, drømmer, evner, muligheter, hobbyer etc. De har foreldre som representerer et mangfold av sosiokulturell og sosioøkonomisk bakgrunn. De aller fleste unge klarer å hevde seg minst like bra og i noen tilfeller enda bedre enn sine jevnaldrende tilhørende etnisk norsk bakgrunn, når det gjelder skole-, hjemme- og det sosiale- og arbeidsarenaer. En del som faller ut, faller ofte både hardt og langt ned, trolig fordi verken foreldre, skolen eller det øvrige hjelpeapparatet mestrer utfordringen på en adekvat måte. Deres ønske om å være vellykket er ikke særlig annerledes enn andres, ei heller deres foreldres omsorg og ønsker for dem. Men veien fram til å innfri ønskene ser ut til å være både kronglete, lang og dermed lite oppnåelig.

Fremmedarbeiderbarn og moderne barndom

Det er kanskje slik at vi aldri tidligere har hatt så mye kunnskap om barn og oppvekst som i dag. De fleste ser ut til å være enige om at barns posisjon og situasjon i dagens samfunn er vesentlig forskjellig fra for et par generasjoner tilbake. Det er gjennomgående konsensus i faglitteratur (bla. Frønes 1998, Dencik 1995, Brandt & Moxnes 1996) om at det i de siste par tiår har skjedd omfattende endringer både når det gjelder synet på barn og oppvekstvilkårene for barna. Barn ses nå som aktive subjekter som bidrar til egen læring og utvikling gjennom å delta i samspill med sine omgivelser (Gullestad 1994). Den moderne oppfattelsen av barn preges dels av humanisering og dels av demokratisering av barndom og oppdragelsesverdier (Sommer 1996 og Kragh-Müller 1997). Barn har juridisk og sosialt en annen status enn tidligere, noe som også fører til ulik forståelse av barns rettigheter blant voksne, og mellom dem og institusjoner det enkelte barn ferdes i eller har kontakt med.

Det er liten tvil om at både generelle ideologier og verdier knyttet til oppvekstvilkår og oppvekst er betydelig annerledes enn tidligere. Men hva som er barns beste eller hva som eventuelt er blitt verre, finnes det ulike oppfatninger om blant foreldre, forskere, praktikere og politikere. I mange tilfeller står oppfatningene i motsetning til hverandre.

Det er en sammenheng mellom barns oppvekstvilkår og det samfunnet oppveksten skjer i. Både i befolkningen og i faglitteraturen finner en ulike oppfatninger omkring spørsmål som hva er barnas funksjon? Hva oppfattes som en god eller dårlig oppvekst? Hvilke behov har barn, og hva forventes av barn? Hvordan preger det postmoderne norske samfunnet barn i en vanskelig livssituasjon? Hvordan påvirker disse trekkene barnas omsorgspersoner og offentlig ansatte som skal ivareta ”barnas beste”?

Jeg velger å bruke betegnelsen postmoderne om dagens norske samfunn. For meg omfatter dette begrepet noe som er annerledes, noe nytt, samtidig som det rommer betegnelser som senmoderne-, kunnskaps-, informasjons-, og digitalesamfunn. Giddens (1990) trekker frem usikkerhet, fragmentering, ambivalenser og globalisering som sentrale i det postmoderne samfunnet. Han vektlegger samtidig økte valgmuligheter, frigjøring fra gamle og nye sannheter gjennom refleksivitet og fleksibilitet. Hargreaves (1996) uttrykker de samme tankene ved å formulere syv ”postmoderne paradokser”. Disse går i korthet ut på bla. at arbeidsteknologi, arbeidsprosesser og forholdet mellom produksjon og forbruk preges av fleksibilitet. De nye teknologiske virkemidlene som Internett og mobiltelefoner har ført til at avstander er blitt mer uinteressante, og tid blir et dyrebart gode. Underholdningsformidling gjennom bla. teknologiske bilder gir i hovedsak fragmenter av virkeligheten. Nasjonale kulturer og identiteter er mer utsatt og er blitt vanskeligere å verne om. Nettopp denne utsattheten fører også til at det oppstår nye normer, goder og trusler.

Graden og betydningen av paradoksene vil variere fra individ til individ. Men mennesker som er delaktige i ovennevnte prosesser, hvor utviklingen foregår i et høyt tempo, er utsatt for overbelastninger som for eksempel stress. En annen konsekvens er at de som i utgangspunktet ikke deltar i denne karusellen, lett vil kunne føle seg utenfor, noe som igjen kan føre til en følelse av sterk utilstrekkelighet eller å bli ekskludert.

Oppvekst og sosialisering i postmoderne samfunnet

På samme måte som Giddens (1990) og Hargreaves (1996) fremhever Frønes (1998) forandringer som det sentrale kjennetegnet ved Norge som et postmoderne samfunn. Frønes bruker begreper som institusjonalisering, individuering og individualisering om dette fenomenet. Individuering handler om at barna ses på som selvstendige individer og individualisering går ut på at barnet blir sett på som unikt og barnets personlige og individuelle utvikling vektlegges. Forandringer i de samfunnsmessige strukturer, institusjoner og sosiale forhold fører til endringer i både relasjoner og familiens funksjoner, og har derfor betydning for barns oppvekst(vilkår).

Beck (1997) hevder at globaliseringen med store endringer og høyt tempo ofte fører til en paradoksal form for sosialisering; bla. må det enkelte menneske leve sitt eget liv uten samtidig å ha kontroll over betingelsene som styrer dette livet. Mekanismer som gjelder for det politiske og økonomiske systemet, preger synet på barn og barndommen. Stadig nye deler av barndommen integreres inn i markedsmekanismer, og barn blir betraktet som konsumenter på stadig nye områder. Barn og unge utsettes for en mer pågående reklame, og de opptrer ofte selv som reklamefigurer. En god del av samfunnets mangel på fellesverdier er erstattet med verdier fra eksperter i reklameindustrien.

Det postmoderne samfunnet er både ekskluderende og inkluderende samtidig (Moe 1998). I prinsippet er det postmoderne samfunnet inkluderende ved at alle kan delta i alt, ved at alle kan bli til noe, oppnå noe etc. Den moderne inklusjonen innebærer også at å være inkludert på ett område, ikke betyr at en er det på de fleste andre områder. Tvert imot kan en være ekskludert på andre områder. Dette innebærer også at de barn og unge som ekskluderes, ikke har anledning til og/eller ikke får nyte godt av de arenaer som gir kvalifikasjoner og kjennskap til koder som er nødvendig for å mestre ulike arenaer.

Hva kreves av dagens barn i Norge?

Den postmoderne oppveksten krever større selvdisiplin og å kunne kontrollere egne følelser (Dencik 1995). Barna må lære å stole på egne initiativ og dermed skape selvtillit. Kvaran (1999) hevder at det stilles minst to motstridende krav til barn og unge generelt i dagens samfunn. På den ene siden skal de utvikle sosial kompetanse for å fungere best mulig sammen med andre. På den andre siden må de utvikle selvstendighet og uavhengighet.

Fenomenet ”forhandlerbarn” (Gleerup 1995) blir stadig oftere brukt i faglitteraturen og dagligtalen. Det forventes at barn har kompetanse i å forhandle, noe som de fleste også utvikler. Det enkelte barn vil stadig være i forhandlinger i streben etter å finne sin identitet, selvstendighet og rollemodeller for identifikasjon. Barn må videre lære hvordan de skal forhandle på ulike arenaer, for å unngå å bli definert som – eller selv oppfatte seg som avviker i forhold til sitt eget oppvekstmiljø.

Barn vil trenge økt kompetanse i å skape sammenheng og helhetsforståelse mellom ulike erfaringer. Den kommunikative kompetansen vil videre bestå i å uttrykke egne holdninger og kunne ta andres perspektiv. Fleksibilitet og kommunikativ kompetanse vil være viktig når barn kvalifiserer seg for samfunnet og skal skaffe seg den sosiale kompetansen som fører til deltakelse og inkludering. For å kunne oppnå handlekompetanse som gir adgang i ulike sammenhenger, må det enkelte barn kunne forholde seg til ulike normer og beherske ulike koder for ulike arenaer, også når det er et spenningsforhold mellom ulike aktører og arenaer. Det kreves at barn kan skille mellom relasjonene, og at de kan være ulike alt avhengig av hvilken arena de befinner seg på. Kragh-Müller (1997) er opptatt av at former for grenser og grensesetting på ulike arenaer i økende grad vil kunne variere. Ved at barna tar med seg koder og regler for relasjoner fra én arena til en annen, kan det oppstå spørsmål om grensesetting.

Overfor forhandlerbarna kan likeverdigheten i relasjoner mellom voksne og barn være grunnlag for konflikter, mellom for eksempel foreldre og barn. Konfliktene oppstår også fordi voksne ofte bærer preg av å være oppdratt i en tid hvor relasjonene mellom voksne og barn var mer preget av et subjekt-objekt-forhold, i stedet for det subjekt-subjekt-forhold som moderne barn forventer. Samspill på et så vidt ulikt grunnlag kan føre til at voksne og barn ikke forstår hverandres kontekstuelle bakgrunn for argumentasjon i forhandling. Dette kan i noen tilfeller resultere i en vond sirkel av mer eller mindre alvorlige konflikter. Grensesetting kan være et slikt konfliktområdet, særlig i situasjoner hvor ungdom er involvert.

Mangfold og ulikheter

Som en følge av migrasjon har Norge ytterligere blitt ideologisk, kulturelt og religiøst synlig mangfoldig. Slikt sett befinner vi alle midt opp i sosial og kulturell globaliseringen.

Mange barn og unge opplever en form for dobbeltsosialisering, der verdiene, krav og forventninger er forskjellige alt ettersom hvilken arena barnet opptrer på (Sommer 1996). Særlig gjelder dette barn i familier som har innvandret til Norge, og som har gjennomgått primær- og til dels sekundærsosialisering i fødelandet. I denne sammenheng brukes begrepet tertiærsosialisering som betegnelse på den sosialisering som innvandrere gjennomgår etter ankomsten til innvandringslandet (Hagen & Qureshi 1996 og Jerlang & Jerlang 1996).

I mange familier vil den primære- og den sekundære sosialisering være forskjellig fra den oppvekstideologi som er rådende i det nye landet. En del voksne med etnisk minoritetsbakgrunn vil ha en annen forståelse av m barns sosialisering, og ha en annen fortolkningsreferanse enn de som er født og oppvokst i Norge (Hagen & Qureshi 1996). På grunn av manglende kontekstuell forståelse for barn og deres liv her i Norge, kan dette hos en del foreldre føre til usikkerhet om hva som er bra, og/eller de kan ha et annet syn på hva som er til beste for barnet.

Det er ulike målestokker for hva som er det gode liv og hva vellykket veltilpasning er for barn og unge. Hva som er mistilpassning og hva det vil si å mestre eller mislykkes?

La meg si at – i likhet med øvrige unge er også unge med etnisk minoritetsbakgrunn en lite homogen gruppen. Vi kan dele de inn i fire kategorier (Qureshi 1998). Denne dristige firedelingen gjorde jeg for å forklare nettopp ulikheten og at flertallet tross alt er vanlige barn og ungdommer som mestrer tilværelsen uten særlige eller varige problemer:

1. Eksemplariske barn: Barn som er veltilpasset; de som klarer seg bra og behersker tilværel­sen både hjemme og i storsamfunnet. Disse er så “vanlige” barn at ingen legger merke til dem.

2. Eksemplariske barn i hjemmet: Delvis tilpassede barn som er vel tilpasset hjemme, men som ikke mesterer krav og forventninger ute i storsamfunnet. Som regel har foreldre lite kjennskap til dette. Foreldre stiller seg undrende og vantro hvis f.eks. skolen gir melding om at barna har atferdsproblemer, fordi barna etter deres mening er eksemplariske hjemme.

3. Eksemplariske barn i storsamfunnet: Delvis tilpassede barn som mesterer tilværelsen i storsamfunnet sosialt, kulturelt og på skolen. Men de klarer ikke forventningene fra foreldrene og får konflikter hjemme. I en del tilfeller ber foreldrene skolen eller hjelpeapparatet om hjelp.

4. Barn som verken mestrer tilværelsen i hjemmet eller i storsamfunnet i samsvar med de forventninger som stilles. Barn som har atferdsproblemer, møter massiv ignorering, ekskludering og som erfarer diskriminering.

Det er barn og unge i den ovennevnte gruppe fire som stort sett vekker forskningsbegjær og medias appetitt, selv om de i antall utgjør en meget liten gruppe. Flertallet i gruppen har trolig foreldre som i sin tid også på en rekke områder opplevde stigmatisering og direkte eller indirekte ekskludering fra den sosiale arena eller på bolig- og arbeidsmarkedet. Foreldre til disse ungdommene har også vært nødt til utvikle egne subkulturer som på en rekke områder skiller seg ut med hensyn til verdier og normer. Med andre ord har storsamfunnet nærmest tvunget voksne til å holde seg for seg selv. Det er bare i noen tilfeller at «innvandrere ikke vil integrere seg i det norske samfunnet». Storsamfunnet aksepterer ofte ikke integrering på minoritetenes egne premisser. De unge ser også hvordan deres foreldre ekskluderes og ikke slippes in på arenaer hvor godene fordeles eller hvor man konkurrerer om dem.

Barn i vanskelige livssituasjoner i postmoderne samfunn

Det moderne norske samfunn er velstående og de fleste har mer penger å bruke enn før. Synet på barn har på mange områder endret seg til det bedre. Barn flest har det godt; de har nok mat, et sted å bo, klær og foreldre som bryr seg om dem. Humaniseringen og demokratiseringen har også ført til at de fleste har flere valgmuligheter sammenlignet med tidligere generasjoner. Barn har fått en mer selvstendig verdi og fått flere juridiske rettigheter. De er omgitt av velferdsordninger og et lovverk som skal være et sikkerhetsnett der familien ikke strekker til. Det postmoderne velstandssamfunnet oppfyller likevel ikke alle drømmer for alle barn. En har ikke lykkes i å skape like betingelser for oppvekstvilkår og utvikling for alle barn og ungdom.

Hva som er en vanskelig livssituasjon for det enkelte barn eller familie, vil alltid være avhengig av en rekke forhold, bla. samfunnstype, ideologier, kunnskap og hvilken profesjon som står for analysen. Ikke minst vil subjektiv opplevelse hos den enkelte familie og de sammenhenger den enkelte befinner seg i, være av betydning. Selv om barn selv ikke opplever det slik at de har en vanskelig livssituasjon, kan det hende at andre rundt dem vurderer situasjonen som risikofylt og uakseptabel. Omsorgssvikt blir for eksempel forstått ut fra hva som er institusjonalisert i lovgivningen, rådende teorier og faglige metoder.

Stigmatisert og kriminalisert – Syndebukk generasjon

Siden begynnelsen av 70-tallet, da Oslo Kommune for første gang opprettet skoleklasser for barna til mennesker som kom til Norge som ”fremmedarbeidere”, har en med jevne mellomrom diskutert såkalt fremmedarbeiderbarna, annen generasjons innvandrere, innvandrerungdom og flerkulturelle ungdommer. Betegnelse har vært mange og de representerer også en holdningsmessige uttrykk i språkbruk. Fra begynnelsen av 80-årene ble det på alvor satset på forskning om ovennevnte kategorier av barn og unge. Allerede i et arbeidsnotat utarbeidet av FAFO (Fauske og Larsen 1982) ble disse ungemenneskene stigmatisert og kriminalisert i forbindelse med de såkalte natt til 1. mai-opprørene. Riktignok påpekte forfatterne at det var ingen “rasekomponent” i de norske opptøyene, og at innvandrerne ikke var konsentrert i bestemte bydeler, men dette, ifølge dem, var fordi “større grupper annengenerasjons innvandrere ikke finnes i de aktuelle aldersgruppene i Norge i dag”. Notatet ble utstyrt med seks sider med kart, som ga oversikt over i Oslos bydeler. Et av kartene viste spredningen av statsborgere fra Pakistan, Jugoslavia, India, Marokko og Tyrkia i alderen 0-6 år. Riktignok advarte FAFO-forskerne om at hvis annengenerasjons innvandrere ikke gis samme muligheter til utdanning og yrkesliv som norsk ungdom, kan det skapes et “betydelig potensiale for opptøyer i løpet av få år”.

I slutten av 80-årene var det store presseoppslag om «konflikter mellom inn­vandrer­ungdomsgjenger». Overskriftene bar preg av krigstilstander i hovedstaden, bl.a.: «Drapstru­sler i bandek­rigen», «Gatekrig og terror truer sommer-Oslo». Drapet på en pakistansknorsk ungdom på Romsås gjorde at det igjen ble satt søkelys på vold og konflikter blant unge med etnisk minoritetsbakgrunn. 90-åra avsluttet med to undersøkelser, de såkalte NOVA (Bakken 1998) og NIBR-undersøkelser (Haaland & Lien 1998) om ungdom, og sistnevnte skapte virkelig media-show. Fordi NIBR-undersøkelser konstaterte på nytt at såkalt innvandrerungdom er mer kriminelle og styres mer av ære enn annen ungdom.

I NOVA-undersøkelsen konkluderte en med at de konsumerer minst alkohol og røyker minst av alle, er langt mer forsiktige med rusmidler enn ungdom med såkalt norsk bakgrunn, er særlig avholdende fra problematferd, og er like flinke som sine norske medelever, går oftere på bibliotek, leser flere bøker, tar skolen mer på alvor og gjør en bedre innsats. Alt slikt positivt beskrivelse og omtale blir vanligvis forbigått i stillhet både av media og i sin alminnelighet.

Starten på det nye årtusen er heller ikke særlig annerledes, når for eksempel Inger Lise Lien som i Nytt Norsk Tidsskrift 1/2002 skriver om ”Ære, vold og kulturell endring i Oslo indre by”. Selv om hun omtaler de unge som hypermoderne, gis problematferd en kulturelle forklaring; respekt og ære. Æresbegrepet knyttes så til de unges foreldres hjemland og på den måten setter hun opp deres kultur opp mot en vestlig verdighetskodeks hvor angivelig likhet og likeverd vektlegges. Dermed konstruerer Lien på en merkelig måte en sammenheng mellom aggresjon og voldstendenser med ære. Ære som deres foreldre skulle angivelig være svært fanget av. Imidlertid reiser Hilde Lidén og Mehmed Kaya i samme tidsskrift nr 2/2002 en god del spørsmål til Liens metode og konklusjoner. Begge kritiserer Lien for å være både selektiv og svært ensidig.

Hittil, nesten hver gang, har problemstillingene vært de samme, og oppslagene i mediene ligner forbausende mye på hverandre. I følge Loona & Qureshi (1999) har sirkelen vært og er omtrent slik: Undersøkelser om minoritetsspråklige barn og ungdom som avdekker at de ikke mestrer skolen, de er med i farlige «innvandrergjenger» som bedriver vold og kriminalitet, politiet har ikke ressurser, og såkalte innvandrerforeldre tar ikke ansvar Her slutter sirkelen og alle venter på mirakler i løpet av de neste fem år. Største merkbare forskjell er at antallet av minoritetsspråklige barn og ungdom har vokst fra noen hundre til flere tusen i løpet av knapt 30 år.

Det er ikke tvil om at mange unge med minoritetsbakgrunn har til dels store atferds-, rusproblemer, de bedriver kriminalitet og utøver vold. Forskere skal anstrenge seg for å skaffe innsikt om forhold og miljøer som har samfunnsmessig interesse. Det er viktig å avdekke hvilke vanskeligheter grupper av barn og unge møter eller skaper. Gode og seriøse undersøkelser gir kunnskap om hva foreldre og samfunnet lykkes med, og hva det i fremtiden må legges vekt på i tilfelle utviklingen viser en uønsket og uakseptabel retning for barna.

Slik det ofte er i forbindelse med avdekking av problematferd blant unge med etniske minoriteter, forsterker disse funnene eksisterende stigmatiseringstendenser framfor løsning av problemene forskere og media avdekker. Forklaringer finnes ikke bare hvordan media vinkler og hva presse legger vekt på i formidlingen, men også at mange forskere i hovedsak er endimensjonale i sin jakt på årsaksforklaringer. De mest rådende, og som har eksistert over flere tiår, kan kort oppsummeres i tre punkter:

* Innvandrere er isolerte og har lite kontakt med nordmenn, de kan lite av norsk språk etc.

* Konflikter mellom såkalt «innvandrerkultur» og «norsk kultur».

* Kulturkonflikter mellom såkalte første og annengenerasjons innvandrere.

Med andre ord har en hittil ofte prøvd å forklare de unges problemer hovedsakelig ut fra en kulturvinkling: familiens kultur eller storsamfunnets kultur. De befinner seg i det problematiske «mel­lomrom» eller «tomrom», med den konsekvens at de kommer i et slags ingenmannsland.

Andre sentrale årsaksforklaringer som stigmatisering, ignorering, ekskludering og diskriminering er hittil kun unntaksvis berørt av forskere, politikere og selvutnevnte «forstå-seg-på-innvandrere».

Eksempelvis kan vi ta skolen som et arena som har nå hatt over 30 års erfaring med elever fra nye språklige minoriteter. Skolen, i prinsippet og i praksis representer en av de fremste institusjoner for den dominante gruppen i samfunnet. Den er grunnleggende er en majoritetsdominert institusjon som avspeiler seg i den nasjonale fagplanen, det språklige medium, faglige og språklige kvalifikasjonskrav, undervisningen osv.

Vi vet også at det er forskjell på hvordan forskjellige grupper og ulike elever i en og samme gruppe av minoriteter klarer seg. Noe av det mest interessante er derfor å spørre seg hvorfor og hvordan etniske minoriteter mestrer eller ikke mestrer denne arenaer og hva kan være grunner for begge deler? Er mestring av skolesamfunn betinget av skolens særlige innsats overfor disse elevene, eller også måten gruppene og elevene selv bidrar? I Norge er disse spørsmålene lite vektlagt og derfor undersøkt.

Mye av forskningen om språklige minoritetene handler om hvordan disse hele tiden og alltid skal tilpasse seg skolen. Lite om hva kreves det av skolen særlig når en står overfor globalisering og mangfold blant elevgruppen. Vi vet at det er store ulikheter både om årsak til at mennesker flytter til Norge, måten ulike mennesker blir møtt på av storsamfunnet og ikke minst hvordan de ulike barn av migranter klarer seg eller får problemer på skolen. Forklaringene på problemer knytter en systematisk til kulturelle og språklige barrierer. Mens mestring i samme grad ikke knyttes til de nevnte aspekter. Det kan tyde på at vi her må finne andre og flertydige årsaksforklaringer enn kun kulturelle og språklige. Tilsynelatende forskjeller i språk og kultur verken kan forklare ulikheter i skolesuksess mellom minoriteten og majoriteten, eller mellom minoritetene innbyrdes. Men disse kan nødig gi hele komplekse av årsaksammenheng.

Sosiokulturelle fellesskap og krefter i minoritetsgruppen har også betydning i en strukturell og kulturell tilpasningsprosess når det gjelder barnas skolegang. Troen på og tilliten til eller mangel på dette til skolen som institusjon og dens representanter, kan være en årsak. Minoritetsgruppene – i likhet med ulike lag av befolkningen – utvikler forskjellige fellesskapsstrategier som påvirker deres forhold til majoritetskulturen ulikt, avhengig av om de opprinnelig er blitt positivt eller negativt innlemmet i mottakersamfunnet. Ved å studere hvordan disse forskjellene framtrer og virker inn på skolestrategier, kan vi forklare variasjonen i minoritetsgruppenes skolesuksess.

Pierre Bourdieu (1999) betrakter skolen og det som foregår i klasserommet, som et felt hvor de sosiale praksis og betydningsdannelser foregår. Men det er også et uttrykk for en kamp om posisjoner mellom agenter som er utstyrt med forskjellige habitus og kapital. Kampen om posisjoner i feltet dreier seg ikke bare om å øke de ressursene en sitter inne med, men også om å få anerkjent som symbolsk kapital. Kan forklaringene for skolefiasko knyttes til at de fleste av minoritetene i utgangspunktet har lite å stille opp med overfor skolesystem?

Med Bourdieus begreper kan en uttrykke at minoritetselever kjemper fra en annen posisjon og er utstyrt med en annen habitus. Dette vanskeliggjør deres muligheter for å markere seg på den dominerende kulturs premisser; de har på grunn av sin minoritetsposisjon vanskeligere for å få sin versjon av «den sosiale verden» anerkjent som legitim. Særlig når kampen om ulik kapital utspiller seg i et felt hvor det meste foregår på de dominerendes premisser. Derfor kan kampen for en del minoriteter fortone seg som det Bourdieu kaller symbolsk vold.

Frarøvet stolthet og mangel på positivt selvbilde

Når forskere og media stadig stigmatiserer «innvandrere», betyr det kort og godt at vi får lite positive rollemodeller. Unge med etnisk minoritetsbakgrunn får lite å være stolte over. Stadig diskvalifisering virker som en selvoppfyllende profeti, og forsterker utstøtning av unge etniske minoriteter. Når en tilstrekkelig mange ganger blir fortalt at hennes/hans hele etnisk gruppe er f.eks. udugelige og kriminelle er det da merkelig at noen også blir det?

De unges mulighetenes rom må ses i sammen­heng med de betingelsene foreldre og storsamfunnet byr dem. Det er nærmest en selvfølge, og i den sosialpsykologiske teori opererer en blant annet med at hvert individ har behov for å ha et positivt selvbilde. Kan denne selvfølgelighet ha sin gyldighet overfor unge med etnisk minoritetsbakgrunn? Hvis et individ ikke på en like alminnelig måte som andre kan oppnå å få en positiv selvoppfatning, vil trolig han eller hun oppfatte dette som et stort nederlag. Dette vil blant annet føre til at vedkommende søker sammen med andre som er i lignende situasjon, hvor de sammen utvikler en positiv selvoppfatning på godt og vond. De utvikler en kollektiv sosial identitet, og subkulturer med normer og verdier i opposisjon til omgivelsene – altså storsamfunnet.

De unges livssituasjon er forskjellig fra foreldrenes, og foreldrene og de unge befinner seg naturlig nok på ulike stadier i livet og i migrasjons­prosessen (Sluzki 1979). Ungdommenes oppvekst og sosialisering har hovedsakelig foregått i Norge, og de blir naturligvis preget av dette. Ulike grunnverdier i familie og i storsamfunnet skaper nødvendigvis ikke alene konflikter og forvirring hos barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn. Problemet kan like gjerne være at ingen av partene omtaler hverandres verdier på en særlig positiv måte, og barna tvinges til å velge. Barna vil være lojale mot begge sett av grunnverdier, men tvinges til å velge. Storsamfunnets negative syn på foreldrene og foreldrenes negative oppfatning av storsamfunnet må nødvendigvis virke negativt på barna, spesielt på dem som opplever lite av positive forbilder og mestring.

Barns og ungdoms oppfatning av egen identitet kan være annerledes enn andres oppfat­ning av deres identitet. Både-og-tankegangen ligger mer bak deres egen oppfatning av seg selv. Ungdom tilhørende etniske minoriteter får ofte negative tilbake­meldinger fra omgivelsene om at de er annerledes, at de ikke er «gode norske» eller «gode tyrkere» eller «gode pakistanere». De får sjelden anledning til å glemme at de er annerledes og at de blir betraktet som «annenrangs borgere». De unges egne holdninger og identitet blir naturlig nok påvirket av dette. Utseendemessig blir de oppfattet som «fremmede» og «annerledes» framfor «vanlige» og «normale». De opplever å bli vurdert ut fra hvordan de ser ut, heller enn ut fra hvordan de framstår som individer. Det å ikke bli akseptert som «norske» og som fullverdige medlemmer i storsamfunnet,er sårende.

Identitetsutvikling er relasjonelt, prosessuelt, og kontekstavhengig. Denne konteksten er flertydig, og består av både komplementaritet og motsetninger. Etnisk minoritetsidentitet vil også si at en befinner seg i en underordnet posisjon i forhold til majoriteten. Etnisk identitet er for mange en viktig del av den totale identiteten som understreker kontinuitet både i forhold til spesiell og generell identitet. I likhet med at mennesker ikke er herre over sin kjønnstilhørighet, er de heller ikke herre over sin etnisk opprinnelse, begge er fødselsgave. Flere empiriske studier konkluderer med at minoriteter påvirkes av et nedvurderende syn på dem (Liebkind 1989).

Nedvurderende syn fra majoriteten ut fra utseende og bakgrunn fører til at de unge får en god porsjon med negativt syn på den minoritetsgruppen de selv tilhører. Enkelte får dårlig selvbilde og lite å være stolte over på grunn av sin bak­grunn. Utstøting av annerledesutseende barn og ungdom er en alvorlig utfordring for alle. Den vil ikke forsvinne av seg selv. Hvem skal gi dem stoltheten tilbake?

Hvem kan være barn i vanskelige livssituasjoner i dagens postmoderne samfunn?

En klar definisjon på å være fattig i Norge finnes ikke. Til tross for dette viser flere undersøkelser og kvalifiserte antakelser at oppvekstvilkår for mange barn er preget av en eller annen form for fattigdom. Utjamningsmeldingen slår fast at fattigdommen i Norge er noe økende. Ulikhetene i inntekter er økt i løpet av 90-tallet. Senter for økonomisk analyse (ECON) la i januar fram rapporten Sosial puls 2001, som konkluderer med at de fem viktigste sosiale utfordringene i Norge i dag er fattige barn, innvandrerungdom, ensomme, voldsoffre og de som utestenges fra arbeidslivet og kompetansesamfunnet. Sosialhjelpsmottakere, bostedsløse, trygdede med lave ytelser, arbeidsledige , syke, enslige forsørgere og noen innvandrere, er utsatte grupper.

Ingen land i Norden har flere fattige barn enn Norge, hevdes det. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at 45 000 barn lever under fattigdomsgrensen og 70 000 lever i familier som mottar sosialhjelp. Mange mennesker med dårlig råd, må flytte ofte. Dette rammer barn tungt fordi de må bytte skole, barnehage, stadig må prøve å finne nye venner. Det er en betydelig avstand mellom de barn som har god råd, og de som ikke har råd til å delta på alminnelige arrangementer som fødselsdager, leirskoler, idrettsarrangementer og andre aktiviteter som koster penger. For barn er det å bli utelukket fra fellesaktiviteter, som for andre er en selvfølge, ikke alltid enkelt å takle. Det kan både gå utover selvaktelse og påvirke deres kommunikative kompetanse.

Barn arver foreldrenes økonomiske bekymringer. Allerede fra de er småbarn, kan de være tynget av den sosiale arven om hvordan de skal skaffe nok penger til neste dag, til presanger, fritidsaktiviteter etc. Noen blir mestre i å skjule sin fattigdom, mens andre utfører seksuelle tjenester for å takle kjøpepress. Mange trekker seg tilbake, deltar ikke i fritidsaktiviteter til tross for at de ønsker det, føler seg utenfor fellesskapet, og noen blir deprimerte. En del liker seg dårlig på skolen, og noen oppnår dårlige resultater på skolen.

Fysisk mishandling og vold mot barn er, i likhet med fattigdom, et større problem i Norge enn mange tidligere ville innse. Hjernerystelser og benbrudd er ikke uvanlige spor etter grufull mishandling. Minst to barn under tre år dør hvert år etter vold eller grov omsorgssvikt, og det oppdages i gjennomsnitt ett drap på småbarn hvert år. Barn som i årevis terroriseres og mishandles av voldelige foreldre har en ikke fullgod oversikt over i Norge, da det er ikke er gode nok ordninger som systematisk kartlegger omfanget av voldssaker. Rapporten Sosial puls 2001, viser at én av fire ungdommer kjenner noen som er blitt utsatt for vold på offentlig sted det siste året, mens én av fem sier de kjenner noen som er blitt utsatt for familievold. 82 prosent av ungdommene kjenner noen som er blitt mobbet.

Stress er et stort problem for mange barn i postmoderne samfunn. En regner med at så mange som 90 000 barn i skolealderen lever i en sterkt stresset situasjon pga. aktivitetsnivået som forventes av barn. Deres hverdag preges av å være gjennomorganisert på den ene siden, og av fragmentering og mangel på sammenheng i de ulike arenaer på den andre. Barn og unge utsettes for aktivitetspress, kjøpepress og utseendepress fra foreldre, venner, reklame og andre media. For mange barn og unge kan det være vanskelig å leve opp til mange og til dels kryssende forventninger fra venner og foreldre. Dette er en av vår tids store problemer som rammer barn og unge hardest, og mange ganger kan vi se både psykiske og fysiske symptomer. Alt fra depresjoner og stress til de alvorligste utslagene i form av spiseforstyrrelser og selvmord.

Ut fra ovennevnte fragmenter av forhold for barn i vanskelige livssituasjoner, deler jeg barn i risikosone inn i fire kategorier:

* Fattigdom: barn som lever i økonomisk, materiell og emosjonell fattigdom.

* Vold og overgrep: barn som enten lever i forhold hvor de selv blir utsatt for psykiske og/eller fysiske overgrep (seksuelle overgrep og fysisk mishandling). Barn som lever med konstant angst for vold hjemme eller ute i samfunnet.

* Psykososialt press: barn som lever med konstant forventningspress med hensyn til utseende, vekt, prestasjoner etc. fra venner, foreldre og generelt i samfunnet

Ekskludering: barn som på grunn av funksjonshemning, utseende, sosiokulturell- og økonomisk bakgrunn ikke får eller blir gitt anledning til å delta på arenaer som gir muligheter til personlig utvikling og mestring.

Hver for seg og i kombinasjon vil disse kategoriene representere ulike grader av vanskelige livssituasjoner for barn og utfordringer for profesjonelle. Innenfor disse kategoriene vil vi naturligvis finne store variasjoner kategoriene i mellom, og også underkategorier som på en mer spesifikk måte peker på hvilke konkrete aspekter som medvirker til at det enkelte barn lever i vanskelige livssituasjon(er). Noen grupper av barn har det vanskeligere enn andre, da flere av kategoriene i kombinasjon forsterker hverandre og gir en kumulativ effekt. Med andre ord er noen barn nederst i fattigdomshierarkiet, bakerst når det gjelder velferdsordninger, og de står lengst bak i køen for å få hjelp til å klare seg.

Dårligst stilt blant barn og ungdom som har det dårlig
De unge lever i dag en ualminnelig presset situasjon med bla. sterk konkurranse i skolen, fokusering på kroppsidealer og reklameindustriens pågående kampanjer. Flere undersøkelser viser at de materielle levekår for mange mennesker med etnisk minoritetsbakgrunn er svært dårlig. Dette gjelder når man sammenligner med den øvrige befolkningen, men det er også forskjeller mellom ulike etniske minoritetsgrupper (Djuve & Hagen 1995, Blom & Ritland, 1997, Lofthus og Osmunddalen 1997, Kirkeberg 2001).

Arbeidsløsheten er både to og fire ganger så stor som blant etniske norske, boligstandarden er betydelig dårligere etc. En landsdekkende undersøkelse (Lofthus og Osmunddalen (1997) viser at flyktninger og innvandrere trenger mer økonomisk sosialhjelp da de har færre muligheter for arbeidsinntekt enn norske familier. I følge Kirkeberg (2001) var det mer enn dobbelt så stor sannsynlighet for at en ikke-vestlig innvandrer lå under lavinntektsgrensen i 1998 sammenlignet med en vestlig innvandrer. I forhold til den øvrige befolkningen i yrkesaktiv alder var sannsynligheten nesten seks ganger så stor. Det er enslige forsørgere med ikke-vestlig landbakgrunn som utgjør den høyeste andelen nederst i inntektsfordelingen.

Fafo-forskerne Bjørnskau, Djuve & Hagen uttaler til Aftenposten (13/1-1997) at nesten halvparten av barn tilhørende nye etniske minoriteter (fargede/svarte) i Oslo lever i familier som mottar økonomisk sosialhjelp, mens blant norske (hvite) familier er tilsvarende tall ett av ti barn. Blant minoritetsfamilier vokser syv av ti barn opp med dårligere kjøpekraft enn en enslig minstepensjonist. Bare to av ti norske småbarnsfamilier befinner seg i denne lave inntektsgruppen.

Ifølge Statistisk sentralbyrå (Kalve, 1997 og 2001) er barn med innvandrer- og flyktningbakgrunn oftere i kontakt med barnevernet enn andre barn. Kontakten varierer med barnas alder, landbakgrunn og bosted, og de sosioøkonomiske forhold hos deres familier. Barnevernet oftere iverksetter hjelpetiltak overfor barn med opprinnelse fra Afrika og Asia enn andre barn innenfor barnevernet.

Psykolog Amalia Carli (1999) referer i en rapport at en del barn og unge som kommer til Norge med status som flyktninger, har flere alvorlige påkjenninger bak seg. Foruten å være på flukt over tid, har en del barn vært vitne til fengsling, bombing med mange sårede og drepte, tortur, lemlestelser og mord. Noen av barna har bodd under svært vanskelige forhold under flukten, noen er blitt utsatt for seksuelle overgrep og noen har måttet oppholde seg i fengsel. Med andre ord kan vi finne mange barn og ungdommer blant flyktninger som har ekstreme traumatiske opplevelser bak seg.

Langvarig opphold på flyktningemottak, i kirkeasyl, isolasjon og materiell fattigdom, midlertidig og/eller dårlige boforhold er ytre omstendigheter som innebærer en tilleggspåkjenning for mange barn med flyktningbakgrunn i Norge. Midlertidig bosituasjon påvirker også barnas skolegang og omgang med venner. Konsekvensene av tidligere opplevelser og nåværende ustabil bosituasjon og en tilværelse preget av materiell fattigdom, kan for mange føre til at en sliter både faglig på skolen og sosialt i lokalmiljøet. Noen utvikler atferdsproblemer, skulker skolen, driver med nasking og kommer ofte i konflikt med medelever og voksne. Barn i slike situasjoner kan lett bli stigmatisert, deres selvtillit minsker. I tillegg kan de bære på sterke krigsopplevelser som de enten ikke får anledning til å dele med noen, eller ikke klarer å dele med andre på en adekvat måte.

Innestengt aggresjon og frustrasjon over å ikke bli forstått eller å forstå andre kan lett føre til at omgivelsene lett oppfatter og definerer disse barna som umulige, og de blir lett diagnostisert som barn med atferdsvansker. De bli møtt deretter, og det oppstår en ond sirkel av selvoppfyllende profetier fra omgivelsene og utagerende atferd som gjensidig forsterker hverandre.

I et samfunn som det norske tillegges arbeid en meget høy verdi. Det er ikke bare et gode å ha en jobb, men en nødvendighet – alle må ha et arbeid å gå til. Det er ved å ha arbeid at mange får sin sosiale identitet og status. Det gir ingen positiv sosial prestisje å ikke tjene egne penger. Å være arbeidsløs er i mange tilfeller direkte nedverdigende, selv om årsaken(e) til arbeidsløsheten, i mange tilfeller er noe den enkelte ikke selv bestemmer over. For mange unge som tilhører etniske minoriteter i Norge, kan det være vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet.

Vanskelighetene begynner allerede når de skal skaffes f.eks. lærlingplasser. De kan ut fra sitt ytre være utsatt for diskriminering når de søker arbeid. Det forhold at de unge til stadighet opplever å ikke få arbeid på linje med andre unge, betyr at de ikke har samme mulighet til å utvikle og hente et positivt selvbilde og selvtillit fra storsamfunnet. De henvises til unge i samme situasjon, og til foreldrene som ofte selv diskvalifiseres og nedvurderes av storsamfunnet.

I og med at mange av de begår kriminelle handlinger, havner de oftere i straffesystemet, de får et ytterligere negativt stempel, som reduserer deres muligheter for arbeid ytterligere. De må dermed fortsette å begå flere kriminelle handlinger, hvis de skal opprettholde det forbruk som de mener de må ha. I desperasjon tar noen i bruk rus. En del har vært såpass lenge i denne onde sirkelen at de allerede er rusmisbrukere, andre har for lengst har tatt overdose med døden til følge.

De unges uttalelser i media, i rapporter og i bøker viser at en del for lenge siden er havnet i en ond sirkel med asosial handling, stigmatisering og utestenging. Samfunnet slipper dem ikke inn, de opplever lite sosial og kulturell inkludering.

Ungdom kan oppleve kriminelle handlinger og vold mot seg selv eller storsamfunnet som rettferdig, i og med at de definerer disse handlinger som opprør mot storsamfunnet. Med andre ord oppfattes ikke vold og kriminalitet som sosialt avvik på samme måte som i/av storsamfunnet. Slike subkulturer er ikke noe nytt fenomen i storbysammenheng, det nye er individer som utgjør slike subkulturer i dagens multietniske Norge. Hvis denne utviklingen ikke brytes opp, kan dette føre til relativt stabile kriminelle miljøer bestående bl.a. av unge tilhørende etniske minoriteter og av ungdom fra lavere sosiale lag i storsamfunnet.

Motstandsdyktige barn og profesjonelle
Det er grunn til å understreke at ikke alle barn og ungdommer er i risikosonen selv om oppvekstvilkårene skulle indikere dette. Mange lærer seg også strategier for å håndtere virkeligheten, mens andre utvikler forsvarsmekanismer for å beskytte seg mot ytre press, de vanskelige tankene og de grusomme følelsene. Slik er det også for unge tilhørende etniske minoritetsgrupper.

Bronfenbrenner (1980) legger vekt på at barn er utrolig robuste og tilpasningsdyktige, selv under svært belastende og stressende forhold. Flertallet av barn som har foreldre med alvorlige problemer knyttet til rus, kriminalitet og psykisk helse, vokser opp uten påtakelige skader. Barns motstandsdyktighet mot stress er relativ snarere enn absolutt. Bronfenbrenner fremhever utviklingsøkologiske perspektiver på barns utvikling, som gjensidig påvirkes av relasjoner i og mellom de ulike miljøsettinger og systemer. Barn og ungdom påvirkes både av familie, venner, lærere og nærmiljøet for øvrig, og de påvirkes indirekte av blant annet politiske avgjørelser, kulturelle og samfunnsmessige strømninger.

Klefbeck og Ogden (1995) bruker stress-sårbarhets-modellen som forklarer hvordan psykiske vansker kan oppstå ved å se på kombinasjonen av grad av stress et menneske utsettes for og de ervervede eller medfødte sårbarhetsfaktorer. Når graden av stress overskrider sårbarhetsterskelen, kan personen utvikle psykiske problemer. Stress og motstand i mindre doser fører til større motstandsdyktighet i forhold til større doser av motgang, og Klefbeck og Ogden (1995: 48) hevder at:

“Mestring er barnets kapasitet til å bearbeide og motvirke de negative virkningene av stress og motgang når dette belaster eller overskrider ressursene som barnet har. Det kan gi utslag i aktive forsøk på å endre den ytre situasjonen, eller tankemessig bearbeide den så den blir mindre truende eller negativ. … Utsatt for risiko tar barn i bruk sine mestringsferdigheter og mobiliserer sitt sosiale nettverk i et forsøk på å motvirke eller nøytralisere de negative påvirkningene”.

Det enkelte barn og unge kan være ulikt rustet til å takle ulike oppvekstvilkår som i sum gir dårlige betingelser, på en god måte. Derfor kreves det ulik innsats fra profesjonelle på ulike nivåer og med ulike tidsperspektiv. Det kan dreie seg om alt fra samtale med de unge og/eller deres nærmeste, til mer omfattende hjelpetiltak og personlig oppfølging.

Barn fra etniske minoriteter og profesjonelt arbeid
I forhold til gruppen av barn med etnisk minoritetsbakgrunn gjelder de samme utfordringer for profesjonelle som jeg tidligere har nevnt. Men denne gruppen av barn og unge gir en del tilleggsutfordringer for profesjonelle, da disse barn og unge rammes av en del mekanismer som mobbing, stigmatisering og ekskludering i langt større grad enn andre barn og unge.

Barn med etnisk minoritetsbakgrunn kan føle seg ekskludert fra arenaer som de opptrer på eller ønsker å opptre på. Dette kan dels skyldes sosioøkonomisk situasjon, sosial status, men årsaken kan også være at de ikke helt behersker de rette kommunikative koder. Eksklusjon kan medføre at barn og unge får mindreverdsfølelse og lav selvaktelse. Bevisstheten om at en tilhører en underprivilegert eller foraktet gruppe kan fungere like stressende og vanskelig som direkte utstøting. Barn som av ulike årsaker utestenges fra fellesskapet kan betegnes som marginaliserte, noe som bidrar til å hindre positiv selvaktelse. I ytterste konsekvens medfører marginalisering at respekten for storsamfunnet synker, og marginalisering kombinert med stigmatisering vil kunne befeste respektløshet for storsamfunnet og dets institusjoner.

Arbeid med barn og unge medfører endringer både når det gjelder forståelsen av problemene som de strever med, men også når det gjelder hvilke tiltak som kan hjelpe barn og unge til å oppnå nødvendig handlekompetanse. For å takle barn i vanskelige livssituasjoner i et postmoderne samfunn, trenger profesjonelle et bredt forståelsesgrunnlag og et stort repertoar av metodestrategier og hjelpetiltak for å kunne møte det enkelte barns behov.

Profesjonelle som arbeider med barn, er viktige aktører når det gjelder å få til oppvekstvilkår som kan gi alle barn og unge de samme mulighetene til selvrealisering. Men samtidig er det viktig å ikke miste av syne det enkelte barn og hjelpetiltak som konkret fører til at barnet lærer å mestre sitt eget liv individuelt og i fellesskap med omgivelsene. Dessverre viser flere rapporter at profesjonelle har andre standarder for oppvekstvilkår for barn med etnisk minoritetsbakgrunn enn for etnisk norske barn. Det meldes om større toleranse for hva som defineres som dårlige og uheldige oppvekstvilkår for barn i førstnevnte kategori. Ulike standarder og ulik toleranse påvirker også beslutningene om når hjelpapparatet skal gripe inn, og kvaliteten på tiltakene.

Det profesjonelle arbeidet vil derfor, i langt større grad enn tidligere, bestå i å hjelpe barn og unge med å takle presset. Selvstendiggjørings- og frigjøringsprosessen kan oppleves som et personlig problem for en del barn og unge. Mens de unges selvstendighets- og frigjøringsprosess for profesjonelle hjelpere kan oppleves som et faglig problem. Fremtredende problemstillinger i forhold til vanskeligstilte barn i det postmoderne samfunnet representerer for profesjonelle hjelpere bla. følgende utfordringer:

* Hvordan sikre at det finnes noen faste holdepunkter i livet, slik at barn og unge kan bli mindre usikre og utrygge?

* Hvordan skape sammenheng mellom den kunnskap som barn og unge skaffer seg på ulike arenaer, slik at den blir meningsfull og nyttig for dem?

* Hvordan øke barnas kommunikative kompetanse, inkludert økonomi, slik at de føler seg inkludert i arenaer som de ønsker å delta på?

* Hvordan styrke barns evne til å forhandle på en konstruktiv måte?

* Hvordan styrke positiv identitet hos barn og unge slik at de både kan være stolte over seg selv og stå i mot en del av det ytre presset fra f.eks. reklame?

Dette stiller krav til profesjonelle, deres kunnskapsgrunnlag og handlingskompetanse. Hvis barn greier å sortere og danne en meningssammenheng i tilværelsen rundt seg, kan de være meget tilpasningsdyktige. Derfor blir det en av de profesjonelles oppgaver å arbeide for at barna med slike opplevelser får økt selvtillit, gleden over å mestre noe, enten i skole eller i fritiden. Mange barn trenger hjelp til å tolke ulike normer og verdier for å kunne oppnå egen positiv selvaktelse og identitet. Barn i vanskelige livssituasjoner vil ofte trenge assistanse for å styrke sin forhandlingsposisjon overfor egen nære krets, det være seg venner eller foreldre.

Forhandlingene mellom barn og voksne utøves under andre spilleregler enn tidligere. Noen barn og unge vil derfor trenge hjelp til å utvikle handlekompetanse, og til å utvikle egen evne til refleksjon og finne meningssammenhenger i en oppvekst preget av mangfold og usikkerhet, valgmuligheter og forvirring.

Fra diskriminering til diversity – aksept for mangfold og respekt for nyskapere

Noen unge minoritetsjenter er kulturelle nyskapere, de representerer ny type av kulturell kapital og i tillegg går nye veier. Også dagens ungdom vurderer aktivt hvilke verdier de vil ta med seg videre og hvilke de vil legge mindre vekt på nettopp i ungdomstiden. De er ikke enten tro mot det tradisjonelle eller på full fart mot noe nytt (Andenæs 1989). Men i mange henseende er de mer nysgjerrige og utforskende. De er ikke helt lik sine foreldre eller andre ungdommer, og de er heller ikke helt forskjellige. For å forstå unge med både-og-identitet, må en anerkjenne den prosess de er inne i, og ha tro på at vil kunne etter hvert mestre tilværelsen.

Men når politikere og forskere oftere stigmatiserer både de unge og denne prosessen, uttrykker de egentlig sin egen kortkommenhet og frykt for det usikkre og det ukjente de selv ikke behersker. De voksne i storsamfunnet ofte tenker, enten de tilhører majoriteten eller en minoritet, enten-eller. Det er ikke konstruktivt å lete etter hva som er «typisk ditt» eller hva som er «typisk datt». For mange av dagens unge er det typiske nettopp variasjonen og mangfoldet.

Spennvidden i individuelle erfaringer og ­bak­grunn, i lokal, nasjonal og global kultur­tilhørighet er nettopp det som preger den oppvoksende generasjonen i storbyene. Globaliseringen handler ikke bare om store land og store multiselskaper over landegrenser, noe som foregår «der ute» – på internasjonale konferanser. Sosial og kulturell globalisering foregår her og nå – rett utenfor stuevinduet vårt. Det er bare et spørsmål om når vi kan innse det og når vi er modne til å akseptere det.

Teorier om individets behov for å ha et positivt selvbilde og selvtillit gjennom en positiv sosial identitet, synes å være en medvirke årsak til at unge med etnisk minoritetsbakgrunn danner subbkulturelle grupper som erstatning for det storsamfunnet ikke klarer å gi dem. Ignorering og utstøtning av barn og unge kan kun bekjempes ved at storsamfunnet inkluderer dem – de utgjør det norske samfunnet i dag og enda mer vil de gjøre det i neste årtusen!

Alle barn i et velferdssamfunnet, og som i tillegg manifesterer offentlig at er mangfoldig, skal ha muligheter til å delta i samfunnet på lik linje og ha en standard som ikke avviker for mye fra det som er vanlig i den enkeltes nærmiljø. Barn må sikres en trygg og stabil bosituasjon, tilgang på gode skoler, gratis tilbud i fritiden og rimelige kulturtilbud, kort sagt gode oppvekstvilkår.

Ulikhetene mellom barns og voksnes kompetanse i å takle livet i det postmoderne samfunn kan føre til at voksne, og ikke minst profesjonelle, ”feildiagnostiserer”. Enten at en relaterer alt problem atferd til kultur eller å ikke innse problemer. Tredje mulighet for feildiagnose kan være at barn defineres å leve i vanskelige livssituasjoner når barna selv ikke opplever at de gjør det.

En trenger faglig nøkternt og profesjonell dyktighet også når en står overfor barn med etnisk minoritetsbakgrunn. Mer forlanger jeg ikke!

(Re-publisert med forfatterens tillatelse. Opprinnelig trykket i Skole psykologi – tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste nr.2/2003, s. 3-23)