Kvinner i krig

0Shares

Tradisjonelt knyttes krig til det kulturelle bildet av mannlighet, og fred knyttes til forståelsen av kvinnelighet. Men svensk forskning viser at også dette bildet slår sprekker når det postmoderne militæret etterlyser flere kvinner.

Argumentet er at militæret trenger kvinner fordi de er annerledes enn menn, de skal være flinkere til å kommunisere og til å løse konflikter. Kvinnene i det nye militæret må paradoksalt nok være tilstrekkelig ”feminine” for å passe inn. Samtidig som de skal være like og behandles likt med menn, skal de altså være avvikende i forhold til den mannlige normen. Men ønsket om kvinnelige soldater kanogså være et uttrykk for at samfunnet ikke lenger ser militærtjeneste som en realisering av maskulin medborgeridentitet, påpeker de to svenske forskerne.


Menns vold mot kvinner i krig er et tema som tas opp i flere av artiklene. Tendensen er at kvinner utsettes for stadig råere seksualisert vold i krig. ”Kvinnekroppen har blitt en slagmark som de stridende parter slåss om”, heter det i UNIFEM-rapporten ”Women,War and Peace” om konsekvensen av væpnede konflikter for kvinner. En av de to forfatterne av rapporten, tidligere forsvarsminister i Finland, Elisabeth Rehn, er portrettert i Intervjuet denne gangen.



I andre halvdel av 1800-tallet vokste det fram en forestilling i den vestlige, industrialiserte verden om at kvinner var mer fredelig anlagt enn menn, og at de hadde evner og en spesiell forpliktelse til å skape fred. Forestillingen om kvinners fredeligere ”natur” var en del av grunnlaget for egne fredsorganisasjoner for kvinner, og den ble brukt av organisasjonene i deres mobilisering.


Egne fredsorganisasjoner for kvinner går i alle fall tilbake til 1896, da den første internasjonale organisasjonen ble stiftet i Frankrike. Før andre verdenskrig var Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF) den største rene fredsorganisasjonen for kvinner, med avdelinger i 32 land.


Leila Rupp har vist at det lar seg gjøre å skrive om kvinner i fredsbevegelsen på en måte som er nyansert nok til å få fram at femininitet ikke er en stabil, biologisk eller kulturell egenskap, samtidig som den generaliserer nok til å vise et fellesskap mellom kvinner som kunne føre til handling.


Hun viser at det fantes ulike typer argumenter for å gå inn i en fredsorganisasjon for kvinner. Ett viktig punkt var at kvinner led mye – noen mente mest – under krig. Voldtekt og ”trafficking” i kjølvannet av krig ble også tatt opp som viktige grunner til å arbeide

mot krig. Men kjernepunktet i argumentasjonen var moderskapet. Det var det som først og fremst gjorde kvinner forskjellige fra menn, og det var det som ga dem evnen og viljen til å skape fred. Moderskapet ble da ikke sett som begrenset til det biologiske. Alle kvinner var potensielle mødre, og alle kunne påta seg et sosialt moderskap.


Voldtekt i krig – mer enn krigsstrategi

Voldtekt av kvinner i krig ble særlig etter krigen i Bosnia ansett som en militær strategi for å ydmyke fienden. Den norske psykiateren Solveig Dahl har lang erfaring fra psykososialt arbeid med krigsofre. Hun spør seg om krigsvoldtektene er uttrykk for et mer sammensatt problem som har med kjønn og maskulinitet å gjøre.


– Tendensen er at kvinner utsettes for stadig råere seksualisert vold i krig. Hvordankrig ødelegger menn psykisk og hvordandet rammer kvinner, er det fokusert alt for lite på, konstaterer hun.


– I dagens kriger er angrepene i stor grad rettet mot det sivile samfunn gjennom terrorisering og mishandling av sivile, og da har voldtekt av kvinnene blitt enda mer omfattende, sier Solveig Dahl. Hun kom til det tidligere Jugoslavia under krigen som spesialrådgiver for Norsk Folkehjelp etter at rapportene om massevoldtekter av kvinner hadde begynt å komme ut. Med sin lange erfaring fra arbeidet med voldtatte kvinner i Norge skulle hun kartlegge behovet for prosjekter for kvinner og lære opp personell.


Som overlege ved Psykososialt senter for flyktninger ved Universitet i Oslo er hun opptatt av å trekke inn kjønnsperspektivet i forståelsen av traumatiserte krigsflyktninger.


– Kvinner som krigsflyktninger er ekstra sårbare. I tillegg til å oppleve tapene av nære personer og ødelagte hjem, må de legge ut på en strabasiøs flukt. Tradisjonelt er kvinnene vant til å ha en mann som tar ansvaret og beskytter dem. I krig hender det ofte at de plutselig står uten noen og må selv ta ansvaret for barn og andre familiemedlemmer alene. Som enslige kvinner på flukt er de utsatt for overgrep, også i flyktningeleire. Det finnes mange beretninger om hvordanflyktningekvinner og barn har vært utsatt for vold av dem som er satt til å beskytte dem. Det er som regel menn som har kontrollen i flyktningeleirene, og utdeling av mat og utstyr går gjennom dem. Kvinnene må tekkes mennene for å få mat til seg og ungene.

-Jeg så selv hvordankvinnene først kunne bli helt hjelpeløse i en flyktningesituasjon, særlig kvinner fra mer tradisjonelle samfunn på landsbygda. De følte seg hjelpeløse fordi de var vant til menn som bestemte, og så var de plutselig overlatt til seg selv. Men etter hvert mobiliserte de nye ressurser, de fant nye måter å overleve på. Det ble ofte konflikter når mennene kom tilbake fra krigen som ødelagte og arbeidsløse, mens kvinnene hadde klart seg og fått en ny selvstendighet.


– Kjønnsperspektiv på den mannlige flyktningens situasjon og på menn i krig er ofte fraværende. I Bosnia var også menn som kjønn et mål for terroren. Den mannlige motstanderen skulle tilintetgjøres selv om hanikke kjempet ved fronten. Sivile menn i stridsdyktig aldrer mellom 18-50 år ble likvidert eller ødelagt gjennom internering i konsentrasjonsleire, mishandling og tortur.