Presenterer afrikansk kultur i en dyrehage

0Shares
Latest posts by Tekst: Lorenz Khazaleh Foto: Nathalie Finkenzeller (see all)

“Et besøk i dyrehagen med overraskelser: I fire dager skal det være en afrikansk landsby i dyreparken i Augsburg. Omgitt av et unikt steppelandskap kan du oppleve kunsthåndtverkere, sølvsmeder, kurvflettere og afrofletting”, reklamerer dyrehagen. “Afrika til å ta på”, lover lokal-avisa om arrangementet i den sørtyske byen Augsburg som fant sted fra 9. til 12. juni.

Nyheten spredte seg raskt via internett: Etter at historieprofessor Norbert Finzsch hadde sendt ut nyheten via en e-postgruppe, ble den debattert på mange nettsteder og fant etterhvert veien til avisredaksjoner i Tyskland, England, USA, Australia og mange andre land – dog hittil ikke til Norge.

Utenfor inngangen protesteres det mot den afrikanske landsbyen.

Å stille ut mennesker i en dyrehage er et tvilsomt prosjekt som minner om de åpent rassistiske etnografiske utstillinger som var populære fra 1870 til 1940, som skulle demonstrere Vestens overlegenhet. Budskapet var: “De var ‘ville’ og ‘usiviliserte’. Vi var hvite, ‘dannede’ og ‘siviliserte” Disse folkeutstillingene var også en del av de store verdensutstillingene som kolonimaktene brukte til å vise fram “erobringene” sine.

Nazistene arrangerte utstillinger der de tvang tysk-afrikanere til å oppføre rare ritualer i gresskjørt. Til stede var også mange antropologer som nyttet anledningen til den på den tida så populære “raseforskningen”, bl.a. til å måle hodeskaller. I Norge er Kongolandsbyen i Frognerparken i Oslo i året 1914 et kjent eksempel for slike aktiviteter. Den var del av hundreårsmarkeringen av Grunnloven i 1814. 80 afrikanere skulle leve livet sitt i 20 hytter oppført av siv og dekket av palmeblader, som Startsiden-journalist Sverre Bjørstad Graff skriver.

Eksotiske folk som hører hjemme i dyrehagen?I sin e-post til e-postgruppen skriver Norbert Finzsch: “Måten afrikanere i Tyskland er blitt sett på og omtalt i media viser at den kolonialistiske og rasistiske tenkemåten fortsatt er i live. Svarte mennesker blir sett på som eksotiske objekter som hører hjemme i dyrenes verden. Derfor er dyrehagen blitt valgt som sted for utstillingen.” Det varte ikke lenge og protestbrev hopet seg opp i e-postboksen til dyrehagens direktør, Barbara Jantschke. Hennes svar – som umiddelbart ble lagt ut på utallige nettsteder – bekreftet kritikernes bange anelser om hennes syn på afrikanerne. “Dyrehagen er et perfekt sted for å presentere noe eksotisk”, skrev hun blant annet.

Prikken over i-en er pressemeldingen av ordføreren i Augsburg. Han ville forsvare arrangementet ved å påpeke på at “dyrehagen er et passende sted” fordi “afrikanere har få anledninger for å få stilt ut og solgt varene sine”. Var det ikke noe lignende som arrangørene av kolonitidas folkeutstillinger hadde sagt? Åpningsdagen for den afrikanske landsbyen nærmet seg. Spenningen var stor. Flere demonstranter møtte opp foran inngangen. Avisredaksjoner fra hele inn- og utlandet har sendt journalister til byen 80 km vest for München.

Et forskerteam fra Max-Planck Instituttet for sosialantropologi i Halle (Østtyskland) og ansatte ved den nigerianske ambassaden dukket også opp. Utrop har sendt fotograf og geograf Nathalie Finkenzeller (som bor i Augsburg) til å se seg rundt i dyrehagen. Debatten som oppsto etter arrangementet hadde funnet sted tok en ny vending. Den var interessant fordi journalistene var skuffet over det som ble vist fram: Den afrikanske landsbyen besto nemlig først og fremst av stands der afrikanere (og tyskere!) solgte ringer, klær, bilder, masker – etnokitsch som du finner på de aller fleste festivaler. Avisene konkluderte fort med at oppstyret rundt arrangementet har vært unødvendig. Det var varer og ikke mennesker som ble stilt ut.

“Jeg vil bare selge varene mine”

Nathalie Finkenzeller snakket på vegne av Utrop med flere afrikanere som hadde stands der. Ingen av dem hadde forståelse for kritikken, selv om flere heller hadde stilt ut i gågata sentrum: Der er det mer å tjene. I gepardenes hus stiller kunstneren Ambali Bamgbola (60), innvandrer fra Nigeria, ut bildene sine. Han forteller at han ikke har noe imot dyrehagen

som sted for utstillingen: – Jeg elsker dyr. Hver klan har sitt eget totemdyr som blir behandlet som en bror. Tyskere protesterer, men hjelper aldri. Jeg har ikke opplevd rasisme, men ønsker flere rettigheter som innvandrer, ikke minst politisk medbestemmelse, sier han. George Kigozi som selger sørafrikansk vin var irritert over journalistene som ville snakke med ham om rasisme: – Jeg er her for å tjene penger.

De som protesterer skal heller kjempe mot hverdagsrasismen – mot at jeg blir stoppet av politiet hele tida at jeg ikke får jobb som tilsvarer utdannelsen min som journalist. Men sosialantropolog Frank Heidemann fra Universitetet i nabobyen Munchen ser en sammenheng mellom måten afrikanere blir presentert på i dyrehagen og problemene de møter når de søker jobb eller bolig: De blir ikke sett på som likeverdige.

Skulte holdninger kommer fram til dagenHan mener at det kom fram mange ellers skjulte holdninger om “de andre” som arrangørene sikkert ikke var klare over: – Skandalen er at arrangørene bevisst har framprovosert en inscenesetting av afrikanere som noe eksotisk. Skandalen er stedet som suggererer at afrikanere er et naturfolk mens vi er et kulturfolk. Skandalen er en manglende historisk bevissthet om tyskernes kolonitid og en manglende sensibilitet for framstilling av fremmedhet. Dette er skandalen en må snakke om, sier han.

– Jeg har hørt at svarte ungdommer ble mobbet i skolen. De fikk høre at de skal gå til dyrehagen, fordi det er der de hører til, legger han til.

– Afrika er mer enn trommer, mat, masker og landsbyer Tahir Della er enig. Han er i styret i Foreningen for svarte mennesker i Tyskland (ISD) som har koordinert protesten. Han ser mange fellestrekk med de koloniale folkeutstillingene: Der var faktisk også ambisjonen om kulturutveksling tilstede, men utstillingene bidro istedet til å bekrefte negative fordommer.

De stereotype bildene som blir formidlet er selve problemet, sier han til Utrop. – Afrika består av rundt 50 stater og utallige etniske grupper.

Afrika er mer enn trommer, mat, masker og landsbyer.Et stort marked for kulturell annerledeshetDen amerikanske antropologiprofessoren Nina Glick Schiller fra Max Planck Institut i Halle trekker en sammenheng mellom globaliseringen, markedstenkning og etnifisering / rasetenkning:

– Byrådet har kuttet budsjettet til dyrehagen på 20 prosent.

Å plassere mennesker i dyrehagen, er en måte å trekke folk på som ikke koster mye. De siste årene har det oppstått et marked for kulturell annerledeshet: For å markedsføre seg og forsvare rettighetene sine har mange grupper (afrikanere, urbefolkninger etc.) gjort seg mer eksotisk enn de er. Dette førte til en forsterkning av en form for rasetenkning der en tar skillene mellom folkegrupper for gitt. Hun peker også på at den afrikanske landsbyen i dyrehagen ikke er et tysk fenomen. I dyrehagen i Seattle er det en permanent afrikansk landsby. Som Utrop’s research viste, har dyrehagene i San Diego (USA) og i London nettopp arrangert noe lignende. Og for tre år siden opprettet den verdensberømte fjellklatreren Reinhold Messner en pygmee-landsby i Belgia.

– Vi “selger” Norge med bunader, feler og fjorder i utlandet, men er det egentlig “oss” ? lurer tidligere kultursjef Runar Kristiansen på. Han arrangerte “Afrikansk uke” i Skien for noen år siden med trommer, dans og sterkt krydret mat. – Man må bruke spissformuleringer og sterotyper når man skal vise frem noe. Det er ingen mening i å vise fram dataingeniører fra Accra eller førskolelærere fra Pretoria, hevder han. Men uansett hva vi måtte mene om saken, så sitter vi igjen med spørsmålet som den nigeranske avisen The Observer stiller: Hvorfor er Europa så besatt av denne eksotiske fascinasjonen for Afrika som spesielt dyrehagen må være rammen for?