Forfatteren Amal Aden har kommet langt. Fra et liv på gate i Somalia og et miljø preget av rus og kriminalitet i Oslo til forfatterstemme i Aschehoug. Nå har hun vunnet Zola-prisen. Foto: Henrik Kreilisheim
Handling gjør mer enn ord. Og i Amal Adens tilfelle kan det medføre til seksuell frigjøring for en av Norges mest undertrykte minoriteter.
Sjeldent, eller nesten aldri, hører vi om lesbiske jenter med muslimsk bakgrunn. Tilsidesatt og glemt midt i all debatten om patriarkalisme, religion, kultur og kjønnsroller.
Nå har imidlertid ting begynt å skje. Nylig sto den norsk-somaliske samfunnsdebattanten Amal Aden frem som lesbisk i et intervju med Aftenposten. Et valg som må sees på som vanskelig på det personlige plan, med påfølgende konsekvenser for henne som offentlig person. Norsk-syriske Sara Azmeh Rasmussen har opplevd å bli spyttet på utenfor en moské i Irland, og en annen LHBT-aktivist Utrop skrev tidligere i år så vi oss nødt til å anonymisere fullstendig. Truslene vedkommende fikk var såpass grove at vi som avis hverken kunne gå ut med alder, kjønn eller etnisitet.
Frihet og definisjonsmakt
En kan spørre seg hvorfor Aden gjorde dette, og om andre eventuelt vil ta etter henne. Jeg tror svaret for Aden ligger i at konformitet eller eller å gi etter for intern kulturell press var ingen alternativ for henne. Norge er et av verdens ledende land når det gjelder LHBT-rettigheter, og man vil oppleve den samme friheten, uansett om man hvit eller brun. Den er for fristende.
Koranen, slik som Bibelen, viser til en negativ fremstilling av homofili. Som et “unormal avvik” og heterofili og samværet mellom mann og kvinne, som “naturlig og ønskelig”. Samtidig må man huske på skillet som er mellom religiøs, menneskelig og kulturell praksis. Seksualitet er høyeste grad makt; og individer som Aden og Rasmussen agerer utifra behovet om å ta makten tilbake til å definere seg selv.
Ny “islamhomooppfatning”?
Ofte har både majoritet og (enkelte hos) minoritetene sett på Rasmussens, Adens og Kaltham Alexander Lies krumspring som anti-islamske. Jeg vil si det stikk motsatte; for det er nettopp deres måte å føre islamkritikk på når det gjelder seksuelle minoriteters stilling som faktisk fremmer en mer human og progressiv form for religiøs oppfatning og tolkning. En islam som rommer alle, uansett legning.
Aden har nå gått i bresjen. Flere som tilhører denne “minoriteten i minoriteten” vil sikkert følge etter henne. Utviklingen fremover vil uansett være livsviktig for å se om dette er noe annet enn en kortvarig liberal trend, eller kilden til en ny “islamhomooppfatning” i det flerkulturelle prosjektet Norge.
