Fjordman uten vilje til analyse

Referansepunkt: Gates of Vienna, nettstedet der Peder Jensen, også kjent som Fjordman, publiserte mange av sine tekster, henviser til den "muslimske trusselen mot Europa", her ved den osmanske beleiringen av Wien i 1683.
Foto:Wikimedia Commons, samtidig maleri av beleiringen
Peder Jensen, også kjent som bloggeren Fjordman, fører en interessant debattform på Dagbladets nettsider. Det som karakteriserer hans skriverier, er fullstendig fravær av analyse.
0Shares

I stedet for å analysere, velger Jensen i et innlegg på Dagbladet.no forrige uke å fremsette en hel rekke påstander. Trikset han bruker er at disse påstandene er vanskelige å motbevise uten å gå inn i lengre historiske og samfunnsvitenskapelige resonnementer.

Det er likevel mulig å vise med enkle metodegrep fra moderne samfunnsvitenskap og historieforskning hvorfor Peder Jensens skinnargumenter må anses som hypoteser som må testes, snarere enn velbegrunnede analyser.

Krigerske og farlige?
Jensen fastslår at det ikke finnes steder der «muslimer over et lengre tidsrom har levd fredelig sammen med sine ikke-muslimske naboer.» Dette tar han som et bevis på at det må være noe med islam som får muslimer til å bli særlig krigerske og farlige. Det må han gjerne mene, men at kriger og konflikter mellom ulike folkeslag og religioner er et bevis på at det er nettopp religionen som ligger bak, er intet annet enn en påstand. For å sjekke om dette stemmer, må man gå inn og analysere de enkelte krigene og konfliktene i sin fulle bredde og i sin historiske kontekst. At det skulle ligge én årsak bak, er dessuten meget usannsynlig, og såkalte monokausale forklaringer har blitt grundig tilbakevist av fagfolk innen alle samfunnsvitenskapelige disipliner. Forklaringer der kun én årsak spiller med, er så godt som aldri fruktbare for å kaste lys over komplekse historiske fenomener.

Norge og Sverige utkjempet en rekke kriger på 1600-tallet. Var det på grunn av våre uoverstigelige kulturelle og religiøse forskjeller?

Nordmenn og svensker i krig
Jensen er også ute etter å vise hvor destruktivt etnisk mangfold er: «Verdenshistorien viser dessverre at etnisk mangfold sterkt øker risikoen for alvorlige konflikter.» Igjen en påstand. Hvordan Jensen har kommet fram til denne unike innsikten, sier han ingenting om. Og som sagt er altså ikke det at det har foregått kriger mellom ulike folkeslag tilstrekkelig bevis på at etnisk mangfold nødvendigvis gir konflikt. Norge og Sverige utkjempet en rekke kriger på 1600-tallet. Var det på grunn av våre uoverstigelige kulturelle og religiøse forskjeller? En krig mellom de to landene er like utenkelig i dag som den var naturlig for 400 år siden. Er vi plutselig blitt likere kulturelt og derfor venner og vel forlikte? Eller kan det være helt andre historiske prosesser vi må se på for å forklare freden mellom demokratiske stater som har karakterisert forholdet mellom vestlige land i etterkrigstiden?

Ingen absolutt forklaring
Jensen hevder at Norges kulturelle homogenitet er «vårt største konkurransefortrinn». Dette fortrinnet ved det norske samfunnet skal nå være i ferd med å forsvinne på grunn av innvandring, synes å være resonnementet. Jeg tillater om meg å minne at den sterkeste økonomien i verden fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til i dag har vært det multikulturelle USA. At kultur eller religion skulle være en endelig og absolutt forklaring på moderne lands økonomiske fremgang eller tilbakegang, er lett å tilbakevise også med andre eksempler. Blant de landene som vokser raskest i dag, finner vi multikulturelle stater som Brasil og Kina.

Økonomisk suksess og nederlag
Av eksempler fra etterkrigshistorien på det motsatte, nemlig at stater med lik kultur gikk i helt motsatte retninger økonomisk, kan vi nevne de interessante tilfellene Nord-Korea og Øst-Tyskland, som begge innførte planøkonomi etter annen verdenskrig. De to landene ble raskt satt grundig i skyggen økonomisk av sine brødre og søstre i henholdsvis Sør-Korea og Vest-Tyskland. Få vil vel påstå at de enorme forskjellene som utviklet seg mellom disse landenes økonomiske suksess var resultat av at det i utgangspunktet eksisterte avgrunnsdype kulturelle forskjeller mellom nord-koreanere og sør-koranere eller øst-tyskere og vest-tyskere. Vest-Tyskland ble dessuten, i motsetning til Øst-Tyskland, et flerkulturelt samfunn i løpet av etterkrigstiden, men fortsatte sin økonomiske framgang på tross av, eller kanskje heller på grunn av, dette (landet trengte arbeidskraft under det såkalte Wirtschaftswunder – det vesttyske økonomiske mirakel).

Slike eksempler viser oss at vi skal være forsiktige med å se etter store, altomfattende forklaringer på sosiale og historiske fenomener. De fører som regel galt av sted, og hindrer forståelse snarere enn å fremme den. Dette er Peder Jensens store problem når han fremsetter islam som en slags alt-i-ett-løsning for å forklare historiske og aktuelle konflikter og problemer. Hans skriverier er forsøk på å avforstå, ikke å forklare.

Motvilje mot innsikt
Jensen er i Dagbladet forurettet etter å ha blitt kalt ekstremist av en statsviter på grunn av følgende utsagn: «Er islamsk lære grunnleggende voldelig? Ja. Kan islam reformeres? Nei. Kan islam forenes med vår måte å leve på? Nei. Finnes det noe slikt som et moderat islam? Nei. Kan vi fortsette med å la muslimer bosette seg i våre land? Nei.» I Dagbladet forklarer han hvorfor han skrev dette på denne måten: «Disse få setningene inneholder all den informasjonen om islam som du noensinne vil behøve å vite.» Utsagnet viser med all mulig tydelighet Jensens åpenbare motvilje mot å forstå noe som helst. Han fremsetter en påstand om at islam ikke kan forandre seg, noe som lett kan tilbakevises. Han insisterer på å være essensialist, altså en person som forstår alt ut fra en forestilling om at sosiale fenomener har en fast, uforanderlig natur. Han kommer ut av skapet som en motstander av kunnskap og innsikt. Det finnes omfattende reformbevegelser innen de mange ulike retninger av islam i dag. De finnes i Indonesia, de finnes i Nord-Afrika, de finnes i Tyrkia og de finnes i Vesten. Dette vet Jensen, som selv har studert i Egypt, men han vil ikke vite. Han vil avvite, avlære og avforstå.

Vil stenge muslimer ute
Jeg har i denne kommentaren bevisst unnlatt å gå inn på hvilke holdninger som måtte ligge bak Jensens påstander om islam og multikulturalisme. Det er i seg selv interessante spørsmål. Men et enda mer interessant spørsmål er hva slags politiske følger Jensen mener at hans påstander om islam skal få. Vi får et hint om det i sitatet han selv velger å fremheve i Dagbladet: «Kan vi fortsette med å la muslimer bosette seg i våre land? Nei.» At religionen du tilfeldigvis tilhører, skulle diskvalifisere deg til å bosette deg i Norge, er kanskje ikke et uttrykk for ekstremisme, men det er helt klart et uttrykk for en diskriminerende grunninnstilling, som er i strid med norsk lov og som i tillegg er svært svakt begrunnet.