Ta den hvite flukten på alvor

Nye SSB-analyser tyder på at bostedsssegregering er svært høy for noen befolkningsgrupper og i noen områder, som blant annet i Oslos østkant, men at den har gått ned siden 2005.
Foto: Flickr
Har man virkelig lyst til å gjøre drømmen om et mangfoldig samfunn til en virkelighet? Nye SSB-tall gir oss alle en skikkelig ”reality-check”
0Shares

Ifølge disse nye tallene går flyttestrømmen fra indre øst til Groruddalen og videre til Akershus. SSB har i sin “flytterapport” studert tall fra 1999 til 2010, og finner at i snitt 1000-2000 personer med norsk bakgrunn flytter fra Groruddalen hvert år. Tilsammen gir dette 18.000 færre etnisk norske i Groruddalen i årsperioden 1999-2010.

Årsakene som oppgis er forskjellige. Sosialantropolog og storbyforsker Bengt Andersen tror flyttingen handler om skole. SSB-forsker Lasse Sigbjørn Stambøl mener på sin side at det kan forklares med “etnisk nettverk” og prisnivå.

Skuffelse, men ingen overraskelse
For den delen av det lokalpolitiske etablissementet som har jobbet uttrettelig for å få Oslo mest mulig blandet kommer denne rapporten som en real ørefik. Men for meg er dette slettes ingen overraskelse. Sysselsettings- og boligpolitikken i Oslo i dag gir ikke en lavutdannet somalisk fembarnsfamilie muligheten til å kunne kjøpe på Korsvoll eller Nordstrand. Familien blir enten nødt til å leie på Tøyen eller Stovner. 

Etnisitet (eller som Stambøl påpekte, etnisk nettverk) er viktig. Folk søker seg gjerne dit helst det er mange av samme bakgrunn. Norges kanskje største tamilske miljø ligger jo nettopp her, slik Grønland har et pakistansk preg og somaliske gla´toner gjaller ut av leilighetene på Søndre Nordstrand.

Fremmedgjøring, kongregering og segregering
Oppsamlingen har likevel sine negative sideeffekter. Her er det kanskje ikke snakk om negative holdninger til det flerkulturelle, men om følelsen av å bli fremmedgjort. Om å ikke høre til eller føle seg identifisert med boområdet.

Følelsen av fremmedgjøring, kongregering og segregering er imidlertid fargeløs. Skulle (eksempelvis) hundrevis av kinesere flytte inn til Romsås, og gjøre det om til en uformell versjon av Chinatown, så vil kan man ikke lenger snakke et “kinesisk minoritetsmiljø”. For da er de plutselig majoriteten, og fokuset må bli en helt annen. 

Faktorer som økonomi og diskriminering er dessverre med på å få enkelte grupper kongregert og segregert i “sine områder” og “sine enklaver”. Eksemplene på familier, som faktisk har opparbeidet seg kapital, og vinner budrunder, men som ikke får kjøpt fordi de kommer fra visse land er mange og skammelige. Til slutt ikke har annet valg enn å flytte blant “sine egne”. Noe som igjen fører til at de med ikke-innvandringsbakgrunn flytter ut. Og slik reproduseres denne onde sirkelen.

En fragmentert by
Kanskje har Oslo-politikerne naivisitisk overfokusert på etnisitet fremfor klasseskille? For det er nettopp økende avstander som skaper enklavene og de norske versjonene av “the hoods”. I min barndom- og ungdomstid var Grønland, Stovner og Romsås like lite fancy som i dag. Men det fantes samhold og blanding.

Nå er Oslo mer fragmentert enn før, til tross for at man har mer mangfold og mer flerkultur. I seg selv er dette et nærmest et paradoks. Antallet 50%-50% steder (med likest mulig antall etniske nordmenn og innvandrere) kan man telle på hånden. “Hilde” på sju år vil mest sannsynligvis ende opp i en helhvit førsteklasse på Nordstrand, mens jevnaldrende “Kadir”, bare et steinkast unna på Søndre Nordstrand, vil mest sannsynligvis vokse opp med minimal kontakt med nordmenn. Her har vi resepten til et samfunn hvor man (i verste fall) ikke vil kunne møtes på halvveien.

For våre folkevalgte er “hvit flukt” ikke lenger en politisk ukorrekt term, men en virkelighet som man må forholde seg til, og finne løsninger på. Snarest