Høyrepopulismens inntog i norsk asylpolitikk

Flere ut, færre inn: En stadig mer returpreget retorikk i asyldebatten går utover de som skal søke beskyttelse i Norge, mener kommentarforfatteren.
Foto: Scanstockphoto
Norske velgere har satt et høyrepopulistisk parti til rors i asylpolitikken. Slik sett har vi gitt asylsøkerne den harde omsorgen vi mener de har fortjent.
0Shares

Justisdepartementet har under FrPs ledelse ikke vært preget av høyrepopulistisk retorikk. Tvert om er det nokså vanskelig å skille den departementale framtoningen fra den gang Arbeiderpartiet satt i samme posisjon. Arbeiderpartiet utviklet gjennom mange år en instrumentell, byråkratisk språkbruk som det har vært lett for FrP å annamme.

Man kan godt si at dette er et tilfelle hvor vi har vent oss til høyrepopulismen fordi vannet langsomt har blitt varmet omkring oss. Men det er strengt tatt ikke vi som er i gryta. Det er asylsøkerne. Og de har sagt fra i noen år nå. De har skreket ut. De har sultestreiket. De har kuttet seg opp. De har satt fyr på seg selv. De har gått til grunne i våre gater av frykt for å bli sendt ut. De har sagt ifra, så tydelig som mennesker kan, om at vannet er i ferd med å koke. Vår reaksjon kan beskrives slik: Siden de fortsatt er i stand til å skrike etter noen år med rødgrønn kokekunst, er vannet ikke varmt nok. Det er på dette tidspunktet vi gir FrP kontroll over kokeplatene.

Returpolitikk kom i fokus allerede under den rødgrønne regjeringen, men FrP har brakt en ny tøylesløshet inn i det hele. Under de rødgrønne gikk det et samlebånd av FN-stridige tvangsreturer til Afghanistan, først og fremst av enslige, unge menn. Mange av dem møtte svært vanskelige kår, og så seg tvunget til å flykte på nytt kort etter tvangsreturen. Mens Arbeiderpartiet utviklet en viss ekspertise i hvor langt de kunne tøye grensene uten å få trøbbel, og blant annet unnlot å returnere barnefamilier til Afghanistan, har FrP raskt tøyd dem for langt. Det er først etter at FrP begynte å slenge en del barnefamilier på samlebåndet tilbake til miseren i det krigsherjede landet, at afghanske myndigheter satte foten ned. Her har den høyrepopulistiske iveren på ganske oppsiktsvekkende vis svekket regjeringens styringsevne.

 
Foto : Pressebilde Antirasistisk Senter

Også iveren etter å fengsle stadig flere asylsøkere er påtagelig. Det er satt av 90 nye fengselsplasser på utlendingsinternatet på Trandum i årets statsbudsjett. Hver ny fengselsplass skal huse et livredd menneske, og deretter enda ett, og deretter enda ett, i mange år framover. Hvilke kontrolltiltak asylsøkere ellers har i vente fra de blåblå, er uvisst. En myndighetsrapport fra 2014 foreslår alt fra å fengsle asylsøkere i vanlige fengsler til bruk av elektroniske fotlenker, på linje med straffedømte kriminelle.

Noe av det jeg ser fram mot med størst gru, er likevel det planlagte retursenteret i nærheten av Gardermoen. Med så mye som 500 plasser vil senteret være en mastodont som går utenpå alt vi tidligere har hatt i norsk asylpolitikk. Senteret skal ikke være lukket, men det skal ha høyere sikkerhetsnivå enn vanlige mottak. Det vil det trenge når man skal samle så mange desperate mennesker på kanten av stupet før tvangsreturen til et ofte krigsherjet eller autoritært hjemland.

Det nærmeste vi har kommet noe lignende før, var de såkalte ventemottakene for avviste asylsøkere på Lier og Fagerli. Ventemottakene var herjet av sultestreiker, et betydelig antall politiuttrykninger og til sist delvis ødeleggelse gjennom opptøyer og brann. Fra asylsøkernes ståsted var ventemottakene et oppsamlingssted for en ekstrem frustrasjon, hjelpeløshet, sinne og sorg. Det vil det nye retursenteret også bli. Det vil bli en trykkoker som pulserer med menneskelig lidelse, dag ut og dag inn, og med mareritt gjennom de lange nettene.

De tidligere ventemottakene var rødgrønn politikk. Når man nå skal bygge et massivt retursenter, tar man dermed et mislykket rødgrønt eksperiment og mangedobler innsatsen. Det er krevende nok å leve i ordinære asylmottak. At asylsøkere som skal returneres til hjemlandet, nå skal via et fortettet oppsamlingssted som dette, vil påføre mange av dem enda en belastning. En belastning vil det etter all sannsynlighet også bli for asylsystemet å administrere et slikt forværelse til helvete.

Man så den samme FrP-effekten da statssekretær Jøran Kallmyr nylig møtte Eritreas utenriksminister. Det er mer enn ille nok at den rødgrønne regjeringen forsøkte å få på plass en returavtale med dette verstingregimet. Derimot ville den nok aldri ha brukt det eritreiske diktaturets representanter som en faktakilde. Men Kallmyr, han lyttet ivrig da diktaturets utenriksminister fortalte at Amnesty International, Human Rights Watch og stort sett alle andre som uttaler seg, tar feil om så mangt. Det er omtrent som å spørre ISIL om det er sant at de foretar halshugginger, og så ta det på alvor når svaret er at påstanden er en fabrikasjon.

Det rene bøllespråket overlater Justisdepartementet imidlertid til haukene på Stortinget. I Klassekampen 13. februar viste FrPs innvandringspolitiske talsperson Mazyar Keshvari en framferd vi knapt har sett før fra norsk regjeringshold. Keshvari truet Afghanistan, et evig utarmet og krigsherjet land, med økonomiske reaksjoner fordi de ikke godtar FrPs krav om å tvangssende barnefamilier til elendighet. Afghanske myndigheter står opp for noen av sine mest sårbare borgere. Keshvari og FrP, derimot, ønsker å sette hardt mot en svak part for å få adgang til å behandle en annen svak part dårlig.

Keshvari spør hva de norske pengene går til i Afghanistan, hvis ikke til å tilrettelegge for norske tvangsreturer av sårbare krigsflyktninger. Det er vanskelig å ta dette seriøst – men det må man. Det er en representant for regjeringen som snakker. Har FrPs innvandringspolitiske talsperson ingen forståelse av situasjonen i Afghanistan?  Det er ikke afghanske myndigheter som er «bak mål» her. Men noen er bak mål – veldig, veldig langt bak mål. Det spørs selvsagt om Keshvari hadde avklart utspillet med Utenriksdepartementet. Mye bøllespråk er, når det kommer til stykket, fint lite verdt. Det som er klart, er at FrP vil gå så hardt til verks overfor afghanerne som de får rom til.

Ingen kan påstå at den varslede FrP-revolusjonen har funnet sted i norsk asylpolitikk. Men asylsøkerne som har skreket i noen år nå, de skriker enda litt høyere.

Opprinnelig publisert på Antirasistisk Senters egen blogg og i Klassekampens papirutgave (under artikkelnavnet “Asylpolitikkens kokepunkt”). Gjengitt i sin helhet på utrop.no med skribentens og Klassekampens tillatelse.