Foto: Blandine LC
Siden faren Jean Marie Le Pens glansdager har Front National gått fra høyrekestremt og semifascistisk til et parti som “folk flest” kunne tenkt seg å stemme på.
Nå er det datteren Marine som står øverst i partihierarkiet. Og med det et aldri så lite imagebytte. Ubarberte øldrikkende støvlemenn har blitt byttet ut med slips, dress og vin. Imagebyttet har ikke vært uten resultater. Under Marine Le Pen har Front National gått fra å være en gjeng med marginale og ytteliggående tullinger til en reell maktfaktor i fransk politikk.
Nasjonal blokkeringsdugnad
Etter to valgomganger i de franske lokal- og regionalvalgene fikk partiet opptil 42 prosent av den samlede oppslutning. Forskrekkelsen etter første valgomgangen ble stor. Så stor at Frankrikes tradisjonelle politiske motstandere på høyre-venstre-aksen, sosialistene på den ene, og sentrum-høyre-partiene på den andre la all innbyrdes fight vekk til side. Man inngikk rett og slett et valgtaktisk samarbeid, slik at Front National ikke skulle komme til makten ved noen av de regionale forsamlingene. Noe som man til slutt lyktes med.
Hvordan foregikk så denne nasjonale blokkeringsdugnaden i Frankrike? Enkelt og greit ved at i regioner, provinser og andre lokalregjeringer der sosialistene og venstresiden ville tape, så skulle man heller stemme på sentrum-høyrealliansen. Slik at man ikke ville tape for Front National. Venstreorienterte velgere stemte en masse (for å bruke det jeg husker igjen av skolefransken) på et høyreorientert alternativ.
Etter svensk modell
For ikke Front National-velgere var sluttresultatet ikke mindre enn ren og skjær lettelse, mens Le Pen-klanen og partiets sympatisører mener seg utsatt for tjuvtriks.
Taktikken er likevel ikke ukjent eller innovativ. Noe av det jeg stusset på var måten dette tverrpolitiske samarbeidet liknet på det som skjedde i vårt nordiske naboland. Etter det svenske riksdagsvalget i 2014, hvor et annet høyreradikalt parti, Sverigedemokraterna, ble tredje størst, tok sentrum-venstre alliansen tak i situasjonen og laget et desember-overenskomst med den nye sentrum-høyre-opposisjonen. Formålet ble å hindre SD å få tilgang til maktens korridorer, men til slutt ble et slikt tverrpolitisk samarbeid for mye for begge parter.
I land som Storbritannia skjer dette på sin side naturlig, gjennom det ikke-proporsjonelle valgsystemet som sikrer nærmest et trepartisystem i landet, med en viss inklusjon av moderate nasjonalistpartier i Skottland og Wales.
Fellesblokker med indre splid og egenart
Et slikt flerideologisk mastodont-samarbeid varte ni månender i Sverige. Jeg ser for meg at både moderat venstre og moderat høyre i flere europeiske land kan prøve seg på det samme hvis de kommer i liknende situasjoner, hvor høyreradikale, høyreekstreme og ultransjonalistiske aktører venter ved inngangen til maktens korridor. En kan også argumentere for at slike fellesblokker, hvor formålet er å holde andre politiske krefter utenfor, kan skade det parlamentariske systemet.
Samtidig er Frankrike svært egenartet når det gjelder politikk. Front National appellerer ikke lenger bare til pøblene og hat-retorikerne med hakekors, men også til “bekymrede borgere” som mener islamistisk ideologi tar for mye plass i samfunnet og at for mange franske jobber forsvinner vekk grunnet globaliseringen. Selv franskmenn med svart og arabisk bakgrunn sympatiserer med partiet.
Frankrike har i løpet av i år også opplevd to traumatiske og islamistledede terrorangrep. Front National har klart å vinne stemmer på dette, og på økte motsetninger i det franske samfunnet ellers.
Frem mot presidentvalget i 2017, hvor Marine Le Pen stiller som en av favorittene, blir så spørsmålet. Vil blokkeringspolitikken fungere?
