Sekulær selvpisking og fransk boksesekk

Tekstforfatteren mener norsk og andre lands venstresider driver med urimelig kritikk av Frankrike i laicité- og burkinidebatten. "Frankrike er langt mer enn sekulær selvpisiking", er et av poengene (Foto: Illustrasjon).

Fotnote og oppdatering for leser; I går avgjorde en fransk domstol at det å forby burkini er i strid med landets grunnlov. Klikk her for å lese mer om saken.

I de siste dagene har bildene av politimennene som “tvinger” en 34-årig Nice-kvinne med familiebakgrunn i et muslimsk land gått som en farsott på sosiale medier. Vi i Utrop rapporterte også om saken og brukte The Guardian og nyhetsbyrået AFP som direkte kilder.

Kvinnen hadde en heldekkende drakt, som angiveligvis kunne karakteriseres som burkini, i strid med lokallovene som både Nice og 14 andre franske byer og kommuner hadde vedtatt mot bruken av plagget. Kvinnen skal ha blitt gjort oppmerksom på at hun brøt den lokale loven som forbyr plagg, “som ikke tar hensyn til god moral og sekularisme”, ifølge lovteksten.

“Frankokritikk” og historisk kontekst
Etter en gjennomgang av statuser relatert til denne saken på sosiale medier var reaksjonene så å si 90-95 prosent kritiske til det franske politiet, og måten kvinnen ble behandlet på. Frankrike beskrives i økende grad som et strengt sekulært og intolerant samfunn, uten plass for sterkt troende og praktiserende muslimer.

Laicité, som den franske sekulære modellen kalles offisielt, har en sterk plass i det franske samfunnet. I kjølvannet av revolusjonen, napoleonismen har Frankrike gått gjennom en historisk prosess som har skapt et samfunn hvor tro og stat står sterkt atskilt, og hvor førstnevnte i langt større grad enn i mange andre vestlige land tilhører privatsfæren. Frankrike før revolusjonen, som andre land i den kristne-europeiske sfæren vokste frem gjennom en konservativ symbiose mellom stat, kongemakt og kirke.

I 1789 kom det første opprøret mot dette systemet, gjennom den opprinneligste franske revolusjonen. 230 år fem republikker senere er dette fortsatt en pågående prosess. Republikken Frankrike, fremfor det mer konservative Storbritannia, et Tyskland med en problematisk historie, eller et Russland som har frontet ekstrem reaksjon og radikalisme i samme århundre, representerer verdier og idealer som har blitt sett på som universelt progressive. Kolonifortid og problemer med å integrere enkelte av sine innvandrergrupper som “små franskmenn” til tross. 

I Frankrike anno 2016 kræsjer laicité-prinsippene med en stadig større innvandring fra muslimske land, og en etterkommerbefolkning som i større grad aksepterer og ønsker religionsutførelse i dagliglivet. Vi snakker om hele regla fra hva man skal ha på seg, om man kan velge ektefelle fritt, til finjuss og religionens innflytelse i politikken. Og hvor det har blitt gjengs blant en del “nye franskmenn” at man ikke ser på de sekulære og republikanske verdiene som sine egne.

En følelsesladet debatt
Her hjemme har ulike stemmer, også blant flerkulturelle nordmenn som Tony Burner og Mahmoud Faramand sterkt følelsesladet diskutert Frankrikes strenge sekularisme i kjølvannet av den såkalte “burkinidebatten” og terrorhandlingene i sommer. Nå har den fått nytt liv igjen etter saken med den 34-årige kvinnen i Nice. Byen som ble rammet av det overnevnte terrorangrepet på Bastille-dagen (nasjonaldagen).

Så tenker dere hvor undertegnede står? Først og fremst tenker jeg det ligger en slags illiberalt paradoks i praktiseringen av liberal og sekulær politikk. For 34-åringen vil det oppleves som et overtramp å bli fortalt at hun må må kle seg av, og at hennes personlige frihet blir innskrenket, noe som minner om alt annet enn liberale demokratier. For 80-90 år siden hadde det samme “strandpolitiet” mest sannsynlig målt lengden av badedrakten, slik at den var konform med datidens “kristne og europeiske moral”.

Boksesekk-mentalitet
Samtidig ligger det et snev av “boksesekk”-mentalitet, særlig i store deler av den harde, kulturrelativiske og regressive norske venstresiden i denne debatten. Her er jeg klart enig i Aslak Nores VG-kommentar “Mytene om Frankrike”.

Frankrike skal henges ut som en slags “islamofobiens og rasismens paradis” og hashtaggene #jesuisdrittlei henger løst i de sosiale mediene. At behandlingen av denne 34-årige kvinnen (som faktisk brøt en lokal lovforskrift, som man kan være så uenig med man bare vil) bekrefter bildet av denne “intoleransens høyborg”. At det “kan skape flere terrorister”, som enkelte halvveis apologetisk skriver.

Er mer enn sekulær selvpisking
Frankrike er heldigvis langt mer enn bare sekulær selvpisking. Man har folk som Mahek Chabel, som langer ut både mot islamister, og mot det han ser på som den franske statens harde assimileringspolitikk, og som i flere år har diskutert laicitè. Det finnes mange stemmer som han, som vil ta tak i den stadig sterkere høyredreiningen man har i landet, som er viktige å ha og heie frem.

I 2017 er det et vanvittig viktig presidentvalg. Et valg hvor Frankrike potensielt kan bli det første store europeiske landet siden annen verdenskrig som velger et høyreradikalt statsoverhode. Fryktpolitikken i lys av den jihadistiske terroren står i fare for å avle frem en statsleder som vil splitte landet. Som vil skape allianser med høyreradikale, hatprosjekter og hybridregimer, og gjøre kål på det institusjonelle og teknokratiske fredsprosjektet EU fra innsiden av. Et prosjekt som franskmennene paradoksalt nok var med på å starte i etterkrigstiden.

Skulle Marine Le Pen overta, er det nok langt verre ting enn burkiniavkledning vi kommer til å skrive om.

Eller forhåpentligvis ikke.