- Forsøkt kidnappet av regjeringsagenter - 03.06.2025
- Fra Kanariøyene til Oslo - 31.05.2025
- – Seier for likebehandling, men med bismak - 30.05.2025
I et innlegg i Romerikets Blad viser Iraki til at folk i hennes situasjon, norske borgere med mangfoldig bakgrunn, og tilsynelatende gode og integrerte liv, føler seg stadig mindre hjemme i Norge.
– Nå snakker innvandrerbarna om å dra tilbake. Er dette starten på en stille omvendt flukt?
Hun bruker begrepet “eliteinnvandrere”, noe som har skapt retorisk debatt på sosiale medier og kommentarplass.
Både hun og NRKs utenrikskorrespondent Yama Wolasmal tar opp et tema som lenge har meldt seg på, men som kanskje har vært politisk ukorrekt å ta opp: nemlig mange innvandreres opplevelse om at Norge kanskje “ikke er hjem”. Om at man gjerne kunne flytte til foreldrenes og besteforeldrenes hjemland, for å kunne leve liv mer i tråd med egne kulturelle koder og verdier. Finne et sted hvor man faktisk i større grad kan være seg selv, og kanskje ikke være en av “minoriteten”.
Som Iraki viser til i sin kommentar fra en privat samtale:
– Jeg føler aldri jeg kan bli helt norsk. Jeg ønsker å bo et sted der jeg kan leve ut min identitet og være meg selv
Frykt for høyrevridning
Et av årsakene som nevnes er at Norge og Vesten oppleves som stadig mer “høyrevridd” og mindre vennliginnstilt overfor ulike minoriteter.
Spesielt krigen i Gaza mellom Israel og Hamas oppleves som et vannskille. Særlig muslimske innvandrere opplever deportasjonene av Palestina-aktivister i USA som noe de frykter også kan skje i Norge, og som noe som sees som en større pekefinger på muslimsk identitet.
Vi så blant annet i Nederland hvordan de voldsomme Gaza-protestene hjalp høyrepopulisten Geert Wilders til regjeringsmakt. Trump ble i 2024 USAs president, og i land som Tyskland, Storbritannia, Sverige og Frankrike går også innvandringskritiske partier sterkt frem.
At Norge, Europa og Vesten opplever nedgangstider på pengefronten påvirker også tankegangen. Når økonomiske forhold forverres viser historien også at enkelte minoritetsgrupper utpekes som syndebukker. Og mange i dette segmentet mener seg utsatt, både som muslimer og som andre minoriteter.
Kritikk av elite-begrep
Gitt konteksten overnevnt er følelsene som “eliteinnvandrere” som Iraki og Wolasmal forståelig, selv om det er en trist faktum. Når folk ikke finner seg selv i et verdens beste samfunn, og heller vi bo i land som ligger markant lengre bak på tillit, trygghet og kvinners rettigheter, så er det noe som skurrer.
Samfunnsdebattanter som Kjetil Rolness påpeker religionstilhørighet og kultur som fremste, og nesten eneste årsak til forklaring, og kommer med krasse karakteristikker som “offermentalitet og narsissisme” i sin Substack. Kanskje har han et poeng, men han ender uansett opp med fjerndiagnostikk.
I et annet innlegg i Nordnorsk debatt kom norsk-bosnieren Maja Sojtaric med sterk kritikk av “elite”-begrepet, og fremhevet klasseaspektet fremfor etnisitet eller religion.
Sojtaric oppfordrer i sin kommentarartikkel folk om å gjerne reise til slektens hjemland:
– Eliteinnvandrere er et ord Iraki bruker helt uironisk. Disse advokatene og doktorene drømmer om Qatar og andre steder der de kan passe bedre inn. De minner på mange måter om skatteflyktningene som har tatt milliardene de har tjent på norsk allemannsrett til Sveits.
Verdikonflikt, men ikke den du tenker på
Jeg tolker dette som en verdikonflikt, men som handler mer om klasseidentitet, og sentrum-periferi-tankegang. Sojtaric har gjort nordlending av seg, og kjenner seg ikke igjen i “eliteinnvandrernes” tankegang om Norge som et snevert og provinsielt land, men heller som et sted hvor man kan skape muligheter og leve frie liv.
I seg selv vitner dette om en ny utvikling i innvandrerbefolkningen. Somewheres mot anywheres-motsetningen, mellom landfaste innvandrere som har tilhørighet til et nærmiljø, kontra en oppkommende byelite, som trives best som verdensborgere og digitale nomader. Som tenker at Norge blir for lite, som tenker mer globalisert, og som kan trives bedre i Lahore, New Dehli, Beirut, Istanbul, Casablanca, eller Dubai. Tjenestepike og treromshus fremfor treromsleilighet på Oslo øst.
Egentlig bør vi gå ned på forskningsnivå for å få en virkelig god forklaring. Irakis og Wolasmals “snakkepunkter” handler fremst av alt om det såkalte integreringsparadokset. Innvandrere med høyere utdanning, som i større grad skulle oppleve bedre hverdagsintegrering og mindre ekskludering, hevder å oppleve det motsatte, nemlig mer diskriminering. Irakis og Wolasmals priviligerte status som NRK-fjes og rikskjendiser skulle kanskje virke som en “buffer”, men gjør det altså ikke.
Innenfor tanken om paradokset er det et akseptert faktum at innvandrere med lavere samfunnsstatus, som egentlig skal være mer utsatte for ting som hverdagsrasisme og diskriminering, ikke oppgir den samme opplevelsen. Lavere utdanningsnivå gjør at man heller ikke har et akademisk språk for å klassifisere slike fenomener. Fellestrekkene med førstegenerasjonsinnvandrerne er påfallende; man er mer opptatt av hverdagen til å gå, av å trives og av å ikke være for kritiske til landet man kom, eller ble født i.
Jeg vet ikke hvor denne debatten tar oss, men at den er nødvendig er mildt sagt underkommunisert. Innvandring og innvandrere er en mildt sagt enorm størrelse, som kan omfatte alt fra selverklærte “eliter” som Iraki og Wolasmal, til folk med mexicansk bakgrunn i USA som stemte på Trump fordi man var skremt over fentanyl-kriminaliteten over grensen.
