«Bærekraftig asylpolitikk» – for hvem?

Justis- og beredskapsdepartementet (JD) melder på egne nettsider at regjeringen har bestemt at alle søknader om asyl fra Syria skal stilles i bero til 24.12.2025. Med mulig forlengelse i ytterligere seks måneder.

Om et års tid har ikke UDI noe annet valg enn å behandle asylsøknadene. Da har 2000 syrere ventet i et og et halvt år. Det høres kanskje ikke så lenge ut. Men det kommer på toppen av veldig mange måneder med venting, for noen flere år. 

Det er et slags stille terrorregime å leve slik i limbo. Og hver gang norske myndigheter kommer med en slik oppdatering, står de mest eksistensielle delene av livet ditt på spill. 

Nå fikk syrerne i mottak over hele landet hjertet i halsen.

Det første de må gjøre er imidlertid å tolke hva norske myndigheter faktisk sier. 

Bakgrunnen for avgjørelsen er «den uavklarte situasjonen i landet», melder JD.

Det er vanskelig nok for journalister å forstå hvorfor regjeringen brukte over seks måneder på å bestemme dette. Situasjonen i Syria har vært uavklart siden slutten på borgerkrigen i desember i fjor, ifølge UDI.

Men de fikk til slutt ved hjelp av Google translate og noe engelsk, klarhet i saken: 

Regjeringen tror at Syria snart blir trygt nok til at de kan sendes tilbake dit. De må sannsynligvis vente et år før noen kan få behandlet søknaden sin. De fleste skal da tilbringe månedsvis i kø. Og ingen får lov til å jobbe mens de venter. 

En katastrofal beskjed.

«Bærekraftig innvandring» lar seg imidlertid ikke oversette til arabisk på en måte som gir mening.

Og hva betyr egentlig det?

Jo: flyktninger skal ikke få ødelegge den velstanden vi har bygd opp. Da skal de som ikke har krav på beskyttelse kastes ut med alle tenkelige midler. Og vi kan ikke sløse bort ressurser med å gi de som kanskje ikke skal bo her et fullverdig liv.

Men om vi ser litt utover vår navlebeskuende selvrettferdighet er kanskje regnestykket litt mer komplisert.

Da spør jeg: bærekraftig – for hvem?

Hvordan måler vi egentlig ødelagte liv? Det er det ingen som beregner. Eller forsåvidt tør å tenke på.

I vinter sultestreiket over 100 syriske asylsøkere for å rope om hjelp. En person tok ikke inn næring på 21 dager. De ville da at UDI skulle gjenoppta søknadsbehandlingen. Nå må de nok vente adskillig lenger.

En mann sier nå til meg at syrerne i mottaket hans går rundt som zombier. 

Det er hjerteskjærende å høre at mange prøver å sove så mye som mulig. Fordi det er så lite å gjøre og fordi de trenger virkelighetsflukt. 

20-åringen var ikke ferdig med videregående skole da han kom til Norge. Den fikk han ikke fullføre her fordi han var over 18 år. Han ble plassert i et rom sammen med tre andre unge menn i en rønne av et asylmottak. For deretter å gå uvirksom i måneder og etterhvert år. Mens livet går forbi blir han mer og mer deprimert.

Jeg tror ikke Syria har avtaler om inkluderende arbeidsliv eller velferdsordninger til å finansiere utdannelsen hans. Han har ingen familie i Syria som kan hjelpe han økonomisk.

Når 70 prosent av befolkningen i Syria trenger humanitær hjelp og 90 prosent lever under fattigdomsgrensen (ifølge UNHCR), er det sannsynlig at han havner i begge disse kategoriene.

Og mens «vi trenger at alle som kan jobbe, er i jobb», står som det står i Aps hjemmeside, strammer regjeringen nå inn på arbeidstillatelsene til syrerne. 

Burde vi ikke heller i solidaritet med Syria sørge for at de vi sender tilbake tilegner seg kompetanse og erfaring som landet trenger?

For spørsmålet er om Syria er klar for en masseretur av flyktninger som har sløst bort noen av sine mest produktive år i vesten.

Jeg tipper de trenger ingeniører med videreutdanning. Snekkere, rørleggere og bilmekanikere som har tillært seg nye arbeidsmetoder og oppdatert seg på ny teknologi. Ungdommer som har fullført videregående. 

Alt dette kunne vi vel fått til i verdens rikeste land?

Nei, isteden fratar vi hundrevis av mennesker selvfølelse, selvrespekt, livsglede og motivasjon. 

For deretter å sende ut de ut, med digre «hull i CV» som det heter seg – tilbake til et krigsherjet land. 

Og forventer at de skal bygge opp landet sitt. 

Det virker ikke spesielt bærekraftig på meg. Men som en «oppskrift på katastrofe». 

Noen går nok rett inn i psykiatrien, som jeg også tipper er ganske skakkjørt i Syria.

En mann er så psykisk nedbrutt at han ikke orker å snakke med meg. Men han har lovet at han ikke vil gjøre et tredje selvmordsforsøk. Det å bli sendt tilbake til Syria tror jeg imidlertid ikke han overlever. Han er ikke engang fra Syria, men statsløs. 

Norge bidrar riktignok økonomisk og jobber for en «bærekraftig politisk overgang». Så det  hjelper kanskje litt.

Og det går ganske bra, ifølge JD. «Utviklingen i Syria etter Assad-regimets fall tyder på at det er utsikter til bedring av situasjonen i landet», skriver departementet.

En brutal diktator har nå blitt erstattet med en islamist med tidligere medlemskap i Al-Quaida, Ahmed Hussein al-Sharaam. Vi får satse på at faren er over for at Syria ikke blir et nytt Afghanistan. Presidenten har i alle fall sjarmert Trump, satser på mangfold og får vesten til å lette på sanksjonene.  

Det er imidlertid få asylsøkere som stoler på den nye presidenten. 

Han har uansett en jobb å gjøre. Syria rangeres som nummer 157 av 163 verdens minst fredelige land. Det ifølge en forskningsbasert rapport fra 26.6.2025 fra Vision of Humanity. Syria har gått ned en plass siden i fjor da borgerkrigen ble slutt. 

Det er heller ikke så lett for asylsøkerne, i motsetning til for regjeringen, å se på glasset som halvfullt. Når du har så mye tid til å lese nyheter om sekteriske massakrer, terrorisme, barn som blir drept av landminer og om lovløse tilstander og politivold. Da er det lett at en fryktkultur sprer seg i landets mottak.

De fleste mennesker vil helst bo blant sine egne. Og de som har ressurser og styrke nok til å reise tilbake, gjør det nok frivillig. 

27 prosent av syriske flyktninger planlegger også å reise tilbake til Syria i 2025, ifølge UNHCR, og tallet øker stadig. Det er gode nyheter for Syria. 

Men når du har solgt alt du har, huset ditt er utbombet, du er uten nettverk og får trolig ikke jobb, rekker ikke regjeringens returstøtte så langt.  

Da er det å holde ut den endeløse ventingen i dyp frykt. Uten å ha kontroll over eget liv svinner håpet gradvis. Og det får som regel katastrofale følger.

Slik ødelegger norske myndigheter liv. Så brutalt det enn høres ut. 

Og hva sier jeg til alle jeg snakker med? Det ordner seg nok? Nei, det gjør nok ikke det.

Jeg synes Birgit Oline Kjerstad (SV) beskriver det på måte jeg kjenner meg igjen i. Hun sa rett før sommeren:

«Dette er en av mine siste uker her på Stortinget, og jeg kjenner at det (asylpolitikken) er noe som tærer på den helt grunnleggende stoltheten min over eget land».