Foto: Oslo kommune
Saken har blitt fremstilt som en debatt om ytringsfrihet. Det er en avsporing. Ingen har nektet Asle Toje å ytre seg. Han skriver, snakker, intervjues og deltar i norsk offentlighet hele tiden. Spørsmålet her var noe helt annet: Om Oslo kommune skulle gi ham en hedersplass på en dag som skal samle byens befolkning. Svaret på det burde være nei. Det er et legitimt demokratisk valg, ikke sensur.
Det er nettopp dette Fremskrittspartiet og deres støttespillere forsøker å tåkelegge. Når de gjør et valg av 17. mai-taler til en prinsippsak om ytringsfrihet, hopper de elegant over det viktigste: 17. mai-komiteen har ikke som oppgave å teste ytringsrommets yttergrenser. Den har som oppgave å forvalte en nasjonal høytidsdag i en by som er mangfoldig, flerkulturell og politisk sammensatt. Da må komiteen også bruke skjønn.
17. mai skal ikke være arena for kulturkrig
Skjønn handler her ikke om hvorvidt Toje har lov til å mene det han mener. Det handler om hva slags stemme Oslo ønsker å løfte fram på en dag der barn står i sentrum, der byen skal speile hele befolkningen, og der de offisielle rammene bør være preget av samling heller enn kulturkrig. Toje er ikke kontroversiell fordi han utfordrer makten nedenfra. Han er kontroversiell fordi han gjennom flere år har bygget en offentlig rolle som en tydelig frontfigur i strider om innvandring, identitet og nasjonal tilhørighet. For mange i minoritets-Norge er han ikke et samlende valg, men et signal om hvem som regnes inn og hvem som holdes på avstand. At han forfektet kontakt med holocaust-fornektere gjør ikke saken lettere.
Toje var foreslått som taler ved Krigsseilermonumentet. Det er et minnested som krever alvor, historisk bevissthet og en samlende tone. Å bruke akkurat dette rommet til å sende et politisk signal om “meningsmangfold” blir feil. Det flytter oppmerksomheten bort fra minnet og over på personen. 17. mai bør ikke brukes til å iscenesette en debatt om hvor mye uro offentligheten tåler.
De som forsvarte Toje, har hevdet at et liberalt demokrati må tåle ham. Det er i og for seg sant. Men demokrati handler ikke bare om hva vi tåler. Det handler også om dømmekraft, prioriteringer og symboler. En nasjonaldag er full av symboler. Hvem som får ordet på vegne av fellesskapet, betyr noe. Derfor er det ikke nøytralt å invitere en person som så mange forbinder med splittende kulturkamp.
Dårlig forankret valg
Det er heller ikke uviktig at saken utviklet seg til et politisk og prosessuelt kaos. Den første voteringen ga flertall for Toje bare fordi komitéleder Hilde Helland brukte dobbeltstemmen sin etter 5–5. Senere ble hele vedtaket kjent ugyldig fordi en representant fra Utdanningsetaten, som ikke hadde stemmerett, hadde deltatt i avstemningen. I omkampen falt Toje. Det forteller noe om hvor dårlig forankret dette valget faktisk var.
Det er også verdt å merke seg hvem som reagerte. Offentlig omtale peker på motstand fra Arbeiderpartiet, MDG, SV, Rødt og Partiet Sentrum, mens H, Frp, Venstre og Krf var blant dem som forsvarte valget. Det gir et tydelig bilde: Motstanden handlet ikke om en snever partitaktikk, men om en bred vurdering av hva nasjonaldagen bør være.
For oss som bryr oss om hva slags offentlighet 17. mai skal være, er dette et viktig skille. En by som Oslo må være stor nok til å romme uenighet, ja, og for dette finnes det mange arenaer som er åpne for Toje. Men den må også være klok nok til å vite at ikke enhver profilert stemme egner seg som nasjonaldagens ansikt utad. Fellesskap er ikke det samme som meningsløs nøytralitet.
Fellesskap krever noen ganger at man setter grenser for hva slags symboler man vil løfte fram på de mest samlende dagene våre. Derfor var det riktig å vrake Asle Toje. Ikke fordi han skulle ties i hjel. Men fordi 17. mai i Oslo fortjener bedre enn å bli en arena for enda en iscenesatt kulturkrig. På en dag som skal samle byen, var det klokt å si nei.
