Foto: Europaparlamentet
- Hvorfor er britene så redde? - 09.06.2013
Det britiske uavhengighetspartiets (The UK Independence Party’s (UKIP)) økte oppslutning i forbindelse med lokalvalgene nylig har fått mye mediaoppmerksomhet og opptatt noen av de kvikkeste hodene i de store partiene. Det er kanskje ikke så overraskende å se Tory-enes (de konservative) panikkartede reaksjon på åpningen av gamle sår rundt Europaspørsmålet, men Labour (sosialdemokratene) og Lib Dems (Liberaldemokratene) har også grunn til å bekymre seg for den potensielle trusselen som Nigel Farages parti kan utgjøre. Også en rekke politiske kommentatorer har prøvd å avdekke årsakene bak UKIPs dramatiske vekst. Samtidig har de spurt seg om partiet har evnen til å gjenta sine nylige bragder i det forestående Europa-valget og, etter hvert, i parlamentsvalget.
Sinte på politikerne
Når det gjelder det første, har mye av diskusjonen om UKIPs oppsving lagt vekt på det sinnet som en betydelig del av velgerkorpset nå føler mot hele den politiske klassen. Skandalene knyttet til parlamentsmedlemmers forbruk har vært det mest åpenbare trekket ved et stadig giftigere klima av mistillit og kynisme der man ser politikere generelt som en virkelighetsfjern elite som sitter langt unna og langt på vei ikke bryr seg om hverdagsproblemene til «vanlige folk». Slik det fremstilles er det UKIP tilbyr en pisk som velgerne kan straffe de store partiene med. Det er legitimt å spørre hvordan Farage, aksjemegler med utdanning fra privatskoler, skal fylle denne rollen! Likevel, faktum er at UKIP er ubesudlet av tidligere «overtramp» og fremdeles er en ukjent størrelse når det gjelder det å sitte med makten. Partiet har altså lyktes med å tegne et bilde av seg selv som en utfordrer til the establishment.
Det er en viss grad av sannhet i argumentet om at UKIPs appell delvis handler om å straffe mainstream-partiene. En undersøkelse som nylig ble gjennomført av Guardian og ICM viste en endring «uten sidestykke», da både regjeringen og opposisjonen mistet stemmer til UKIP. Igjen er antakelsen at det er en generell desillusjon overfor det nåværende politiske systemet som ligger bak. Jeg vil imidlertid her fokusere ikke bare på faktorene som «dytter» (push») folk vekk fra Labour, De konservative og Liberaldemokratene, men også på «pull»-faktorene som trekker folk til UKIP og deres politikk (som det må innrømmes er noe uklar).
Halalslaktere og østeuropeiske butikker i hovedgata, ikke-kristne religiøse drakter og tilbedelsesritualer, skilt skrevet på andre språk enn engelsk og synlig støtte til utenlandske idrettslag ses på som bevis på sterkere makt og innflytelse fra «fremmede» folk.
Hvem stemmer på UKIP?
Mens mye har blitt sagt om UKIP generelt, vet vi relativt lite om tilhengerne deres og hva som motiverer dem. Som Rob Ford nylig bemerket, er to av de mest populære antakelsene om «UKippers» (de som støtter UKIP) at de er tradisjonelle Tory-velgere, og at de ganske enkelt har funnet et nytt hjem for sine anti-europeiske følelser. Begge disse er gale. For det første «henter UKIP støtte i størst grad fra industriarbeidere, beboere i kommunale leiligheter og velgere med lave og usikre inntekter», snarere enn å appellere til de klassiske konservative valgkretser preget av relativt velstående huseiere fra middelklassen. Dette er igjen grunnen til at UKIPs vekst den siste tiden har vakt så stor interesse, da de ikke bare borer seg inn i det konservative grunnfjellet, men også begynner å tiltrekke seg tradisjonelle Labour-vegere som ikke lenger føler at partiet deres representerer deres syn.
For det andre er det ikke Europa som opptar UKIP-tilhengere. Faktisk har en ny studie utført av det konservative livstidsmedlemmet av Overhuset, Lord Ashcroft, tegnet et meget interessant bilde av disse velgernes viktigste bekymringer. Hans funn knytter an til annen forskning på «vanlige folks» holdninger i England. Selv om Ashcrofts studie åpenbart er gjort med et spesielt mål for øyet, gir denne studien av UKIP-tilhengere – som innholder en spørreundersøkelse med 20 000 respondenter og 14 fokusgrupper – det mest komplette bildet vi har av dette nye fenomenet. Dessuten, det at bildet stemmer så godt overens med funn fra annen forskning (Mann & Fenton, 2009, Skey, 2010, Garner, 2010, Mann, 2011, Leddy-Owen, 2012, Kenny, 2012), gjør studien særlig verdifull når en skal forsøke å forstå dagens politiske landskap i Storbritannia.
Dagligdagse opplevelser
Som det påpekes i Ashcrofts rapport, er UKIP-tilhengeres fremste bekymring innvandring, men «de trekkes mot UKIP av en dypere uro ganske enkelt over måten livet har forandret seg i det moderne Storbritannia». Interessant nok henger ikke denne uroen nødvendigvis sammen med arbeid eller økonomi, som man kanskje skulle tro, men fester seg ved en lang rekke dagligdagse aktiviteter som illustrerer måten «majoritetens» posisjon utfordres innad i landet.
«… skoler, sier de, kan ikke ha juleforestillinger eller høsttakkefest lenger; du kan ikke heise et St George-flagg lenger; du kan ikke kalle jul for jul lenger; du blir ikke tatt inn i politiet hvis du ikke kommer fra en minoritet; du kan ikke ha på deg England-tskjorte på bussen; du får ikke sosialbolig hvis du ikke er innvandrer; du kan ikke si meningen din om disse tingene, for da blir du kalt rasist; … Alle disse eksemplene, virkelige og innbilte ble [brukt] … for å understreke poenget om at mainstream-partiene er så fanget av den fremherskende politisk korrekte kulturen at de har sluttet å representere det stumme flertallet.»
Det som er særlig påfallende med disse eksemplene er at de med stor nøyaktighet reproduserer min egen og andres forskning på «den etniske majoriteten» i England. Dette er en gruppe som formulerer en tryggere følelse av å tilhøre nasjonen, som defineres i forhold til etniske minoriteter. Majoritets-tilhørighet er knyttet til fortellinger om herkomst, etnisitet og sted, og blir i sin tur brukt til å underbygge kraftfulle krav på sentrale sosiale, økonomiske og kulturelle ressurser. Med andre ord er det en sterk forbindelse mellom tilhørighet og rettigheter, slik at «jeg har mer tilhørighet enn deg» også betyr «jeg fortjener mer enn deg».
«Jeg har mer rett enn deg»
Det andre sentrale poenget å få frem er at denne følelsen av rett ikke bare knytter seg til materielle goder (bolig, velferd, arbeid), men også mindre håndgripelige psykososiale goder, for eksempel retten til å vurdere «andres» atferd, retten til å føle seg komfortabel og trygg på et bestemt sted og muligheten til å bli forstått og forstå andre på en relativt uanstrengt måte. Dette siste er mye vanskeligere å definere uten å henfalle til lett obskur akademisk sjargong. Men sosiolog Anthony Giddens tekster om «ontologisk trygghet» er et fruktbart utgangspunkt.
Ontologisk trygghet henviser til «selvtilliten de fleste mennesker føler i kraft av kontinuiteten i sin egen identitet og i uforanderligheten i det sosiale og materielle handlingsrommet». Sagt på en enkel måte handler det om at jeg som individ kan stole på at ting – folk, objekter, steder, meningsinnhold – forblir de samme i morgen som de var i dag og i går. Med utgangspunkt i disse diskusjonene har jeg argumentert for at en sentral kilde til ontologisk trygghet for ganske mange, på steder som England, er forestillingen om å leve i og høre til en nasjon. Videre hviler denne tryggheten på at man kjenner og kan ta for gitt en hel rekke steder, institusjoner, hverdagslige praksiser og typer av kunnskap som gjør at verden virker mer sammenhengende og håndterlig.
Med en slik tilnærming kan vi begynne å forstå den uroen som et betydelig antall mennesker stadig setter ord på når det gjelder endringene i det britiske samfunnet. Videre kan vi få svar på hvorfor denne uroen ofte dreier seg om det som kan se ut som trivielle og av og til innbilte forhold. For eksempel virker bekymringer om retten til å heise det engelske flagget og feire jul nokså mystisk når man ser mer systematisk på dem, da det er veldig lite som tyder på at disse handlingene noen sinne har blitt fordømt.
Halal skaper uro
Likevel virker det som tabloide historier og andre tvilsomme fortellinger har stort gjennomslag fordi de gjenspeiler folks dagligdagse erfaringer, inkludert, for å ta noen eksempler fra min egen forskning, lyden av fremmede stemmer på lokale steder, halalslaktere og østeuropeiske butikker i hovedgata, ikke-kristne religiøse drakter og tilbedelsesritualer, skilt skrevet på andre språk enn engelsk og synlig støtte til utenlandske idrettslag (inkludert dem som konkurrerer med England). Disse eksemplene, som ses på som bevis på sterkere makt og innflytelse fra «fremmede» folk, fører i sin tur til (et opplevd) tap av status, privilegier og kontroll for dem dem som ser på selv selv som sentrum for nasjonens liv og dermed som de rette herrer over nasjonens territorium og kultur.
Nå trenger vi ikke å anerkjenne disse tilhørighets- og rettighets-hierarkiene. De er ofte styrt av rasistiske kategorier og skaper former for utestengning som bør fordømmes i et hvert sivilisert samfunn. Likevel, hvis vi vil forstå hvorfor innvandring stadig tillegges så sterk betydning av mange mennesker, må vi anerkjenne den etniske majoritetens status og innse hvordan større sosiale utviklingstrekk kan være med på å undergrave en viktig selvfølelse, følelse av kontroll og samhørighet – da særlig for dem som møter dyptgripende utfordringer på andre områder i livet.
Usikker fremtid for UKIP
Når vi tenker over UKIPs fremtid, kan vi si med en viss grad av sikkerhet at de sakene som genererer støtte til populistiske partier i sentrum og på høyresiden vil fortsette å eksistere en tid fremover, i hvert fall blant mer usikre deler av majoriteten. På den annen siden kommer det ikke til å være nok til å sikre UKIP langvarig suksess. For det første setter dagens valgsystem små partier i en posisjon der det er ekstremt vanskelig for dem å få valgt inn parlamentsmedlemmer. For det andre er velgerne langt smartere enn en del politiske eksperter antar. De forstår valgsyklusen og forskjellen mellom lokale, europeiske og nasjonale valg.
De forstår også at en populistisk agenda ikke nødvendigvis betyr god politikk, det betyr ikke engang gode politikere. En gruppe menn jeg snakket med i det nordøstlige England var typiske BNP-velgere (British National Party, et ytre høyre-parti, overs. anm.) når man så på holdningene deres, og de innrømmet det også mer enn gjerne selv. De var sterkt imot faktisk å stemme på BNP fordi de så på dem som rotehoder og uegnet til å sitte med politisk ansvar. Slik sett kan lokalvalgene og Europa-valget ses som prøveballonger for UKIPs evne til å få ting gjort. Med tanke på deres relative mangel på erfaring både individuelt og i det å bygge opp en effektiv partiorganisasjon vil dette sannsynligvis bli en betydelig utfordring.
Fortsatt homogent land
Hva så med de andre politiske partiene? Det politiske landskapet i Storbritannia, som andre steder, fragmenteres. I det store og det hele er Storbritannia i ferd med å bli et mer mangfoldig og tolerant sted. Men fokus på superdiversitet i de urbane sentrene kan gjøre at vi overser at mange deler av landet i stor grad fremdeles er nokså homogene, ikke minst etnisk. På samme måte dekker den generelle overgangen særlig blant unge til et mer tolerant syn på «den andre» over den fortsatte følelsen av angst og motvilje blant dem som har en selvfølelse, fellesskapsfølelse og stedbundenhet som fremdeles knytter seg til mer eksklusive former for nasjonalitet.
Det å forvalte disse utviklingstrekkene vil særlig bli et problem for de to store partiene. Som Lord Ashcroft sier, hvis Tory-ene prøver å innynde seg hos den anseelige mengden velgere som deler UKIPs syn på verden når det gjelder Storbritannias undergang og deres egen plass innen nasjonen, risikerer de å støte fra seg både etniske minoriteter og folk fra majoriteten som har en langt mer åpen holdning til spørsmålet om (nasjonal) tilhørighet. Labour kan tenkes å tiltrekke seg sistnevnte velgergrupper, men om det er nok til å veie opp for det potensielle tapet av misfornøyde arbeiderklassevelgere, er en helt annen sak. Det ingen av partiene kan tillate seg, er å late som dette bare handler om Europa og et lite mindretall av «gærninger» og «tullebukker». UKIP er et produkt av et land som er ute av stand til å ha en klar, åpen og ærlig debatt om hvorfor landet har blitt preget av mer bekymring, usikkerhet og ulikhet de siste 30 årene, og til syvende og siste, hvor kursen går videre de neste 30 år.
Michael Skey Michael foreleser om Media & Kultur ved University of East Anglia har skrevet boka National Belonging and Everyday Life (2012).
Saken er opprinnelig publisert på OpenDemocracy.net. Gjengitt med tillatelse og oversatt av Are Vogt Moum for Utrop.
