Mange har åpenbart en forventning om at minoriteter i Norge skal gi opp store deler av sin identitet, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Dawn
– Når SIAN brenner Koranen med en hånd og veiver med et norsk flagg i den andre, skammer jeg meg over å være norsk, skriver Victoria Åsne Kinsella i dette innlegget. 

For tiden befinner jeg meg i Canada, og jeg landet akkurat på flyplassen i det som er kalt verdens mest multikulturelle by. Å gå ut i ankomsthallen og se alle som venter på slektningene sine fra hele verden, rører meg like mye hver gang. 

Felles identitet bygget på mangfold

Mangfoldet er i Toronto en turistattraksjon: Chinatown, Little Korea, Little India/Pakistan, Greektown og mange flere. 

Det er flott å gå gjennom parkene der store indiske familier har piknik mens kinesere utfører tai-chi. Parker der ingen skuler på kvinner i hijab, sikher med turban eller ortodokse jøder. Der ingen bryr seg om andres hudfarge, fordi det er umulig å skille seg ut i en by der mangfoldet er så stort. Såkalt hvite mennesker er rent faktisk i mindretall i Toronto. 

Canada er dog ikke noe lykkeland, de har selvsagt utfordringer. Men de har klart å skape en felles identitet bygget på mangfold. Det er en identitet vi også bør dyrke i større grad i Norge. 

Høyrepopulismen vokser

Satt på spissen: Skal vi ha det slik i Norge at alle skal gå langrenn, bruke bunad, feire jul, snakke norsk perfekt og ha lik hudfarge? Skulle vi hatt bare kirker? Ingen lykkelige muslimske familier pyntet til Id, eller jøder som besøker synagogen ved St. hanshaugen? Ingen templer? Og utelukkende ha barnebursdager med hvite barn? Ingen kollegaer fra Nepal, Tyrkia, Somalia eller Chile som kan berike diskusjonen rundt lunsjbordet? Ingen bugnende grønnsakshandlere på Grønland eller i Drammen? Ingen flerkulturelle kulturfester på Tøyen? 

Mange har åpenbart en forventning om at minoriteter i Norge skal gi opp store deler av sin identitet, også de delene av identiteten som er så dyptgripende at det rett og slett ikke er mulig å gi slipp på dem. Og da snakker jeg ikke om likeverd eller likestilling, fenomener de aller fleste uansett kan enes om. Jeg snakker om noe så simpelt som å få være seg selv og å få dyrke det som er grunnleggende i ens eget liv. Uten å bli møtt med stigma og fordommer. Der ser Canada ut til å lykkes i mye større grad enn store deler av Europa. 

Det er helt klart at mange vil ha et vesentlig hvitere Europa. Høyrepopulistiske partier er i fremgang på store deler av kontinentet. I tillegg til felles tro på nasjonalisme, er sosial konservatisme og motstand mot innvandring viktig for disse gruppene. For nylig gjorde høyrepopulistene et brakvalg også i Sverige. Og i Norge er Fremskrittspartiet også i fremgang, hvilket trolig ikke er tilfeldig. Betydelige krefter ønsker verken innvandrere eller deres etterkommerne. 

Møtt med trusler og hets

Arina Aamir, da 15 år, debatterte mot SIAN-leder Lars Thorsen i et TV2-intervju i 2020. Hun var blitt hetset og drapstruet på grunn av to kronikker mot SIAN. Så alvorlig at hun politianmeldte dette. 

Det er utmattende å kjempe mot rasisme i et samfunn der enkelte aldri kan «bli norske»

I tv-intervjuet sier hun: «Det er skremmende at de går løs på en mindreårig, og sier at jeg burde flytte tilbake til Pakistan der jeg kommer fra. For det første er jeg tredje generasjon. I tillegg mener de at jeg skal lære meg norsk når jeg bare har seksere i norsk.» 

Dette er en av de modigste 15-åringene jeg har hørt om. Det er slik ungdom vi vil ha i Norge. Som gjør det bra på skolen og vil gå inn i politikken. Som tør å si sin mening, selv om det koster. Det har hun også gjort på en reflektert måte. At hun da blir møtt med trusler og hets som går på det mest sårbare en 15-åring har, identitet og tro, er ikke bare rasistisk, det er slemt.

Flau på Norges vegne

Thorsen forklarer til TV2 at han tar klar avstand fra slike trusler. Likevel sier han i det samme intervjuet: «Koranbrenning kan det hende vi fortsetter med». Det er tydeligvis ikke nok å uttrykke seg med ord, og SIAN ser det som nødvendig å fortsette å krenke Aamir og titusener av andre – igjen, der det gjør aller mest vondt. Ved å skjende det mange opplever som det mest hellige.

Når SIAN brenner Koranen med en hånd og veiver med et norsk flagg i den andre, skammer jeg meg over å være norsk. Hver gang hundrevis av mennesker i de høyreradikale medienes kommentarfelt «ler» av nyhetssaker om flom i Pakistan, eller av at norsk-somaliere blir drept i Somalia, er jeg flau på Norges vegne. 

Tilbake dit jeg kom fra

De er dessverre altfor mange, og det er disse menneskene jeg frykter – ikke muslimer eller mennesker med minoritetsbakgrunn. Det er de høyreradikale som utgjør trusselen mot norske verdier, så som likeverd og religionsfrihet. 

Når SIAN nærmest går til krig mot norsk politi og truer de med «koranskjendingsmaraton», utfordrer også dette en viktig norsk verdi; å ha et politi som er på folkets side. For ytringsfriheten er ikke et redskap som skal brukes for å demonstrere at vi er frie til å handle uten empati. 

Det er utmattende å kjempe mot rasisme i et samfunn der enkelte aldri kan «bli norske», uansett hvor hardt de prøver, bare fordi de ikke har hudfargen til majoriteten eller fordi de ikke er kristne. Et land der noen mener at enkelte mennesker har mindre menneskeverd enn andre. Der sterke krefter ikke verdsetter menneskelig mangfold. 

Og ja, det er like før jeg tar med meg familien og flytter «tilbake dit jeg kom fra». Før den hvite nasjonalismen i Europa kryper nærmere. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.