Foto: Privat
Oslo kommune kutter i spesialpedagogikken og lærere. Resultatet er at barn med rett på hjelp står uten støtte, og fagfolk mister jobben. Dette er en stille krise som rammer både ansatte og de mest sårbare elevene i skolen.
Situasjonen er ikke unik for Oslo. I Innlandet står seks videregående skoler i fare for å bli lagt ned, og det er varslet kutt på 10–12 lærerstillinger bare i 2025 (venstre.no) I tillegg har flere kommuner varslet at barneskoler skal legges ned, blant annet som følge av økonomiske nedskjæringer og lave elevtall. Det betyr færre klasserom, færre lærere – og barn som må bytte miljø og miste stabilitet.
En ny opplæringslov – og en ny krise
Det som skulle være et steg mot forbedring i skolen, har i stedet ført til kaos og fortvilelse. Den nye opplæringsloven og regelendringene innført av Oslo kommune har ført til at mange spesialpedagoger har mistet jobben – meg selv inkludert.
Dette rammer ikke bare oss ansatte, men – enda viktigere – barna som er helt avhengige av vår kompetanse og støtte.
Elever med vedtak står uten hjelp
I dag ser vi at elever med vedtak ikke får hjelpen de har krav på – ikke fordi behovene er blitt mindre, men fordi skolene ikke lenger har økonomi til å gi dem det.
Vedtakene blir stående på papiret, mens virkeligheten i klasserommene er en annen. Barn som trenger tetthet, omsorg og tilrettelagt opplæring, står igjen med lite eller ingenting. De blir taperne i et system som kutter der det sårer mest.
Spesialpedagogene skyves ut
Vi som har brukt år på å utdanne oss innen spesialpedagogikk, befinner oss nå i en håpløs situasjon. Mange skoler forventer at én og samme person skal være både kontaktlærer og spesialpedagog – ikke fordi det er faglig forsvarlig, men fordi det er billigere.
Resultatet? Skolehverdagen blir uholdbar, kvaliteten svekkes, og spesialpedagoger forsvinner fra jobbmarkedet.
Hvorfor snakker ingen om dette?
Dette er en utdanningspolitisk krise, men den får altfor lite oppmerksomhet. Derfor skriver jeg dette – ikke bare på egne vegne, men på vegne av hundrevis av spesialpedagoger og lærere som opplever det samme.
Vi er mange som føler oss glemt og nedprioritert av det systemet vi har viet hele karrieren vår til å tjene.
Når jobben din ikke lenger finnes
Å miste jobben fordi kommunen må «spare» på det mest sårbare, føles som et svik. Mange av oss har familier å forsørge, regninger å betale – og et dypt ønske om å bidra.
Når du får beskjed om at det ikke er rom for deg lenger, selv etter mange år med innsats for barns læring og trivsel, sitter du igjen med en følelse av å ha blitt utnyttet og deretter kastet.
Norge sier vi trenger lærere – men gir oss ikke plass
Samfunnet sier at vi trenger lærere. Det ropes etter pedagogisk kompetanse. Likevel finnes det ikke nok arbeidsplasser. Hvordan henger det sammen?
Hvordan kan vi oppfordre unge til å ta en lang og krevende utdanning – når vi som har gjort det, ikke lenger har et yrke å gå til?
Dette handler ikke bare om oss
Spesialpedagogikk er ikke luksus. Det er helt nødvendig for at alle barn skal få likeverdige muligheter. Når fagfolk forsvinner, forsvinner også mye av den støtten som gjør skole mulig for mange elever.
Dette handler ikke bare om arbeidsledighet – det handler om barns rett til læring, mestring og verdighet.
Vi må snakke høyt – nå
Oslo kommune må våkne. Politikere må stilles til ansvar. Og samfunnet må forstå at dette er en krise som rammer hardt – både nå og i fremtiden.
Uten spesialpedagoger blir det ingen inkluderende skole. Uten trygge ansatte får vi ikke trygge elever.
Jeg skriver dette med håp om at noen lytter – og med et sterkt ønske om at vi kan begynne å snakke mer ærlig om det som skjer i skolen akkurat nå.
Jeg er én av mange, og vi har ikke råd til å tie lenger.
