Et rettferdig Iran krever helhet – ikke splittelse

Arash Moradi peker i sin tekst i Utroptekst i Utrop på mange reelle problemer, særlig knyttet til minoriteters rettigheter og historiske overgrep. Men det alvorligste med teksten hans er kanskje ikke detaljene – det er konklusjonen han antyder: At Irans nåværende struktur må brytes ned og at fremtiden ligger i en løsning utenfra, styrt av et overgangsråd uten reell forankring. Dette er en farlig vei. Erfaringene fra regionen viser hvor raskt slike prosjekter, ofte drevet fram av utenlandske interesser, kan føre til kaos, fragmentering og geopolitisk kontroll.

Iran har mange utfordringer, men også et folk som har båret landet gjennom kriser, sanksjoner og press utenfra i flere tiår. Iran har i flere tiår vært under hardt press – gjennom økonomiske sanksjoner, isolasjon, etterretningsoperasjoner og mediekrigføring – som særlig har rammet vanlige mennesker og undergravd indre utviklingsprosesser. Det finnes i dag reelle tegn til endring – både sosialt, kulturelt og regionalt – som Moradi velger å overse. De siste 20 årene har det vokst frem lokale medier og utdanningstilbud på farsi og flere minoritetsspråk. I Kurdistan og Balutsjistan har det kommet nye universiteter og sykehus. Infrastruktur i Khuzestan og vestlige regioner er forbedret, selv om det er langt igjen. At dette skjer under press, og i mange tilfeller etter folkelig kamp, gjør det ikke mindre reelt.

Det er riktig at språkpolitikken tidligere var streng. Men å kalle den «kulturelt folkemord» er både historisk feil og etisk uforsvarlig – særlig når begrepet i dag brukes om faktiske folkemord, som det som pågår i Gaza. Minoritetsspråk har vært marginalisert, men de lever fortsatt og snakkes bredt. Kurdisk, azeri og arabisk undervises i noen skoler og brukes i medier. At kampen for språklig rettferdighet ikke er over, er åpenbart – men utviklingen går ikke bare én vei.

Moradis kritikk av Reza Pahlavi er delvis relevant. Han er ikke valgt av folket og representerer en snever krets. Men når denne kritikken brukes som springbrett for å fremme en ny modell, der makten skal flyttes over til eksilråd eller identitetsbaserte grupper uten mandat fra folket, skaper det mer uro enn løsning. Det iranske folk – inkludert unge i dag – har allerede beveget seg videre fra monarkiet, og søker løsninger som forener, ikke splitter.

Et rettferdig Iran kan ikke bygges på utsiden av landet. Heller ikke gjennom krav om oppdeling, maktoverføring eller symbolske “folkets ledere”. Endring i Iran skjer gjennom vedvarende indre press, deltakelse og gradvis forandring – innenfor rammen av landets suverenitet og historiske helhet.

Det finnes millioner av iranere som ønsker reform, rettferdighet og mangfold – men som samtidig nekter å la Iran rives fra hverandre. De som roper høyest fra trygg avstand, har ikke nødvendigvis løsningene. De som lever endringene dag for dag, kjenner både byrdene og håpet. Det er deres stemme som må få forme veien videre.

I mange år har jeg valgt å tie om Irans indre forhold – ikke av likegyldighet, men av respekt for dem som lever forandringene innenfra. Men når landet trues utenfra, har vi et ansvar for å si ifra – i solidaritet med dem som, til tross for press og begrensninger, fortsatt håper, tenker og handler for et bedre samfunn.