- Faktabasert historisk kunnskap er viktig, Farahmand - 25.08.2025
- Sokrates kritikk av demokratiet - 13.08.2025
- Iran – Et folk i kamp for rettferdighet, selvforsyning og selvstendighet - 01.08.2025
Historie er nøkkelen til å forstå hverandre, akseptere forskjeller og skape fred. For å tolke et lands handlinger må vi kjenne dets historie og ikke kun dømme ut fra nåtiden. Uten innsikt i bakgrunn, kultur og kontekst risikerer vi å spre fordommer, hat, og feilinformasjon. Historien – sammen med kunnskap om geografi, religion og samfunn – hjelper oss å se helheten og bygge bro mellom folk.
For å forstå Iran, må vi kjenne landets historie, samfunn og religiøse syn. Iran har rundt 90 millioner innbyggere og over 20 etniske grupper. Til tross for mangfoldet har iranere levd fredelig sammen.
Irans historie strekker seg over 7000 år tilbake. Den skriftlige historien i Iran strekker seg tilbake til det tredje årtusen før Kristus, da skriftspråk og kalligrafi oppsto i området.
Det finnes flere religioner i Iran i dag, blant annet sunni-islam, kristendom, jødedom og zoroastrisme – som var den opprinnelige religionen i Iran før islam, men sjiaislam har dominert landet fra 1500-tallet.
Historien som forbilde – Iran siden 1800-tallet
Det virker som om historien gjentar seg for Iran – et land som alltid må kjempe for sine rettigheter.
Iran har en smertefull erfaring med utenlandsk dominans fra stormakter som Storbritannia, Russland, USA og Sovjetunionen. Iranere har lært mye av sin turbulente historie. De ønsker å være selvforsynte og uavhengige.
På 1800-tallet måtte Qajar-dynastiet presse Storbritannia til å gi Persia (dagens Iran) en større andel av fortjenesten fra landets egen olje, som da var under britisk kontroll. I første og andre verdenskrig erklærte Iran seg nøytral, men uansett ble landet invadert av stormakter.
På 1900-tallet måtte Reza Shah Pahlavi – faren til den siste sjahen – insistere på Irans rett til større utbytte fra egen oljeproduksjon, som fortsatt var kontrollert av britene. Det er verdt å merke seg at da Reza Shah avviste britenes tilbud, svarte Storbritannia med å true Iran og sende krigsskip til Persiabukta for å angripe landet.
I 1953 ble oljeindustrien nasjonalisert under ledelse av statsminister Mohammad Mosaddeq, som også kjempet for demokrati og rettsstatlige prinsipper. Hans regjering ble imidlertid styrtet i et kupp støttet av CIA, MI6 og den siste Pahlavi-sjahen.
Fra 1953 til 1979 kjempet iranere mot det autoritære Pahlavi-regimet, som hadde full støtte fra USA og dets allierte. I 1979 klarte det iranske folket å styrte diktaturet Pahlavi. Den islamske republikken ble deretter etablert i april samme år.
I 1980 ble Iran angrepet av Irak, med full økonomisk, politisk og militær støtte fra USA. Under krigen var Iran helt alene, med unntak av noe støtte fra Syria og delvis fra Libya og Algerie. Irak mottok derimot støtte fra Storbritannia, Kina, Egypt, Frankrike, Tyskland, Jordan, Japan, Marokko, Nederland, Saudi-Arabia, Sovjetunionen og USA. Samtidig var Iran underlagt en militær embargo fra USA, dets allierte, og etter hvert Sovjetunionen.
Flere vestlige land – blant dem Storbritannia, Vest-Tyskland i stor grad, USA, Frankrike og Nederland– leverte også kjemiske og biologiske våpen til Irak.
Under krigen brukte Saddam Hussein gjentatte ganger kjemiske og biologiske våpen, både mot iranske tropper og sivile, samt mot irakiske og kurdiske grupper som støttet Iran. Til tross for at bruk av slike våpen i væpnet konflikt er forbudt under Genève-protokollen fra 1925, ble ikke Irak utsatt for tilstrekkelig kritikk eller straff fra verken FN eller stormakter.
USA anklaget Iran for bruk av kjemiske våpen, men uavhengige inspeksjoner avviste dette. Iran svarte aldri med slike våpen og fulgte internasjonale konvensjoner.
Denne mangelen på internasjonal handling førte til at iranske ledere konkluderte med at mektige nasjoner ville ignorere alvorlige brudd som kjemisk krigføring når det tjente deres egne interesser. De begynte også å se på vestlige lands forsvar for menneskerettigheter som partisk og styrt av egeninteresse. Gradvis ble iranere og deres ledere overbevist om at Vesten utgjorde en trussel mot Irans eksistens. Dette synet skapte dyp bekymring for Irans fremtidige sikkerhet. Dermed begynte en ny epoke i Irans forsvarspolitikk: For å sikre nasjonens trygghet måtte Iran bli selvforsynt, uavhengig, stole på seg selv, og i stand til å etablere en troverdig avskrekking.
Under krigen opplevde Iran stor mangel på strøm, både til privat forbruk og til industrien. Derfor besluttet iranske myndigheter å ta i bruk atomanlegget i Bushehr for å produsere elektrisitet. Iran ba om hjelp fra det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), som bekreftet at det ville bistå – noe Iran hadde rett til under Ikke-spredningsavtalen (NPT).
Men USAs daværende president, Ronald Reagan, advarte IAEA og europeiske land mot å hjelpe Iran, og derfor fikk Iran ingen støtte. Landet måtte selv undersøke, utvikle og arbeide hardt for å tilegne seg den nødvendige kunnskapen og finne alternative samarbeidspartnere.
I 1988 tok krigen slutt, uten at noen av partene ga fra seg territorium. Skadene på infrastruktur og økonomi var store, spesielt for Iran.
Den stølte nasjonen fortsetter å kjempe for sine rettigheter
I dag handler konflikten om Irans atomprogram og urananrikning, som ikke tåles av de landene som faktisk eier atomvåpen og har vist verden samfunnet et skrekkscenario av seg selv, nemlig USA og Israel.
Når det gjelder Irans atomprogram, har vi sett at Vesten – spesielt USA og Israel – alltid har forsøkt å hindre utviklingen av Irans fredelige og legitime atomprogram. I over 46 år har Iran vært under harde sanksjoner og terrorangrep, inkludert attentater på iranske vitenskapsmenn gjennomført av Mossad-agenter. Likevel har hverken folket eller ledelsen gitt opp.
Iran har klart å utvikle atomprogrammet for sivile formål, missiler, droner og annet militært utstyr på egen hånd, uten støtte fra Vesten. Men Iran vil aldri gi opp. Iran har aldri gitt opp – historien ser ut til å gjenta seg for et land som stadig må kjempe for sine rettigheter.
