Iran splittes ikke av rettferdighet – men av ignoranse: Et svar til forsvarerne av det bestående

I sin tekst publisert i Utrop 22. juli forsøker Roghieh Asgari Torvund å besvare min analyse av etnisk undertrykking i Iran. Hun gjør det ved å kle regimets propaganda i begreper som «helhet», «nasjonal suverenitet» og «gradvis utvikling». Men når slike formuleringer brukes til å bagatellisere reell apartheid-liknende politikk, må vi som minoriteter snakke tydelig – og tale høyt.

Torvund hevder at “millioner ønsker reform, men nekter splittelse”. Det lyder samlende. Men bak den formuleringen skjuler det seg en dypere ideologisk linje: At dagens system – der én kultur, ett språk og én maktstruktur dominerer – skal bestå, uavhengig av kostnader for minoritetsgrupper. Det er ikke en tilfeldighet at Torvund, som ikke har minoritetsbakgrunn, uttaler seg som om hun representerer oss. Hun gjentar regimets narrativ med full tyngde, men uten én eneste kilde – og langt fra realiteten vi lever under.

Et liv uten verdighet

Torvund nevner “oppblomstring” av universiteter og sykehus i Sistan-va-Balochistan som tegn på fremskritt. Hvilken oppblomstring? Som baloch kjenner jeg virkeligheten – og den er brutal. Det er et offentlig universitet, i Zahedan, hvorav majoriteten av studentene er fra sentrale Iran. Provinsen har tre delvis fungerende sykehus, uten kritisk utstyr og med et helsesystem befolkningen omtaler som “slakterhus” [1]. Den ene helikoptertransporten ble flyttet til en annen provins. Ambulanser finnes knapt. Pasienter reiser lange avstander under fare og fornedrelse for behandling de ofte ikke får. Ifølge Iran Human Rights Documentation Center, utsettes minoritetsregioner systematisk for underinvestering og neglisjering [2].

Vannressurser tappes fra Balochistan via rør til byer som Yazd og Isfahan, mens lokalbefolkningen lider under ekstrem tørke [3]. I Khuzestan, der mange arabisk-iranske familier bor, utvinnes olje – men de ser ingenting til velstanden. Dette er ikke tilfeldigheter. Det er resultatet av en sentralisert maktstruktur der etniske minoriteter holdes utenfor beslutningsprosesser.

Kultur som kriminalitet

Påstanden om at språkpolitikken har “gått i riktig retning” fremstår som absurd når realiteten er at språkundervisning straffes. Det finnes i dag ingen universitetsutdanninger på minoritetsspråk i Iran. Zahra Mohammadi er dømt til fengsel for å ha undervist i kurdisk språk [4]. Seyvan Ibrahimi ble arrestert for lignende aktivitet [5]. Artisten Kezhal Salehi ble etterlyst for å ha sunget på kurdisk – og da hun ikke var hjemme, ble faren arrestert i hennes sted [6].

Dette vitner om en politikk som kriminaliserer identitet. Likevel forsøker Torvund å tone dette ned med retoriske grep og påstander om “lokale medier” og “gradvis forbedring” – uten én eneste kildehenvisning. Dette er ikke argumenter, det er et ideologisk forsvar for status quo, preget av skjult rasisme og frykt for rettferdig maktfordeling.

Regimets ekko – og frykten for mangfold

Kanskje det mest urovekkende med Torvunds tekst er hvordan den gjentar regimets advarsel om “balkanisering”. Hun ser for seg kaos dersom makten fordeles bredt. Men det er ikke inkludering som truer Iran. Det er videreføringen av en politikk der makt, språk og kultur monopoliseres – og der millioner av mennesker systematisk ekskluderes.

Dette er et klassisk eksempel på en narrativ der minoritetskrav fremstilles som radikalt og destabiliserende, mens majoritetsprivilegier fremstilles som naturlig orden. Det er ikke en frykt for splittelse – det er en frykt for rettferdighet.

Bortforklaringen bak sanksjoner

Torvund hevder at Iran er under hardt ytre press, og at vanlige mennesker har båret landet gjennom sanksjoner og etterretningskrig. Det hun ikke nevner, er hvorfor disse sanksjonene eksisterer. Iran er ikke isolert fordi det er mangfoldig – det er isolert fordi regimet har valgt å prioritere eksport av ideologi over velferd for folket.

I tiår har Iran brukt enorme ressurser på å finansiere militser som Hizbollah i Libanon, Houthi- bevegelsen i Jemen, og ulike grupper i Irak og Syria. Disse proxy-krigene har skapt destabilisering og uro i regionen – og i egen befolkning. Regimets valg om å bruke statsbudsjettet på sekterisk innflytelse, snarere enn på helse, utdanning og vann, er hovedårsaken til sanksjoner, ikke folket [7].

Den vanlige iranske borgeren har ikke båret regimet – de har båret byrdene.

Et nytt kapittel for Iran

Iran er ingen monolitt. Det er summen av millioner av liv, språk, identiteter og drømmer. Landet består ikke av én tone, men av et helt kor – hvor hver stemme fortjener å bli hørt, ikke kneblet.

De som nekter for dette mangfoldet, forsøker ikke å beskytte Iran – de forsøker å eie det.

Endringen vi taler for handler ikke om hevn, splittelse eller støy. Den handler om rettferdighet. Om verdighet. Og om å gjøre slutt på en historisk stillhet som har kostet altfor mange altfor mye.

Vi trenger ikke godkjennelse fra makthavere for å kreve respekt. Vi trenger ikke tillatelse for å være tilstede. Og vi trenger ikke klapp på skulderen fra de privilegerte for å kreve representasjon.

Endringen kommer – for noen med håp, for andre med frykt. Men den kommer. Og i det øyeblikket den banker på døren, må vi spørre oss: har vi valgt å lytte? Eller har vi valgt å lukke hjertet?

Iran kan bli et hjem for alle – ikke et herskapshus for noen. Og det begynner med å slippe inn lys der det har vært skygger.

Kilder

1. Balochistan Human Rights Group (2025). Health Infrastructure Crisis in Sistan-va- Balochistan. [bhrg.info
2. Iran Human Rights Documentation Center (2022). Systemic Neglect of Peripheral Provinces. [iranhrdc.org
3. Radio Free Europe / Radio Farda (2023). Iran’s Water Transfer Sparks Ethnic Tension. [rferl.org
4. Human Rights Watch (2021). Zahra Mohammadi Case and Kurdish Cultural Suppression. [hrw.org
5. Kurdistan Human Rights Network (2023). Artistic Expression and Criminalization in Iranian Kurdistan. [kurdistanhumanrights.org
6. Ali Javanmardi: wanted for singing i kurdish: https://www.instagram.com/p/DMI0IVisFmK/?igsh=ZmR3NzNhY2QwMGo=
7. Wilson Center / New Security Beat (2024). Iran’s Proxy Strategy and Domestic Costs. [newsecuritybeat.org