- Norge: Fredsnasjon eller hyklerinasjon? - 08.08.2025
Norge liker å se seg selv som en liten og godhjertet fredsnasjon. Men bak bildet av diplomati og bistand skjuler det seg et land som i praksis er dypt integrert i det imperialistiske systemet – økonomisk, økologisk, militært og ideologisk.
De siste månedene har vist dette tydeligere enn noen gang. Mens Israel fostsetter folkemord i Gaza, har Norge vært blant Europas tydeligste stemmer i sin fordømmelse og regjeringen har anerkjent Palestina som stat. Men utover sterke ord har det skjedd lite. Ingen sanksjoner er innført. Oljefondet investerer fortsatt i selskaper knyttet til israelske bosetninger og okkupasjon. Norge fortsetter sitt økonomiske og militære samarbeid med Israel – samtidig som vi selger inn fortellingen om at vi står på de undertryktes side.
Det er denne dobbeltrollen som er tema for denne teksten. For Norges fredsprofil er ikke bare et image. Den er en integrert del av en global orden der noen fører krig, andre forvalter moralen – og alle tjener på systemet. Hykleriet er ikke tilfeldig. Det er systemisk. Og det har dype historiske røtter.
Riding the wave: Kolonial profitt uten kolonier
Som Torkil Lauesen beskriver i boka «Riding the Wave: Sweden’s Integration into the Imperialist World System», hadde de skandinaviske landene – inkludert Norge – verken militær styrke eller administrativ kapasitet til å bygge egne koloniriker. I stedet red de på bølgen skapt av de store kolonimaktene, og nøt godt av den økonomiske orden kolonialismen etablerte.
Et illustrerende eksempel: Nederlenderne utvant enorme rikdommer fra koloniene i Indonesia og Karibia — men samtidig kjøpte de skip, tømmer og handelsvarer fra norske havner. Norge hadde ikke kapasitet til å være kolonimakt, men norske handelsmenn, rederier og industrifolk bidro med nødvendige varer og logistikk, og tjente på kolonialismen. Flere nordeuropeere – som Jørgen Thormøhlen i Bergen på 1600-tallet – eide slaveskip og deltok direkte i slavehandelen til Saint Thomas. Norge var ikke i front, men inngikk i et europeisk spleiselag for kolonial utbytting.
Fra passasjer til pilot
I dag har Norges rolle i det globale systemet endret seg. Vi er ikke lenger en passiv medseiler. Tvert imot: Norge har blitt en aktiv og spesialisert deltaker i det moderne imperialistiske systemet – på tre fronter:
1. Økonomisk imperialisme
Gjennom Oljefondet er Norge blant verdens største kapitaleiere. Fondet investerer i selskaper over hele verden, inkludert i det globale sør – ofte innen olje, gruver, landbruk og teknologi. Mange av disse selskapene opererer i land med lav lønn, svake miljøkrav og minimal fagorganisering. Verdiskapingen skjer lokalt, men profitten hentes ut – til norske pensjoner. Dette er en form for økonomisk imperialisme, der verdier trekkes fra sør til nord.
2. Ideologisk og kulturell dominans
Norge eksporterer verdier, ikke bare varer. Gjennom bistand, diplomati og støtte til internasjonale organisasjoner fremmer vi et liberalt verdensbilde: menneskerettigheter, frihandel og institusjonsbygging. Dette fremstilles som nøytralt og universelt – men det fungerer også som en form for ideologisk dominans. Den norske modellen blir malen, og samfunn som ikke tilpasser seg, blir sett på som mislykkede eller korrupte.
3. Militær deltagelse
Norges deltakelse i krigene i Afghanistan, Libya og Syria viser at vi ikke bare driver med mekling. I Libya slapp norske jagerfly over 500 bomber i en vestlig-operasjon som førte til kaos. I Afghanistan var norske spesialstyrker på bakken i en krig som varte i 20 år. Og i Syria har Norge deltatt i den USA-ledede koalisjonen. Disse krigene har kostet titusener av sivile liv – og styrket vestlig geopolitisk dominans. Likevel markeres 8. mai nå som en dag for å feire Norges militære bidrag til «internasjonal stabilitet».
Hvorfor dette hykleriet?
Hvordan kan Norge spille denne dobbeltrollen – som både fredsengel og krigsdeltaker? Svaret ligger i både bevisst strategi og systemisk struktur.
For det første gir fredsprofilen politisk legitimitet. Ved å fremstå som humanitære og moralske, kan vi forsvare investeringer, våpeneksport og krigsdeltagelse som «ansvarlig politikk». For det andre er bildet av det «gode Norge» dypt internalisert – i media, skoleverket og det politiske språket. Det er en nasjonal myte som både beskytter og skjuler makt.
Men hykleriet handler ikke bare om image. Det gjenspeiler en dypere sannhet om hvordan verdenssystemet fungerer:
Imperialismen i dag har en arbeidsdeling. Noen stater står for bombene, andre for bistanden. Noen styrer gjennom våpen, andre gjennom verdier. Norge spiller en tilsynelatende «myk» rolle – som mekler, fredsbygger og forvalter av Nobels fredspris – men det betyr ikke at vi står utenfor systemet. Tvert imot: denne rollen er en viktig del av den ideologiske infrastrukturen som får imperialismen til å virke moralsk og legitim. Samtidig deltar Norge også direkte – med investeringer, militære bidrag og diplomatisk støtte til vestlige stormakter. I et globalt system av dominans har Norge valgt en spesialisert rolle – men fortsatt en aktiv en.
Tid for ærlighet
Det er på høy tid at vi i Norge stiller oss selv det ubehagelige spørsmålet: Hvordan har vi blitt rike – og hvem betaler prisen for det?
Vårt selvbilde som fredsnasjon holder ikke mål. Bak fasaden finnes et land som deltar i økonomisk rovdrift, militær intervensjon og ideologisk ensretting – samtidig som vi klapper oss selv på ryggen for å være moralske og siviliserte.
Norsk aktiv detlakelse i imperialisme må utfordres – ikke pyntes med fredspriser. Når barn dør i Gaza under bomber fra en okkupasjonsmakt Norge fortsatt investerer i, er det ikke lenger nok å snakke om fordømmelse. Vi må snakke om medansvar.
Fotnote: Anvaari er IT-rådgiver, og blant annet aktiv i Attacs arbeidsgruppe for demokratisk digitalisering
