Når rettferdighet kalles splittelse

Roghieh Asgari Torvund hevder å svare på mine påstander, men gjør det ved å tillegge meg meninger jeg aldri har ytret,

Roghieh Asgari Torvund har skrevet et motsvar til min artikkel, og det hun presenterer som et personlig forsvar, er i realiteten en ideologisk avvisning av rettferdighet. Hun hevder å svare på mine påstander, men gjør det ved å tillegge meg meninger jeg aldri har ytret, og ved å bruke sin livshistorie som et retorisk skjold mot kritikk hun ikke ønsker å møte.

Hun skriver at jeg “vil splitte Iran”. Det er usant. Ikke én gang i min tekst har jeg tatt til orde for separatisme, oppløsning eller territoriell fragmentering. Det jeg har skrevet – tydelig og dokumentert – er at Iran må bli et rettferdig land for alle sine borgere, uavhengig av etnisk bakgrunn, språk eller kultur. Det er ikke splittelse. Det er inkludering.

Når fakta kalles propaganda

Det mest bekymringsfulle i Torvunds tekst er hvordan hun avfeier veldokumenterte og anerkjente kilder som “propaganda”. Hun nevner Radio Free Europe som om det alene diskvalifiserer all informasjon – uten å forholde seg til innholdet. Hun nevner ikke at jeg også viser til Iran Human Rights Documentation Center, Amnesty International, Human Rights Watch og FN-rapporter. Hun nevner ikke at mange av de hendelsene jeg refererer til – som fengslingen av Zahra Mohammadi for undervisning i kurdisk – er bekreftet av flere uavhengige kilder.

Å avvise slike kilder som “vestlig propaganda” er ikke bare intellektuelt uærlig – det er farlig. Det er den samme strategien autoritære regimer bruker for å undergrave menneskerettigheter: de kaller fakta for løgn, og løgn for patriotisme. Når en norsk-iransk samfunnsdebattant gjør det samme, legitimerer hun en retorikk som har fengslet og drept tusenvis.

Dette er ikke en akademisk uenighet. Det er en kamp om virkeligheten. Og når virkeligheten blir delegitimert, mister de undertrykte sitt språk, sin stemme og sin rett.

Fakta vs. fortelling

Her er noen av de mest alvorlige feilfremstillingene i Roghiehs tekst, sammenlignet med hva jeg faktisk skrev:

– Hun påstår: Jeg ønsker å splitte Iran.
Jeg skrev: Iran må bli et rettferdig land for alle sine borgere – med like rettigheter, uavhengig av etnisk bakgrunn, språk eller kultur. Jeg har aldri tatt til orde for separatisme eller oppløsning.

– Hun påstår: Jeg støtter ytre intervensjon og geopolitisk manipulasjon.
Jeg skrev: Jeg kritiserer regimets egne valg – som å prioritere ideologisk eksport og proxy- kriger – som årsak til sanksjoner og isolasjon. Jeg har ikke foreslått eller støttet noen form for utenlandsk maktbruk.

– Hun påstår: Jeg bruker hersketeknikker og slagord uten kontekst.
Jeg skrev: Jeg viser til konkrete hendelser, navn og kilder – inkludert Iran Human Rights Documentation Center, Amnesty International og FN-rapporter – som dokumenterer systematisk undertrykking av minoriteter.

– Hun påstår: Jeg undergraver nasjonens eksistens.
Jeg skrev: Iran er ikke én tone, men et kor. Jeg forsvarer mangfold som en styrke, ikke en trussel. Rettferdighet og inkludering er ikke en trussel mot nasjonen – det er dens eneste bærekraftige fremtid.

– Hun påstår: Jeg angriper henne personlig.
Jeg skrev: Jeg kritiserte hennes offentlige påstander – ikke hennes person. Hun deltok i debatten, og jeg svarte på innholdet hun selv valgte å publisere.

Når like rettigheter fremstilles som trussel

Det mest avslørende i Torvunds tekst er hvordan hun forveksler rettferdighet med splittelse. Hun skriver at “millioner ønsker reform, men nekter splittelse” – som om krav om like rettigheter automatisk betyr oppløsning. Hun snakker om “helhet”, men nekter å se at en helhet som bygger på ensretting, ikke er helhet – det er dominans.

Hun forsvarer en struktur der én kultur, ett språk og én maktform skal bestå – uavhengig av kostnader for minoriteter. Hun avviser krav om representasjon, språkfrihet og kulturell verdighet som destabiliserende. Men det er ikke inkludering som truer Iran. Det er videreføringen av en politikk der makt monopoliseres og mangfold kriminaliseres.

Retorisk kontroll og ideologisk projeksjon

Torvund skriver at hun “ikke representerer noen stat”, men hun gjentar regimets narrativ med full tyngde. Hun bruker begreper som “balkanisering”, “intervensjon”, og “geopolitisk eksperiment” – ikke for å analysere, men for å skremme. Hun projiserer en ideologisk agenda på meg, samtidig som hun nekter å ta ansvar for sin egen.

Hun hevder at hun “snakker fra erfaring, ikke ideologi”. Men erfaring uten vilje til å se andres virkelighet, blir til ideologisk blindhet. Hun avviser mine kilder som “vestlig propaganda”, men nevner ikke at disse kildene har dokumentert overgrep, tortur og henrettelser – ofte med støtte fra iranske menneskerettighetsadvokater og aktivister.

Iran som hjem – ikke herskapshus

Jeg skriver ikke for å svekke Iran. Jeg skriver for å styrke det – ved å gjøre det til et hjem for alle. Iran er ikke én tone, men et kor. Et land med mange språk, mange kulturer, mange liv. Når Torvund avviser dette mangfoldet, er det ikke nasjonen hun beskytter – det er privilegiene hun forsvarer.

Hun sier hun har valgt å være stille lenge. Nå har hun valgt å tale. Men hun må tåle at andre også taler – og at vi sier: Vi er her. Vi har levd. Og vi nekter å tie.

Et ansvarlig ordskifte krever ærlighet

Debatt om Iran – og særlig om etnisk rettferdighet – krever mer enn følelser og patriotiske fraser. Det krever vilje til å se ubehagelige sannheter, og mot til å stå i dem. Når Roghieh Asgari Torvund velger å avvise dokumenterte overgrep som “propaganda”, og fremstiller krav om like rettigheter som “splittelse”, bidrar hun ikke til debatt. Hun bidrar til forvirring. Til tilsløring. Til videreføring av en fortelling der maktens språk får definere virkeligheten.

Jeg har ikke skrevet for å vinne en krangel. Jeg har skrevet for å bryte en stillhet. For å si at Iran ikke er én fortelling, én stemme, én makt. Det er millioner av liv – og de livene fortjener å bli hørt, ikke filtrert gjennom ideologisk lojalitet.

Hva slags fremtid forsvarer vi?

Hvis vi ikke kan snakke om marginalisering uten å bli stemplet som fiender, hva slags samfunn forsvarer vi da? Hvis vi ikke kan vise til kilder uten å bli avfeid som agenter, hva slags sannhet er det vi bygger på? Hvis vi ikke kan kreve rettferdighet uten å bli mistenkeliggjort, hva slags frihet er det vi egentlig ønsker?

Jeg tror på et Iran der balocher, kurdere, arabere, azerier og persere kan leve side om side – med verdighet, med språk, med rettigheter. Jeg tror på et Iran der ingen trenger å velge mellom lojalitet og identitet. Jeg tror på et Iran som ikke frykter mangfold, men bygger på det.

Vi skal ikke tie

Roghieh sier hun ikke vil svare igjen. Det er hennes valg. Men det betyr ikke at samtalen er over. For det finnes fortsatt stemmer som ikke har fått slippe til. Fortellinger som ikke har blitt hørt. Liv som ikke har blitt anerkjent.

Jeg skriver for dem. For de som ikke får plass i regimets fortelling. For de som ikke får plass i Torvunds. For de som har båret Iran – ikke som et flagg, men som en byrde. Som et håp. Som en kamp.

Og den kampen fortsetter. Ikke med våpen. Ikke med intervensjon. Men med ord. Med krav. Med lys.