Pakistan feirer – mens Balochistan blør

I Pakistan er det militæret som styrer, domstolene som nikker, mediene som adlyder – og minoriteter som Baloch-folket som betaler prisen.

14. august vaiet flaggene og talene strømmet ut om frihet, rettsstat og nasjonal stolthet. Bak koreografien ligger en mer nøktern sannhet: I Pakistan er det militæret som styrer, domstolene som nikker, mediene som adlyder – og minoriteter som Baloch-folket som betaler prisen.

Militærets grep om staten

Pakistans moderne historie er historien om en uniformert skygge-regjering. Hæren kontrollerer ikke bare sikkerhetssektoren, men setter rammer for økonomi, utenrikspolitikk og indre styring. Sivile regjeringer skiftes ut; den dype staten består. “Nasjonal sikkerhet” brukes som et totalargument for unntakspraksis: spesialdomstoler, hemmelig varetekt, sensur og budsjettposter skjermet for innsyn. Når hæren definerer trusselbildet, skriver regelboken og vurderer egen innsats, er makt uten kontrollresultat.

Domstolene som forlengelse av makten

Rettssystemet skal beskytte borgere mot overgrep. I Pakistan blir domstoler og påtalemyndighet for ofte del av overgrepet. Antiterrorlover og forebyggende varetekt brukes mot studenter, aktivister og journalister. Høringer utsettes i månedsvis, kausjon nektes på vage sikkerhetsgrunner, og beviskrav forsvinner i “konfidensielle” saksmapper. Når domstoler systematisk vektlegger orden fremfor rett, blir loven en fasade – ikke et vern.

Medier i krysset mellom sensur og selvsensur

Formell sensur trengs mindre når uformell styring virker: trykkerier som mister distribusjon, redaksjoner som fratas annonseinntekter, redaktører som får “telefoner”. Resultatet er et offentlig rom der språk vasker bort virkeligheten: bortføringer blir “forebyggende tiltak”, leirer ryddes i “ordinær politioperasjon”, og militære operasjoner beskrives som “normalisering”. Slik oppstår en politisk tåke som lar overgrep forsvinne uten spor.

BYC og fengslingene

Kjernen i årets protester er ikke nye arrestasjoner på plassen i Islamabad, men det motsatte: at ledere i Baloch Yakjehti Committee (BYC) allerede har sittet ulovlig fengslet i mange måneder. Dr. Mahrang Baloch – lege og en av bevegelsens tydeligste stemmer – er blant dem som holdes uten lov og dom. Sit-in-aksjonen i Islamabad ble nettopp organisert for å kreve løslatelse av disse lederne, en slutt på tvungne forsvinninger og innsyn i skjebnen til de savnede. Myndighetenes reaksjon fulgte kjent mønster: press, restriksjoner og forsøk på å slite ut deltakerne, i stedet for å møte dem med åpenhet og rettssikkerhet. “Vi ber ikke om privilegier – vi ber om rettigheter,” har Dr. Mahrang Baloch sagt.

Kvinner i front – og i skuddlinjen

At kvinner leder en slik bevegelse i et patriarkalsk landskap er et politisk jordskjelv. De bærer fortellingene om forsvunne fedre, brødre og sønner, og nekter å tie selv når konsekvensene er forutsigbare: overvåkning, trakassering, pågripelser. Der statens språk forsøker å anonymisere overgrep, setter de navn, ansikter og biografier tilbake i offentligheten.

Hvorfor dette angår hele Pakistan

Ingen stat er stabil når den bygger sikkerhet på straffrihet. Undertrykking i én provins blir mal for resten av landet. Et system som belønner stillhet og straffer sannhet, forvandler demokrati til dekor. Det er ikke bare Baloch-folket som taper – det er selve ideen om et Pakistan der rettigheter ikke er avhengig av postnummer, etnisitet eller lojalitet. Når vi tier om andres urett, legger vi grunnlaget for vår egen.

Et åpent ord til norsk-pakistanere

Midt i denne samtalen om identitet og tilhørighet, vil jeg rette et åpent ord til en særlig gruppe i diasporaen.

Ekte kjærlighet til et land handler ikke om å godta alt dets myndigheter gjør – men om å ville det bedre. For mange i diasporaen formes bildet av Pakistan gjennom familie, sosiale medier og hjemlandets TV‑kanaler. Disse kildene gir ofte bare én side av historien.

Pakistan kan ikke feire frihet mens det nekter millioner grunnleggende rettigheter

Ved å oppsøke ulike, uavhengige kilder – lese rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner, følge uavhengige journalister, og lytte til stemmer fra områder som Balochistan – får man et mer komplett bilde. Slik kunnskap gir tyngde når man diskuterer, og gjør at man kan stå for noe mer enn slagord.

Kritikk av en styremakt er ikke illojalitet. Tvert imot er det et uttrykk for ansvar og håp – et ønske om at landet skal innfri sitt eget løfte om rettferdighet og frihet. Når diasporaen stiller spørsmål, utfordrer maktmisbruk og gir rom for stemmer som ellers ties, bidrar de ikke til å “sverte Pakistan”. De bidrar til å styrke det – til å gjøre det til et land som faktisk gir dere og deres etterkommere grunn til å være stolte, ikke bare på nasjonaldagen, men alle dager.

Denne holdningen, enten vi snakker om Pakistan eller Norge, bygger bro mellom røttene våre og fremtiden vi ønsker å forme.

Hva som må endres – konkret

• Stans tvungne forsvinninger: Offentlig, søkbart register over alle frihetsberøvelser;
  umiddelbar varsling til pårørende og advokater.
• Løslat de ulovlig fengslede: Frigi Dr. Mahrang Baloch og andre BYC-ledere samt alle som holdes uten formell siktelse og rettssak.
• Reparer lovverket: Revider antiterrorbestemmelser som brukes mot sivile; forbys “forebyggende” varetekt uten åpenbar bevisførsel og domstolskontroll.
• Uavhengig gransking: Opprett en mandatsterk sannhets- og ansvarlighetskommisjon med internasjonal deltakelse, tidsfrister og publiseringsplikt.
• Domstolenes autonomi: Slutt på politiske føringer og “telefonjustis”; transparente utnevnelser og disiplinærordninger fri for politisk press.
• Pressefrihet i praksis: Opphev direkte og indirekte sensur; vern mot represalier for redaksjoner; rett til tilgang i Balochistan.
• Diasporaens bidrag:

• Lytt: Inviter ofres familier og uavhengige jurister til norske fora.
• Lær: Del kvalitetssikrede rapporter og motvirke desinformasjon.
• Løft: Støtt pressefrihets- og rettshjelpsprosjekter som dokumenterer overgrep.

Konklusjon: Uavhengighet uten rettsstat er en kulisse

Pakistan kan ikke feire frihet mens det nekter millioner grunnleggende rettigheter. Så lenge militæret styrer i skyggen, domstolene bøyer seg, og mediene tier, er nasjonaldagen en rekvisitt – ikke et løfte. Et annet Pakistan er mulig: ett som løslater Dr. Mahrang Baloch og medfangene hennes, som gjør slutt på tvungne forsvinninger, som gir domstoler ryggrad og medier rom til å puste. Vi kan alle bidra til å dra det i den retningen – ved å la empati gå foran bekvemmelighet, og fakta foran fortellinger. Frihet som ikke deles av alle, er ikke frihet; rettferdighet som frykter sannhet, er ikke rettferdighet. La årets feiring bli startpunktet for å gjøre ordene om frihet sanne – også i Balochistan.