I 1939 nominerte en svensk parlamentariker spøkefullt Adolf Hitler til Nobels fredspris – et stunt ment å latterliggjøre absurditeten i å hedre en mann som forberedte Europa på krig. Nominasjonen ble raskt trukket tilbake, og satiren var åpenbar. Likevel, tiår senere, befinner vi oss i en verden der ironi og virkelighet glir over i hverandre, der Israels statsminister Benjamin Netanyahu – selv under en arrestordre fra Den internasjonale domstolen for påståtte krigsforbrytelser – åpent kunngjorde at han nominerte Donald Trump til den samme prisen. Det som en gang var parodi, har blitt politisk teater.
Nobels fredspris var ment å hedre dem som fremmer fred, men altfor ofte har den blitt brukt som et symbol løsrevet fra konkrete resultater. Barack Obamas pris i 2009 er et åpenbart eksempel. Nominasjonsfristen er 31. januar; Obama tiltrådte 20. januar. Hans kandidatur var derfor nesten utelukkende basert på valgkampløfter og mindre enn to uker i embetet. Den norske Nobelkomiteen berømmet hans «usedvanlige innsats for å styrke internasjonalt diplomati», men innen to år godkjente han NATOs intervensjon i Libya – en kampanje som destabiliserte landet, utløste borgerkrig og etterlot et ødeleggende ettermæle som vedvarer den dag i dag. Kritikere spurte den gang om han kanskje burde levere tilbake medaljen; noen spøkte med at det var en «livstidsprestasjonspris» for taler, snarere enn handlinger.
Han er ikke den eneste prismottakeren som har fått sitt rykte plettet. Aung San Suu Kyi, en gang hyllet som selve symbolet på ikkevoldelig motstand, ledet senere en regjering anklaget for å muliggjøre overgrep mot rohingyaene. Hennes taushet ble en skandale, og utløste krav om at prisen skulle tilbakekalles – noe Nobelkomiteen nekter å gjøre etter sine egne regler.
Iran har sine egne advarende eksempler. Shirin Ebadi og Narges Mohammadi var begge mangeårige menneskerettighetsforkjempere i Iran før de mottok prisen. Etter tildelingen, hevder kritikere, ble de mer selektive i sitt engasjement, og tilpasset seg tettere NATOs politiske narrativer. Om dette skyldes strategisk forsiktighet eller moralsk kompromiss, er omstridt. Likevel er tausheten påfallende. Mohammadi, for eksempel, ble invitert til å tale ved en Hiroshima-markering 6. august 2025, men unnlot å fordømme Israels udeklarerte atomvåpenarsenal – til tross for at det åpenbart bryter med kravene om et atomfritt Midtøsten.
Verken hun eller Ebadi har vært tydelige i å fordømme attentatene på iranske forskere utført av Israel – minst seks mellom 2007 og 2020, og mer enn 14, noen drept sammen med hele familiene sine under den 12 dager lange Israel–Iran-krigen – eller Israels luftangrep på Irans Evin-fengsel, der politiske fanger satt. For mange iranere signaliserer slike utelatelser en kalkulert innsats for å bevare goodwill i vestlige hovedsteder – fordømme Teherans overgrep selektivt og høylytt, men være tause om alvorlige brudd begått av NATOs mektige allierte, enten i Iran eller Palestina. Ekte menneskerettighetsarbeid krever moralsk konsistens: mot til å fordømme urett uansett hvor den skjer, uten politiske unntak.
Ekte menneskerettighetsarbeid krever moralsk konsistens: mot til å fordømme urett uansett hvor den skjer, uten politiske unntak
Nobels fredspris har fortsatt potensial til å løfte frem presserende saker og styrke dem som kjemper for rettferdighet. Men dens historie er også preget av tilfeller der den er blitt utdelt som et håpefullt signal, en gest til politisk mote, eller et redskap for myk makt. Når krigsforbrytere kan nominere verdensledere, når militære intervensjoner følger kort tid etter medaljer, og når prismottakere tier om overgrep som ikke passer inn i deres foretrukne narrativ, risikerer prisen å bli mindre et fyrtårn for fred enn et speil som reflekterer vår tids hykleri.
Hvis Nobelkomiteen virkelig mener alvor med å bevare prisens moralske tyngde, bør den ikke bare velge mottakere med beviselige og varige bidrag til fred, men også opprette et etisk charter for tiden etter tildelingen. Prismottakere kunne forplikte seg til å offentlig opprettholde universelle menneskerettigheter, fordømme overgrep uansett gjerningsmann, og unngå innblanding i politiske maktstrukturer som undergraver upartiskhet. Dette ville ikke eliminere skjevheter, men det ville sette en standard – en påminnelse til mottakerne, og til verden, om at Nobels fredspris ikke bare er en medalje for peishylla, men et livslangt moralsk ansvar.
