Når tilbakeføring bare finnes på papiret

Mange barn som blir tatt ut av hjemmet, kommer aldri tilbake. For barn med minoritetsbakgrunn har dette ikke bare ført til tap av familieband, men også til tap av språk, kultur og identitet.

Norsk barnevern er forpliktet til å legge til rette for at barn kan vokse opp hos sine foreldre – med mindre det er uforsvarlig. Dette er ikke bare en juridisk rettighet, men et barnefaglig og menneskerettslig prinsipp. Likevel svikter praksisen. Mange barn som blir tatt ut av hjemmet, kommer aldri tilbake. For barn med minoritetsbakgrunn har dette ikke bare ført til tap av familieband, men også til tap av språk, kultur og identitet.

Problemet: Tilbakeføring er et svakt punkt

Barnevernsloven § 1-5 slår fast at det alltid skal jobbes mot tilbakeføring, og at dette skal vurderes fortløpende. Veilederen Samvær: Vurdering av samværsordning ved omsorgsovertakelse (Bufdir, 2023) understreker dette som en aktiv plikt. Likevel forteller både forskning og praksis en annen historie.

Barnevernsforsker Marit Skivenes viser at norske barnevernstjenester ofte slutter å vurdere tilbakeføring etter at omsorgsovertakelsen er gjennomført. Det utvikler seg i stedet en forventning om at barnet skal forbli i fosterhjemmet, uten systematisk vurdering av om situasjonen i hjemmet har endret seg. Dette er et brudd med lovens intensjon.

Kritikk fra internasjonale organer

I dommen Strand Lobben v. Norge (EMD, 2019), kritiserte Den europeiske menneskerettsdomstolen norske myndigheter for å ikke gjøre tilstrekkelige anstrengelser for å gjenforene mor og barn. Domen slo fast at tilbakeføring ikke bare er en målsetting – det er en rettighet, og statens plikt er å aktivt støtte den prosessen.

Et glemt aspekt: Identitet og kultur

Når barn med to kulturelle bakgrunner plasseres i helnorske fosterhjem, skjer det ofte en assimilering. De mister morsmål, høytider, familiens verdier og symboler – og mange får ikke noe annet enn foreldresamvær som eneste kilde til egen kultur.

Et eksempel:

To barn med flerkulturell bakgrunn ble plassert i en norsk familie i seks år. Da tilbakeføring ble forsøkt, lot det seg ikke gjennomføre. Kommunen tillot kun samvær i et samværslokale med tilsyn, og barna fikk aldri oppleve å være hjemme i sitt eget barndomshjem. Dette førte til at barna fremmedgjorde foreldrene sine – de hadde ikke fått mulighet til å koble seg til hjemmets miljø, kultur og daglige rutiner.

Når slike barn kommer hjem – enten samtidig eller søskenvis – må fokuset handle om å gjenopprette tillit, tilknytning og identitet. Tiltakene bør bygge relasjoner, inkludert middager hjemme, overnatting og kulturelle aktiviteter som gjør at barna gjenopptar sin egen historie. Dette er også godt beskrevet i Bufdirs veileder, som advarer mot at plassering kan forstyrre barnets tilhørighet og kulturelle forankring. (bufdir.no)

Eksempler på tilbakeføringstiltak

For å styrke familierelasjon og kulturell gjenkjenning, bør kommuner bruke trinnvise tiltak som:

• Middager hjemme hver ukedag (mandag til fredag)
• Overnatting hjemme to til tre dager per uke
• Opprette en samtalekultur mellom barna og foreldrene.
• At barn og unge får delta på kulturelle høytidsdager / markeringer.
• Informasjon til foreldre og barnevern om tredjekulturbarn (barn som vokser opp mellom to kulturer og utvikler en tredje identitet)

Slik forståelse er viktig for å unngå nye brudd i relasjonene. Barn, foreldre og tjenestene må sammen lære hva det vil si å leve med en sammensatt identitet – og hvordan man støtter barnet i det.

Hva må gjøres nå?

1. Tilbakeføringsplaner må konkretiseres fra dag én. Det skal ikke være en teoretisk mulighet, men en planlagt prosess.
2. Tiltak må styrke kultur og identitet. Fosterhjem må kunne ivareta barnets språklige og kulturelle bakgrunn – ikke viske den ut.
3. Barnevernet må følge opp dommer og forskning. Norge er kritisert for praksis som bryter med barns rett til familieliv og kulturell tilhørighet.

En vei tilbake

Når barn først er plassert utenfor hjemmet, er det ikke bare tilknytningen som trues – det er barnets røtter. Barnevernet må derfor ikke bare sikre omsorg og stabilitet, men også identitet og kultur. Barn trenger ikke bare en trygg seng- de trenger tilhørighet.