Faktabasert historisk kunnskap er viktig, Farahmand

Av
Fatemeh Rajabian
-
Etter Sovjetunionens fall i 1991 og Persian-Gulf-krigen i 1990–1991 endret det strategiske landskapet i Midtøsten seg betydelig.
Foto: Kari Bye
Relasjonen mellom Israel og Iran i årene etter 1979 var i stor grad preget av strategiske og pragmatiske hensyn – spesielt fra Israels side.
Fatemeh Rajabian
Latest posts by Fatemeh Rajabian (see all)

I en artikkel publisert i distriktsavisen NATIONEN, hevdet Mahmood Farahmand at «fiendskapet mellom Iran og Israel har sin bakgrunn i revolusjonen i 1979 og etableringen av Den islamske republikken Iran».

Til dette vil jeg svare Farahmand at han fremstår som en kunnskapsløs aktør, som verken har tilstrekkelig innsikt i internasjonale relasjoner eller i historien til sitt eget opprinnelsesland, Iran. Det er en forenkling å hevde at det fiendtlige forholdet mellom Iran og Israel startet umiddelbart etter revolusjonen. Tvert imot var relasjonen mellom de to landene i årene etter 1979 i stor grad preget av strategiske og pragmatiske hensyn – spesielt fra Israels side.

Under Irak-Iran krigen, som Irak angrep Iran først, (1980–1988) solgte Israel militært utstyr til Iran. Irak ble da ansett som en større trussel mot Israels sikkerhet, og konflikten mellom IRAN og Irak ble sett på som en geopolitisk fordel for Israel. Ved å forsyne Iran med våpen kunne Israel både tjene økonomisk og svekke to potensielle rivaler i regionen.

Etter Sovjetunionens fall i 1991 og Persian-Gulf-krigen i 1990–1991 endret det strategiske landskapet i Midtøsten seg betydelig. USA hadde ikke lenger behov for å balansere Sovjetisk innflytelse i regionen, og samtidig mistet Saddam Hussein store deler av sin makt og posisjon etter invasjonen av Kuwait. Disse utviklingene førte til at USA i større grad rettet sin oppmerksomhet og støtte mot arabiske land, og Israel fikk mye mindre støtte fra USA. I dette vakuumet søkte Israel en ny regional trussel for å sikre fortsatt amerikansk støtte og militær bistand.

Iran ble etter hvert fremstilt som en ny hovedfiende, en fortelling som ble styrket av Ayatollah Khomeinis anti-imperialistiske og anti-kolonialistiske retorikk. Allerede på begynnelsen av 1990-tallet begynte både USA og Israel å rette anklager og trusler mot Iran, særlig med fokus på landets atomprogram.

Faktisk fantes det allerede i 1980-årene politiske krefter i USA som åpent hevdet at sanksjonene mot Iran burde ha som mål å svekke landet og til slutt føre til regimeskifte.

Folkelig motstand mot Iran–Israel-relasjoner før 1979

Det er også viktig å understreke at forholdet mellom Iran og Israel før revolusjonen i 1979 heller ikke var hjertelig, til tross for offisielle diplomatiske og økonomiske forbindelser mellom de to statene under sjahens styre. Den iranske befolkningen var gjennomgående kritisk til disse relasjonene, særlig på grunn av Israels behandling av palestinerne. Et symbolsk uttrykk for denne motstanden kom til syne under en fotballkamp mellom Iran og Israel, hvor iranske tilskuere markerte sin støtte til det palestinske folk.

Videre skal det nevnes at sjahen selv, i et intervju med en utenlandsk journalist, uttrykte bekymring over den israelske lobbyens innflytelse på amerikansk politikk og medielandskap. Dette illustrerer tydelig at forholdet mellom Iran, Israel og Vesten var preget av kompleksitet og interesser også før etablering av denne islamske republikken i Iran.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER