Når et menneske ser deg – kan det forandre alt

Kjære Anna, du møtte meg med et smil og sa ordene som har fulgt meg i over tjue år.

Kjære Anne,

Da jeg som tenåring kom til Norge og begynte på norskopplæring på Moseidemoen skole i 2000 i Vennesla, bar jeg med meg både håp og usikkerhet. Jeg hadde en kraftig unibrow, begrensede norskkunnskaper, men også store drømmer. Du møtte meg med et smil og sa ordene som har fulgt meg i over tjue år:

«Avin, du må ha tro på deg. Jeg er sikker på at du kommer langt.»

For deg var det kanskje en liten kommentar. For meg ble det et livsmantra.

I dag er jeg 38 år, trebarnsmor og spesialist i klinisk pedagogikk. Jeg har skrevet diktsamlinger, kronikker og artikler om flyktninger, identitet og psykisk helse. Jeg har arbeidet med barn og ungdom hele mitt voksne liv, og i dag leder jeg et FACT-ung-team for unge som strever. Veien hit har vært full av utfordringer, men også preget av håpet du sådde i meg den gangen: troen på at jeg kunne bidra, at jeg hadde verdi – at jeg hørte til.

Jeg husker spesielt hvordan du løftet frem min kulturarv. Du kledde deg i kurdisk nasjonaldrakt, du tilrettela for Newroz-feiring. Du viste oss at annerledeshet ikke er en byrde, men en styrke. Det var ikke bare meg du så – du gjorde hele klassen rikere ved å åpne døren til et mangfoldig fellesskap.

Jeg har kjent på frustrasjon over politikere som snakker mer om grenser enn om muligheter

Livet har ikke alltid vært enkelt. Jeg har kjent på frustrasjon over politikere som snakker mer om grenser enn om muligheter, og jeg har vært bekymret for hva slags samfunn barna mine vokser opp i. Likevel vender jeg stadig tilbake til de ordene du ga meg. Troen på at jeg kan utgjøre en forskjell.

I går stod jeg på scenen som konferansier under en regional integreringskonferanse i Østfold. Da jeg tok mikrofonen, tenkte jeg på deg. «Anne, jeg klarte det – og jeg skal fortsette.» Tema for konferansen var tillit, og for meg ble møtet med deg en tillitsbro til det norskesamfunnet og fremtiden.

Min historie handler om deg, men også om noe større: hvor avgjørende det er at vi møter mennesker – barn, unge, flyktninger, naboer – med blikket som sier: «Du er verdifull, du kan bidra.» Et menneske som blir sett på den måten, kan bære det med seg hele livet.

Så til deg, Anne – og til alle lærere, frivillige, naboer og voksne som våger å se ungdommene rundt seg: Takk. Dere forandrer liv.

Med stor takknemlighet,
Avin