«Men vi har også samla oss før»

Det starter med folk blant oss, nordmenn som deg og meg, som tillater ord, setninger og formaninger.

Tamima ble drept. Fordi hun var på jobb. Fordi hun hadde feil hudfarge. Og vi har samla oss her for å minnes henne.

Men vi har også samla oss før.

25. juni 2022 ble to mennesker drept og flere skadet fordi de var skeive og feiret Pride.
10. august 2019 ble Johanne drept av sin bror – før han forsøkte seg på et moskéangrep.
22. juli 2011 ble 77 mennesker drept, flere av oss overlevde så vidt.

Benjamin ble drept av nynazister i 2001. Arve forsvant i 1999 etter å ha blitt forfulgt av ungdommer med rasistiske rop. Benjamin og Arve var bare gutter. Johanne ble drept hjemme. Og Tamima – hun var bare på jobb.

Den siste uka har folk diskutert: Hvorfor var hun alene på vakt? Var det politiets ansvar, privatiseringens, eller tilfeldigheter? Før vi visste hvem gjerningsmannen var, hadde mange allerede bestemt seg: Dette må være en utlending.

Vi kan diskutere politi, bemanning, integrering – vi har hele livet til det.
Men sannheten er: Hat finner alltid et mål.

En person som ønsker å kjøpe gjødsel for å lage en bombe, får kjøpt gjødsel for å lage en bombe. En person som bestemmer seg for å drepte søstra si, får drepte søstra si. Og en som vil drepe en ansatt med minoritetsbakgrunn, får drept en ansatt med minoritetsbakgrunn.

Det starter ikke med gjødsel på Rena.
Det starter ikke med botrening på Kampen.
Det starter ikke med forakt mot en adoptivsøster.

Det starter med folk blant oss, nordmenn som deg og meg, som tillater ord, setninger og formaninger. Fordommer pakka i spørsmål og feighet utkledd som modighet. Blind av privilegier, dum av segregering og mange er falske for å ikke bli utfordra. Gang på gang.
Dere, jeg er så sinna.

Terrorister er ikke bare monstre, langt unna. Det er veldig enkelt å kjefte på ukjente rasister på Facebook. Men med en gang det er en venn, sønn, nabo eller kollega, så holder de fleste av oss kjeft. Vi finner på unnskyldninger, for den ubehaget, den blir for vanskelig for oss. Så vi svikter. Vi svikta Tamima.

Folkens, jeg gir dere to valg:
Enten gjør vi ingenting. Da sier vi: Tamimas liv var prisen vi var villige til å betale. At flere Benjamin-er aldri kommer hjem. At flere Johanner aldri får vokse opp. At neste Tamima kan dø på jobb – bare fordi hun ser ut som oss.

Eller: Vi tar ansvar. Vi ser hatet i øynene. Vi kaller rasisme for rasisme. Ikke nok med det, vi kaller en hundefløyte for hundefløyte.

Å kalle denne terroren for tilfeldighet, er å velge side med gjerningsmannen. Å velge status quo er å legge til rette for neste drap. Neste navn. Neste minnesmarkering. Tamimas død må svares med handling.

Hun skal ikke huskes for blodet hun mistet – men for kampen hun tvinger oss til å ta. Hun skal være ubehaget som river oss opp fra komforten, som minner oss om at trygghet ikke er gratis, rettferdighet ikke kommer av seg selv, og stillhet alltid, alltid koster liv.