Når barnevernet svikter

Drapet på Tamima Nibras Juhar har allerede blitt trukket inn i en større debatt om rasisme og utenforskap. Det er forståelig, men samtidig risikerer vi at tragedien reduseres til symbolpolitikk. For å forhindre nye tragedier må vi våge å stille de ubehagelige spørsmålene: Hvordan kunne en gutt som vokste opp i barnevernets omsorg, ende opp som drapsmann?

«Alle vet at Jeppe drikker – men få spør hvorfor Jeppe drikker.» Det samme gjelder her: Alle ser drapet, men hvor mange spør hvorfor en 18-åring endte der? En ung kvinne har betalt med livet. I stedet for å nøye oss med enkle svar, må politikerne våge å se på barnevernets rolle – og hvordan systemet sviktet både gjerningspersonen og samfunnet.

Barnevernsloven er krystallklar: Omsorgsovertakelse skal alltid ha tilbakeføring som mål (§1-5). Bufdirs egne veiledere understreker at prosessen skal starte fra dag én. Likevel viser forskning fra UiB, Fafo og NOVA at norske barnevernspraksiser sjelden vurderer tilbakeføring som et reelt alternativ. Studier dokumenterer at barn flyttes fra institusjon til institusjon og fra fosterhjem til fosterhjem uten stabilitet, uten kontakt med biologiske foreldre, og ofte uten at tilbakeføring vurderes systematisk. Dette er et mønster som går igjen over år – og det har alvorlige konsekvenser for barnas utvikling.

18-åringen ble tatt fra moren som liten, adskilt fra broren og flyttet gang på gang. Tilbakeføring til familien ble aldri prioritert. Dermed ble oppveksten formet av midlertidighet, skiftende omsorgspersoner på lønn, og manglende kontinuitet.

Vi vet fra tilknytningsforskningen at barn trenger varige relasjoner til nære personer. Vi vet at langvarige separasjoner kan påføre barn både emosjonelle og kognitive skader. Vi vet også at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (Strand Lobben-dommen) har dømt Norge for ikke å gjøre nok for å gjenforene barn med sine foreldre.

Likevel får politikere og kommentatorer stå uimotsagt på TV og kalle dette for «hjelp fra barnevernet». Men hva slags «hjelp» er det å vokse opp som pakkepost i systemet? Hva slags «omsorg» er det å ta barn fra en mor uten å gi henne reell sjanse til gjenforening?

Dette handler ikke bare om ett drap. Det handler om et system som i praksis bryter loven. Som lar barn vokse opp utenfor familien, til tross for at både lov, forskning og internasjonale dommer sier at tilbakeføring skal være hovedmålet.

Journalister, politikere og eksperter som virkelig vil forstå denne tragedien, bør derfor stille spørsmål som betyr noe:

En uavhengig, grundig granskning av 18-åringens livsløp – ikke en konsulentrapport – er helt avgjørende. Ikke bare for å forstå hvordan et barn kunne ende opp som drapsmann, men for å konfrontere et barnevern som altfor lenge har sviktet sitt viktigste oppdrag: å sikre barn trygge oppvekstvilkår – med familien, når det er mulig.

Norge må slutte å gjemme seg bak retorikk og symbolpolitikk. Skal vi ta lærdom av tragedien, må vi tørre å se sannheten i øynene: Når barnevernet svikter, svikter samfunnet.

Inez Arnesen, kulturtolk