Når UNE svikter sitt ansvar

Saken om Fares Ali Morad, som har bodd 19 år i Norge og er far til en 11 år gammel jente, er et skremmende eksempel. Han risikerer å bli sendt ut – uten at UNE fullt ut har vurdert datterens behov for stabilitet og trygghet. Her bryter de både med internasjonale forpliktelser og norske føringer som sier at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker.

UNE har instruks om å vurdere barns situasjon, og vektlegge barnas beste. Likevel ser vi at «innvandringsregulerende hensyn» altfor ofte trumfer barns rett til å vokse opp med sine foreldre. Dermed blir barns liv brukt som et politisk verktøy i stedet for å stå i sentrum for beslutningene. Praksisen må følge loven og instruksen som allerede finnes – ikke undergraves av en rigid fortolkning.

I en høyesterettsavgjørelse fra 2012 (HR-2012-02398-P) ble UNEs avslag i en sak med et iransk ektepar og to barn vurdert som forsvarlig, nettopp fordi hensynet til barna var konkret vurdert og dokumentert i tråd med loven og Barnekonvensjonen.

I kontrast til dette ser vi i Fares Ali Morad-saken at slike vurderinger ikke tydelig fremkommer, selv om situasjonen er langt mer kompleks og langvarig. Det viser hvor ujevnt praksisen følges, og hvordan barn risikerer å bli taperne når systemet ikke lever opp til sitt ansvar.

Dette viser tre alvorlige svik:

1. Etisk svik – Når mennesker lever i limbo i årevis uten rettigheter eller sikkerhet.

2. Juridisk svik – Når barns beste ikke reelt vurderes, til tross for at loven krever det.

3. Menneskelig svik – Når familier splittes og barn står igjen som de største taperne.

Hvis UNE og norske myndigheter virkelig mener alvor med menneskerettigheter og barns rettssikkerhet, må praksisen endres. Vi kan ikke fortsette med et system som gjør barn til de største ofrene i en rigid og urettferdig politikk.

Barnets beste skal ikke være en formalitet. Praksisen må følge loven, instruksen – og det menneskelige ansvaret.