Tamima-effekten må leve videre

Hadde dette vært en enda større nasjonal sak hvis Tamima hadde vært hvit?

Natt til søndag den 28. august, ble Tamima Nibras Juhar (34) drept på jobb. Hun var en kvinne som viet livet sitt til barn og unge, til de mest sårbare blant oss. Hun var en gledesspreder, et menneske med et hjerte for rettferdighet, og en som aldri var redd for å si ifra. Nå er hun borte. Og vi står igjen med sorgen – og med et samfunn som må ta seg selv dypt i øynene.

For dette handler ikke bare om en enkelt tragedie. Dette handler om Norge.

Hun var mer enn et navn i nyhetene

For sine venner var Tamima solskinnet på grå dager, en som kunne få folk til å le når alt føltes håpløst. På jobb i barnevernet ble hun kjent for sin unike evne til å møte ungdom med varme, nysgjerrighet og respekt. Tidligere kollegaer snakker om «Tamima-effekten» – hvordan hun kunne få selv de mest lukka ungdommene til å åpne seg, snakke, le og kjenne på håp.

Hun sto fremst i tog for rettferdighet, hun kjempet for Palestina, for sitt eget miljø, for barn og unge. Hun var stolt av hvem hun var og hvor hun kom fra. Hun var en solstråle – og hennes favorittfarge var gult. Denne måneden fylles gatene med gule roser til minne om henne.

Hun var bekymret – og likevel alene

De siste dagene har vi fått vite at Tamima selv var bekymret før hun gikk på jobb, på grunn av opplevelser med den siktede. Likevel sto hun der – alene – på vakt i et privat barnevernstiltak. Politiet etterforsker nå arbeidsgiveren for mulige brudd på arbeidsmiljøloven.

Dette er et svik. Ikke bare av henne, men av hele velferdssystemet. Hvordan kunne en kvinne bli stående alene med ansvaret for en ung mann som allerede var meldt inn for radikalisering og høyreekstreme holdninger? Hvordan kan vi akseptere at de som bærer fremtidens tyngste ansvar – de som jobber med barn og unge – ikke engang er sikret trygghet på jobb?

Rasismen vi ikke vil se

En 18 år gammel mann er siktet for å ha drept henne, med terrorhensikt. Ifølge politiet hadde han høyreekstreme meninger, et politisk motiv, og en plan om å drepe flere – også i en moské. Dette var ikke bare et drap. Dette var et hatangrep.

Og vi må våge å stille spørsmålet:
Hadde dette vært en enda større nasjonal sak hvis Tamima hadde vært hvit?

Jeg tror svaret er ja. Hadde en blond, etnisk norsk kvinne blitt drept på jobb av en beboer med ekstreme holdninger, ville nyhetsbildet blitt dominert i ukevis. Politikere fra alle partier ville lagt ned blomster, snakket om «nasjonens traume» og løftet saken til topps i valgkampen.

Ja, noen politikere har kondolert – og det er viktig. Men den brede politiske reaksjonen står ikke i stil til alvoret.

Valgkampens blinde flekk

Vi er midt i valgkamp. Politikerne snakker om økonomi, klima, velferd og skatter. Men hvor er samtalen om rasisme, ekstremisme og hatkriminalitet? Hvorfor er det ikke øverst på agendaen, når vi nettopp har mistet et menneske til nettopp dette?

Å bekjempe rasisme kan ikke være en bisetning i valgkampen. Det må være et hovedpunkt. Uten trygghet og likeverd – hva slags samfunn bygger vi da?

Dette angår oss alle

Når et drap forklares med rasisme og ekstremisme, er det lett å tro at det «bare» angår minoriteter. Men dette angår oss alle. For Tamimas drapsmann drømte ikke bare om å skade én kvinne. Han drømte om å skade hele fellesskapet vårt – ved å angripe en moské, ved å skremme oss til taushet, ved å dele samfunnet i «oss» og «dem».

Vi kan ikke la ham lykkes.

Tamima-effekten må leve videre

Tamima var en solstråle. Hun spredte lys i et samfunn som ofte føles mørkt. Nå er det opp til oss å bære det lyset videre. Vi kan hedre henne best ved å stå opp mot hat, hver gang vi ser det. Ved å kreve handling fra politikere. Ved å sørge for at de som jobber med barn og unge aldri settes i utrygge situasjoner. Ved å nekte å være stille når vi ser rasisme – enten den er åpenlys eller kledd i taushet.

Vi mistet en stjerne. Men Tamima-effekten kan ikke dø. Den må leve videre i oss – i vår kamp mot hatet og i vår vilje til å skape et varmere samfunn.