Familier med mangel på tillit til barnevernsystemet

VGs avsløring om at ett barn forlater Norge hver dag mens familien undersøkes av barnevernet, treffer kjernen i en systemkrise norske myndigheter lenge har forsøkt å bagatellisere.

Tallene viser ikke bare en “interessant problemstilling” slik Bufdir formulerer det, men et symptom på en grunnleggende svikt i tilliten mellom familier og barnevern. Når foreldre heller velger å flytte ut av landet – ofte med store praktiske og sosiale kostnader – enn å stå i møte med norsk barnevern, er det et kraftig varsko.

Barnevernet er i teorien tuftet på mildeste inngreps prinsipp og målet om tilbakeføring. I praksis er dette ofte tomme ord. Forskning, tilsyn og EMD-dommer har vist hvordan omsorgsovertakelser i Norge nærmest automatisk blir varige, og samvær reduseres til et nivå som gjør gjenforening umulig.

Når Bufdir samtidig avviser behovet for statistikk over utenlandsflyttinger, viser det en systemisk blindhet: man vil rett og slett ikke vite hvor mange som rømmer systemet.

Dobbelt paradoks

Det norske barnevernet preges av et dobbelt paradoks: På den ene siden hevdes det å være barnets beste som styrer, men praksis viser at det er kontroll, ikke støtte, som dominerer. På den andre siden skal systemet bygge tillit, men i realiteten oppleves det som en trussel – særlig for innvandrerfamilier og andre utsatte grupper som allerede er overrepresentert i barnevernets statistikker.

Når 116 barnevernstjenester selv rapporterer at de har grunn til å tro at familier flytter for å unngå kontakt med barnevernet, er ikke dette lenger enkeltsaker, men et mønster. Mønsteret viser at barnevernet ikke oppfattes som en hjelpende hånd, men som en instans som river familier fra hverandre. Det som i lovverket skal være siste utvei, blir av mange opplevd som første og eneste svar.

Ond sirkel

Resultatet er en ond sirkel: Jo mer familier mister tillit, desto mer motsetter de seg, og desto hardere griper barnevernet inn. At Bufdir velger å bagatellisere problemet med henvisning til “belastning på kommunene”, illustrerer hvor lite barnets og familiens rettigheter faktisk veier når systemets egen komfort står på spill.

Dette handler ikke bare om 828 barn på tre år. Det handler om et barnevern som har mistet evnen til å se seg selv utenfra, som mangler mekanismer for kritisk selvransakelse, og som dermed stadig mister legitimitet – både i befolkningen og i internasjonale domstoler.

For tjenesten som peker finger å påberoper seg       ” barns beste” evner ikke å se at de er på ” bærtur”