De vietnamesiske mødrene og lærebøkene

Vi kan lære noe av de vietnamesiske mødrene, som la grunnlaget for den vellykkete integreringen av norsk-vietnamesere i Norge, mødrene som kjøpte barnas lærebøker til seg selv.

Helt på slutten av 1990-tallet var jeg med i et utvalg i Oslo Arbeiderparti, som tok for seg integrering, ledet av Bernt Bull. En forsker fra NOVA ble invitert, og fremhevet erfaringene med den vietnamesiske minoriteten i Norge. De skilte seg ut ved at de hadde lavere forekomst av elever som sleit på skolen enn mange andre minoritetspråklige.

Skoleforskning fremhever betydningen for resultater på skolen av at foreldre med middelklassebakgrunn og bøker i bokhylla, gir barna sine en «skolsk» oppvekst ved å lese for dem fra de er små, og ta med barn på bibliotek. Minoritetsspråklige foreldre som innvier barna sine i «skolsk», boklig dannelse gir i likhet med norske foreldre, som gir barna sine en «skolsk» oppvekst, større forutsetninger for å lykkes på skolen.

Sosio-kulturelle bakgrunn betydde lite

Vietnamesisk-ættede norske skoleelever skilte seg ut fra andre minoritetsspråklige på 1980-tallet ved at mødrene deres var atskillig mer innstilte på å følge opp egne barns lekser og skolearbeid, og det gjaldt uavhengig av mødrenes sosio-kulturelle bakgrunn. Mange av de innvandrete vietnamesiske mødrene kjøpte på egen hånd barnas skolebøker til seg selv, for bedre å kunne følge opp barnas lekser og annet skolearbeid. Vietnamesisk-ættede nordmenn, som vokste opp i Norge på 80-tallet har overfor meg fortalt om mødrenes tydelige forventninger til barnas innsats i skolearbeid.

Mange lærere som i likhet med meg selv har undervist mange minoritetsspråklige elever eller elever med kort botid i Norge, forteller meg at de regelmessig får spørsmål fra foreldre med innvandrerbakgrunn om hva de kan gjøre for i størst mulig grad å gi sine barn støtte i skolearbeid. Lærerne forteller oppgitt at de ofte ender med å gi ulne og utydelige svar.

Hva skal lærerne si?

Ukritisk digitalisering har for mange elever fjernet lærebøker og erstattet dem med digitale læringsplattformer. De digitale plattformene er i ulik grad tilgjengelige for foreldre, vanskelige å logge seg inn på, og kan være svært krevende å orientere seg i, selv for foreldre med norsk-kulturell bakgrunn, og ofte også både for elever og lærere. De kompliserte digitale systemene fungerer ofte ikke slik teknologibransjen lover at de skal fungere.

Lærere bør ikke anbefale foreldre med innvandrerbakgrunn å sette seg inn i læreplanmålene i de kompetansestyrte læreplanene, der metakognisjon og selvstendig refleksjonsevne er en gjenganger. Heller ikke bør lærerne forklare det læringsfremmende ved tverrfaglige læreplanmål, tverrfaglig prosjektarbeid og læring ved at elever famler seg frem på egen hånd.

Skolen synes dessverre med de to siste tiårs skolereformer å ha blitt en arena som i mindre grad enn før er i stand til å utjevne sosiale forskjeller og gjøre sosial mobilitet mulig. Faglige resultater er fallende i en norsk skole preget av karakterinflasjon og digitale vurderingsformer med manglende kvalitetskontroll.

Trenger lærerstyrt undervisning

Ukritisk digitalisering og vage, diffuse læreplaner har tåkelagt spriket mellom ideal og virkelighet i norsk skole. Alle elever trenger alt det de fikk før, men ikke lenger får i den ukritiske digitaliseringen, digitalismens skole. Elever trenger lærerstyrt undervisning heller enn famlingslæring ved tverrfaglig prosjektarbeid. Elever trenger kunnskapsrike heller en vage, utydelige, akademisk urealistiske, overambisiøse, kompetansebaserte læreplaner.

Fravær av tydelig språklig og faglig støttestruktur rammer hardt elever som ikke har norsk «skolsk» oppvekst. Det rammer enda hardere de blant elever med minoritetsspråklig bakgrunn, som ikke har «skolefaglig» ressursterke foreldre. Økende fravær av kvalitetssikrete lærebøker har rammet hardt alle andre elever enn barn og ungdommer som får norsk, «skolsk» middelklassedannelse med seg hjemmefra, og er blitt lest for fra de var små.

Endringene i norsk skole de to siste tiårene har rammet noen grupper av elever hardere enn andre. Skoleforskning har ikke ennå rukket å avdekke eventuelle sosiale slagsider ved de siste tiårs reformer når det gjelder læring i norsk skole.

Språket vil alltid være nøkkelen til læring av det grunnleggende i skolen

For å tilegne seg kunnskap i et fag er det nødvendig å mestre faglige begreper, og å forstå språklige bilder som blir brukt for å forklare teoretisk kompliserte sammenhenger. Det trengs mengdetrening i lesning og skriving i det faglige språket, som faglige profesjonskulturer blant lærerne bygger opp, tar vare på, og videreformidler.

Alt det språklige må gå gjennom hodet for å bli til læring. Elever får ikke tilstrekkelig mengdetrening i de tre grunnleggende ferdighetene; skriving, lesning og regning i den ukritisk digitaliserte skolen. Det er for mange digitale distraksjoner vekk fra læring, evne til konsentrasjon og utholdenhet.

Med fingrene kan man i informasjonssamfunn lynraskt finne frem til informasjon, men kunnskap må prosesseres i hodet. Norske elever må lære å lese og selv å skrive lengre tekster. Samfunnet er avhengige av at barn og unge blir innviet i skriftkultur, for å kunne utvikle ikke bare kunnskapssamfunnet vi skal leve av i fremtida, men også demokratiet.

Elevene trenger ro fra digital støy for å kunne konsentrere seg om å kunne «tenke sjæl og mene»

Elevene trenger ro fra digital støy for å kunne konsentrere seg om å kunne «tenke sjæl og mene». Kvalitetssikrete lærebøker har en tilsvarende rolle i skolesamfunnet, som de redaktørstyrte mediene har i offentligheten, for å garantere gyldig kunnskap.

I fjor så jeg musicalen «Miss Saigon» fremført i Folketeaterbygningen i Oslo. Den ene av hovedrollene var i likhet med en rekke biroller og statister fylt av norsk-vietnamesere. Forestilingen var fantastisk og en triumf for norsk-vietnamesiske nordmenn. Det blir ofte snakket om problemer i et flerkulturelt og flerreligiøst norsk samfunn, men suksesshistoriene blir sjelden trukket frem.

Vi kan lære noe av de vietnamesiske mødrene, som la grunnlaget for den vellykkete integreringen av norsk-vietnamesere i Norge, mødrene som kjøpte barnas lærebøker til seg selv.