Charlie Kirk, Breivik og vold som politikk

Jeg var nettopp fylt atten år i 2011 da terroren rammet Utøya. Jeg hadde selv klart å dobbelt-booke meg den sommeren, og hadde planlagt å de første delen av uken på en annen leir i Seljord, før jeg skulle dra ned å møte vennene mine i AUF senere på Utøya. Verken min eller resten av Norges sommer gikk etter planen. Verden ble forandret. Og et voldsomt hat ble møtt med voldsom kjærlighet.

Før vi går videre med denne teksten er det viktig å dvele ved dette aller viktigste punktet: Charlie Kirk ble også drept, høyst trolig i et terrorangrep. Dette er grusomt. Han ble også drept på et sted som skulle være trygt for ungdom, nemlig et universitet. Leder for AUF Gaute Skjervø, som selv var overlevende fra Utøya, sa svært edruelig i en uttalelse om drapet på Charlie Kirk: – Jeg er uenig med Charlie Kirk i det aller, aller meste, men i et demokrati må man kunne mene det man vil uten frykt for å bli skutt og drept

Og han har helt rett, og det er sterkt å høre dette bli sagt av et offer for terror.

Men så er det, dessverre, kun der en lang og vanskelig samtale starter. Ikke slutter.

Kirk var høyreekstremist

Sverd, kuler og bomber har styrt verdens framgang og tilbakeskritt siden Kain og Abel. Men terror har gått fra å være hverdag for de fleste av oss gjennom verdenshistorien til å, heldigvis, være en del av historien eller en rekke med tragedier som knuser en ellers fredelig hverdag. For mange er dette tilfellet. Verden har, i følge de store talls lov, aldri vært mer fredelig enn det den er i dag. 

Men hva hjelper det når det foregår et folkemord i Gaza og unge menn kan valse inn på et universitet og begå drap?

Det vi må snakke om er hvordan vi havnet her der politisk vold forekommer i en så stor grad i USA, og hvilke ringvirkninger dette har for politisk ekstremisme globalt. 

Jeg har tenkt lenge de siste dagene på hva det er jeg vil si om drapet på Charlie Kirk, og hva jeg selv føler mangler i den offentlige debatten. Mange var raske til å hedre Kirk som en politisk motivert ung mann som var først og fremst kjent for hans kamp for ytringsfriheten. Andre igjen, som meg, har vært vel klar over Kirks eksistens i over ti år og at han sto for ganske mye mer enn det de fleste nordmenn kanskje assosierer med høyresiden og deres politikk.

Kirk var helt klart en høyreekstremist per norske standarder. Og han var også et tragisk offer for en vold som er ute av kontroll i USA. 

Ukjent i Norge

Å beskrive Kirk og hans ideologi slik er nødvendig. Det virker på meg som at de fleste norske medier ikke kjente til Kirk, og dermed ikke klarer å effektivt å gi nødvendig kontekst for norske lesere. 

Jeg kan ikke akseptere retorikk eller uttalelser som putter Kirk i samme bås som Simen Velle fra FPU eller Ola Svenneby fra Unge Høyre. De er begge to demokratiske, smarte, gode mennesker som med rette kan beskrives som “høyreaktevister”, slik norske medier har valgt å beskrive Kirk. Disse mennene gjør Norge til et bedre og tryggere land. Det gjorde ikke Kirk.   

Autoritære synspunkter

Kirks meninger, det han levde for, arbeidet han gjorde for å styrke Trumps autoritære tendenser i USA har bidratt til å skape et klima der vold blir ansett som en del av hverdagen og, for de aller mest nihilistiske og misantropiske medlemmene av befolknigen, som et misforstått legitimt middel å fremme sine politiske saker. 

Dette er ikke bare min mening som hans meningsmotstander i et fungerende demokrati, men et konseus blant forskere og langt klokere mennesker enn meg selv. Geneva Centre for Security Policy siterer organisasjonen til Kirk som en grobunn for rasitiske handlinger og for å promotere ekstremistiske holdninger. En den vitenskapelige artikkelen “Dancing on the Knife’s Edge: Violence in the Christian Nationalist Rhetoric of Turning Point Faith’s Founder Charlie Kirk”, forklarer forskerne hvordan  Kirk, kombinerte sine politiske orienteringer med religiøs historiefortelling på en diskursiv måte for å inspirere til reaksjonær politisk vold.

Kanskje det mest tydelige eksemplet er at Kirk delte Anders Behring Breiviks syn på verden.

Antisemitisk

Kirk promoterte den grunnløse og anti-semitiske konspirasjonsteorien om “kulturmarxisme”. Høsten 2023, etter at Hamas angrep Israel, sa Kirk i forskjellige episoder av podkasten sin «The Charlie Kirk Show» at «jødiske dollar» finansierte marxistiske ideer innen utdanning og politikk og bidro til å økt innvandring.

Kirk støttet “the Great Replacement Theory”, og at det er et ønske hos hans opponenter å “erstatte hvite amerikanere.” Videre var Kirk en utalt islamofob, som i en av sine aller siste utalselser på sosiale medier skrev at “Islam er sverdet venstresiden bruker for å kutte Amerika sin hals”. Disse elemente var selve grunnmurene i Breiviks rasisme og terror-ideologi.

Dette er selvfølgelig ikke en utfyllende liste over alle hans ekstreme og hatefulle meninger. Kirk mante til hate mot transpersoner, påstå at kvinnen skal underskaste seg ektemannen, ville ha nektet sin egen datter en abort selv hvis hun ble voldtatt 10 år gammel, og, selvfølgelig, støttet en teokratisk stat under sin forskrudde versjon av kristendommen. Og, tragisk og med en slags morbid ironi, har han selv sagt at det er en akseptabel pris å betale at menensker dør for at andre skal kunne eie våpen.

Drap er ikke akseptabelt

Men som Gaute Skjervø er jeg også uenig i det aller, aller meste Charlie Kirk sa og mente. Særlig dette siste punktet. Drap er aldri akseptabelt. Aldri. 

Kirk er enda et offer i en stadig akselererende voldspiral i USA. De siste ti årene har det forekommet intet mindre enn 11 politisk motiverte angrep på profilerte politiske figurer i USA. 10 av dem var de siste fem årene.

Volden i USA fremstår ikke bare som en sosial og politisk realitet, men som en nærmest metafysisk drivkraft som gjennomsyres i nasjonens selvforståelse og mytologi. Den er normalisert som et akseptabelt middel for politisk og kulturell kamp, og forsterker den allerede dype splittelsen i samfunnet—mellom raser, økonomiske klasser og de to store partiene. Særlig i konservativ retorikk blir volden løftet til et mytisk nivå: retten til å eie og bruke våpen forstås ikke bare som en juridisk frihet, men som et eksistensielt grunnlag for amerikansk identitet. Dermed blir volden ikke en unntakstilstand, men en forventet og, for noen, rettferdiggjort handling i et samfunn som oppleves truet.

Denne forgiftede byllen, som har bidratt til å nære bevegelsene rundt figurer som Trump og Charlie Kirk, skaper et klima der misantroper og nihilister finner en dødelig legitimering for drap som politisk uttrykk. I dette ligger faren: at volden ikke bare er en handling, men et språk, en struktur som former politikkens rammer og samfunnet selv. 

Amerikansk perspektiv på politisk vold

Volden i USA kan forstås som et særegent hybridfenomen — både instrumentell politikk og nærmest kosmologisk kraft — som krever en egen, kontekstspesifikk definisjon: vold i amerikansk kontekst er den institusjonaliserte og mytologiserte praksisen ved hvilken fysisk tvang og død legitimeres som et naturlig, individuelt og kollektivt middel for å opprettholde, gjenreise eller «beskytte» en nasjonal selvforståelse, samtidig som den er forankret i juridiske rammer (andre grunnlovstillegg, lokal praksis), kulturelle narrativ (frontier-mytologi, æreslogikk) og en utbredt metafysisk forestilling om livets flyktighet som reduserer menneskeliv til et element i en større, uunngåelig naturorden.

Denne definisjonen rommer både det synlige — skytevåpenkulturen, militsmentaliteten, politisk vold — og det usynlige: en diskurs som fremstiller vold som en «naturlig reaksjon» på trussel, en rensende eller nødvendig kraft snarere enn et resultat av konkrete valg, institusjonelle mangler eller strukturelle spenninger.

Når volden får denne dobbeltkarakteren — både forankret i demokratiske institusjoner og framstilt som naturkraft — skjer to ting farlige for demokratiet. For det første normaliseres volden: hvis døden og volden ses som «naturlig» eller iboende i fellesskapets gjenoppbygging, svekkes moralske og politiske grenser som ellers ville fordømt dens politiske bruk. For det andre inspirerer narrativet om voldens nødvendighet og mytiske rettferdiggjørelse aktører som søker mening i destruktive handlinger — de finner både ideologisk dekning fra konspirasjonsfortellinger til religiøst ladet apokalyptikk, og praktisk legitimitet i retten til å bevæpne seg.

Hatefulle holdninger forenkler overgangen til dødelige handlinger

Kombinasjonen av autoritetsbaserte institusjoner som samtidig tolererer eller hyller en viss grad av væpnet «selvforsvar», og en kulturell aksept for livets flyktighet, skaper et økosystem der terrorister og hatutøvere ikke bare føler at deres handlinger er forståelige, men at de er del av en større, nesten naturgitt orden — noe som dramatiserer overgangen fra hatefulle holdninger til dødelig handling. Resultatet er et samfunn hvor vold både sementerer og forverrer splittelser — den blir et språk som former politikk og identitet, og en katalysator som sørger for at strukturelle problemer løses med kuler og ikke med politikk eller prosess.

Vi kan ikke la oss definere av det hatet som Kirk spredde i vår reaksjon på hans drap og tankegods. Vi er bedre mennesker enn som så, og demokratiet styrkes nettopp i motgang og når vi sammen kan beviser at nok en gang så er er kjærligheten størst av alt.

Vi kan aldri la hatet seire.