CRPD og Sandelien-saken er bare en av mange grunner til at jeg ikke lenger fant plass i Høyre

Simen Sandelien har valgt å melde seg ut av Høyre etter massiv kritikk for sine uttalelser om transpersoner og «transideologiens militante karakter». Etter tretti år i partiet setter han et punktum, men velger å fortsette som uavhengig i kommunestyret i Asker.

Jeg har tatt et annet valg: Jeg har meldt meg ut av Høyre – og meldt meg inn i Arbeiderpartiet.

For meg handler dette ikke bare om et partibytte. Det handler om verdier, erfaringer og et grunnleggende syn på mennesket. Som person med en funksjonsnedsettelse og minoritetsbakgrunn har jeg selv kjent på kroppen hva det betyr når politikere og samfunnsdebattanter bruker ord som ekskluderer, mistenkeliggjør eller skaper frykt. Når Sandelien skrev det han gjorde, ble det en påminnelse om hvor viktig det er å stå opp for respekt og likeverd – ikke bare i festtaler, men i praksis.

Høyre har ofte fremhevet ytringsfriheten som en bærende verdi, og det er jeg enig i. Men for meg ble det tydelig at friheten ofte ble forstått ensidig: frihet til å si hva man vil, uten å ta ansvar for hvordan ordene treffer de mest sårbare i samfunnet. En slik frihet er ikke virkelig frihet.

Arbeiderpartiet har en annen forståelse: Frihet gjennom fellesskap. Den friheten som kommer når mennesker kan leve trygt, uten å måtte frykte diskriminering, fattigdom eller å bli satt utenfor fordi de er annerledes.

Arbeiderpartiets historie er en fortelling om nettopp dette. Bevegelsen vokste frem for å gi en stemme til de som sto uten makt, de som ble holdt nede av systemer og fordommer. Gjennom arbeiderbevegelsen har vi fått sykelønn, universell skolegang, folketrygd, likestilling og menneskerettigheter som i dag tas for gitt. Det har alltid handlet om å se de som står bakerst i køen – og løfte dem frem.

I dag står vi i nye kamper. For transpersoner, funksjonshemmede, minoriteter og andre grupper som altfor ofte blir møtt med mistenkeliggjøring. Her er det Arbeiderpartiets verdier – solidaritet, likeverd og rettferdighet – som gir oss retning.

Jeg vet selv hvordan det føles å være den som blir sett på som «annerledes». Jeg har opplevd barrierene som bygges av både språk og systemer. Derfor kunne jeg ikke lenger stå i et parti der rommet for respekt og fellesskap oppleves smalere enn det burde være.

Mitt valg av Arbeiderpartiet handler om å finne et politisk hjem hvor mine erfaringer ikke bare tolereres, men tas på alvor. Et hjem hvor kampen for et inkluderende samfunn er selve kjernen i politikken – ikke et sideprosjekt.

Sandelien-saken er trist. For ham personlig, og for Høyre som parti. Men den er også en påminnelse for oss alle: Politikere har et særlig ansvar for ordene de bruker. Vi kan ikke bygge et samfunn på frykt og mistenkeliggjøring. Vi må bygge det på respekt, fellesskap og like muligheter for alle.

Derfor har jeg valgt Arbeiderpartiet. Fordi jeg vil være med å forme et samfunn der ingen stenges ute. Et samfunn der min funksjonsnedsettelse eller minoritetsbakgrunn ikke gjør meg mindre verdt, men der alle får mulighet til å bidra og delta. Et samfunn hvor frihet betyr trygghet for hver enkelt – og fellesskap for alle.