Et framtidig muslimsk monarki?

En håndfull mennesker i Norge har ikke religionsfrihet. Men det skal vi ikke snakke høyt om.

NRK Debatten forrige torsdag tok opp rasismeanklagene fra Durek Verret mot svigerfaren, kong Harald.

Kongen kan ikke stille i debatter selv, sa Fredrik Solvang. Derfor hadde han invitert et panel av eksperter, journalister og flerkulturelle for å forsvare kongen. Hyllesten var unison.

Heller ikke jeg skal beskylde kongen for å være rasist. Tvert i mot.

Men det er likevel lenge siden jeg har sett et program så blottet for kritisk journalistikk. Mangler NRK-redaksjonen total mangel på refleksjon?

Det var ikke en debatt om styreform. Men for en republikaner er det åpenbart at programmet skulle adressert noe av det mest kritikkverdige med monarkiet: Kongehusets mangel på menneskerettigheter.

Og nærmere bestemt en håndfull nordmenns mangel på religionsfrihet.

For det paradoksale er at når kongen løftes frem som inkluderende, er monarkiet en av de mest ekskluderende institusjonene vi har i Norge.

Mens Norge blir stadig mer mangfoldig, forventer vi at de som skal arve tronen holder seg innenfor en snever ramme av et kristenkonservativt majoritetsperspektiv.

Tronarvinger må nemlig være kristne, heterofile, gift og ha biologiske barn født i ekteskap. Og til og med få sin fars eller bestefars tillatelse til å gifte seg.

Nei, det er ikke plass til jenter som elsker jenter eller gutter som elsker gutter i tronfølgen. Og i alle fall ikke de som tror på «Allah, Altet eller Ingenting». Som nevnt i kongens berømte tale fra 2016.

Tronfølgen består av syv personer: Haakon Magnus og hans barn og Märtha Louise og hennes barn.

Og disse må tro på den kristne Gud. Det er hjemlet i Grunnlovens § 4: «Kongen må alltid bekjenne seg til den luthersk-evangeliske tro».

De har rett og slett en plikt til å tro på gud. Og det anbefaler jeg panelet til Fredrik Solvang å tygge på. Det er selvsagt helt absurd. Og tror de ikke må de nok late som.

Da kan vi se for oss noen hypotetiske scenarier. Noe som er fraværende i debatten om monarkiet.

Det er rundt ti prosent muslimer i Oslo. Sett at arveprinsessen forelsker seg i en muslim. Kanskje hun til og med vil konvertere.

Kan vi ha en dronning som verken feirer jul og påske, eller går i kirken? Men som feirer Ramadan og Id og går i moskéen?

Nei, vi kan ikke det. Det krever en grunnlovsendring. Men Stortinget hadde nok uansett droppet å bry seg med det, og avskaffet monarkiet så fort som mulig.

Alternativt kan prinsessen si fra seg tronen og la lillebroren ta over. Og gå inn i historien som en som satte kjærligheten foran landet sitt. Og samtidig håpe på at broren tror på gud.

Prinsen måtte nok uansett konfirmere seg i kirken for å være på den sikre siden. Selv om over halvparten av ungdommene i Oslo som konfirmerer seg, gjør det humanistisk.

Og da kommer vi til nummer fire i tronfølgen, prinsesse Märtha Louise. Hun gikk riktignok til ytterpunktet av det nordmenn flest finner akseptabelt. Og giftet seg med svart sjaman og halv-reptil.

Hva Grunnloven sier om et rent sjamanistisk bryllup, er jeg usikker på. Men paret ble heldigvis viet av en prest.

Durek Verret kunne ironisk nok vært et slags multikulturelt alibi. For strippet for sine heksekunster og fornektelse av moderne medisin – hadde han muligens blitt akseptert som ektefelle til Norges dronning. Skjønt jeg tviler.

Og da kommer vi til det de færreste vet. Og de som gjør det, snakker ikke høyt om det.

Kongen vil være kristen. Og han bidrar personlig til at hans barn og barnebarn ikke har religionsfrihet.

Da kirke og stat ble skilt i 2008 ble kongen spurt om han ville beholde trosplikten. «Kongen svarte at det var en paragraf han gjerne ønsket opprettholdt», ifølge daværende kirkeminister Trond Giske (Ap).

Og slik har det fortsatt. Senest i 2021 stemte Stortinget grundig ned et grunnlovsforslag om å fjerne referansene til kristendommen i Grunnloven og å fullføre skillet mellom kirke og stat. Herunder kongens trosplikt.

Tove Elise Madland (Ap) påpekte da blant annet at det var et personlig ønske fra både kongen og dronningen, at trosplikten ble videreført.

Men Stortinget skulle selvfølgelig trosset kongens vilje. Og sett at de fratar noen i Norge en grunnleggende menneskerettighet. Trolig på grunn av feighet kombinert med nesegrus beundring for kongelige titler, gjorde de ikke det.

For meg får derfor kongens taler om inkludering, mangfold og multi-religiøsitet en kraftig bismak.