Problemet!

Også i islam kan demokratiets språk brukes til å undergrave demokratiet selv.

Altfor mange religiøse bevegelser og grupper i bunn og grunn tror ikke på demokrati – altså på prinsippet om at mennesker sammen skal fatte beslutninger gjennom gjensidig rådslagning, og at de som settes i ledelsen, står ansvarlige overfor fellesskapet. Innen islam finnes mange av dem.

Antidemokratiske krefter avviser tanken om at noen kan velges til å representere fellesskapet og handle på dets vegne

De avviser tanken om at noen kan velges til å representere fellesskapet og handle på dets vegne, og de mener at et slikt mandat strider mot Guds vilje. For mange av disse miljøene fremstår demokrati som en form for blasfemi – et system som må avskaffes der det eksisterer.

Samtidig utnytter de det samme demokratiet til å fremme egne interesser. De bruker det mot oss som mener at demokrati er den beste styreformen menneskeheten så langt har utviklet. Under dekke av demokratiske rettigheter søker de å utvide sine egne friheter, ofte på bekostning av andres, og hevder at deres religiøse overbevisning bør ha en særskilt, nærmest hellig, beskyttelse i demokratiet.

Dette er demokratiets svake punkt: Vi som tror på demokratiske verdier og er forpliktet til å beskytte minoriteter og trosfrihet, må samtidig avvise at religion – uansett hvilken – skal styre samfunnet. Spenningen ligger nettopp her: mellom respekten for trosfrihet og behovet for å bevare et sekulært demokrati der staten ikke griper inn i religion, og religion ikke griper inn i staten. Heller ikke at religion eller minoritetsstatus skal kunne brukes som et catch-22 overfor oss!

Teksten på veggen taler for seg selv: «Demokratiet er et system av vantro, og det må avskaffes og erstattes med et rådslagningssystem.»

For den som forstår hva et shura-system – altså et system basert på rådslagning – innebærer, blir paradokset tydelig, komisk og alvorlig.

Rådslagning er jo nettopp en av demokratiets grunnpilarer. Likevel brukes begrepet her for å avvise det demokratiske prinsippet, som om rådslagning under religiøs autoritet skulle være noe helt annet enn folkestyre. (Og det er jo i realiteten også: se for eksempel til Iran og Afghanistan. Hvert av landene har et shura hver, men vi vet at de er ikke valgt i åpne frie valg, og står ikke til ansvar ovenfor de som har valgt dem.)

Det bemerkelsesverdige er at teksten er skrevet på veggen til en moské i Pakistan – et land som, i det minste i navn og form, er et demokrati. Mine samtalenes mange religiøse aktører viser at de anerkjenner demokratiet som styringssystem. Likevel finnes kraftfulle stemmer som kan samle seg og marsjere under teksten på bildet.

Dette illustrerer den dype spenningen mellom religiøs retorikk og statens konstitusjonelle rammer og det demokratiske fundamentet, og hvordan demokratiets språk kan brukes til å undergrave demokratiet selv.