Vi må slutte å sammenligne dagens gjenger med dem som fantes på 80- og 90-tallet. Den tiden er over.
Latest posts by Mohsan Raja (see all)
Jeg bor på Furuset og har oppvokst i området. Jeg kjenner mange av ungdommene som i dag trekkes mot gjengmiljøer. Jeg har snakket med dem, vokst opp med dem – og sett hvordan ting har endret seg. Derfor blir jeg provosert når folk sier at lojaliteten og brorskapet i disse miljøene er falskt. Det er nettopp fordi brorskapet er så sterkt at utviklingen nå er så farlig.
Vi må slutte å sammenligne dagens gjenger med dem som fantes på 80- og 90-tallet. Den tiden er over. Da hjelper det lite å lage tiltak basert på gamle historier og erfaringer. Samfunnet, teknologien, økonomien – alt har endret seg. Dagens ungdom lever i en helt annen virkelighet.
På 80- og 90-tallet hadde man ofte tydelige hierarkier. De eldste styrte, og de yngste var løpegutter – de som gjorde den skitne jobben for småpenger, respekt eller en premie. I dag er det annerledes. Nå løper alle for hverandre. De eldre og de yngre står skulder ved skulder. Det er ikke bare frykt som holder dem sammen, men et sterkt fellesskap og en form for lojalitet som gir dem identitet.
Når noen blir tatt av politiet, er det sjelden noen som snakker. De fleste nekter både straffeskyld og avhør. Det handler om ære, respekt og om å beskytte hverandre. For mange unge er dette en livsstil – en kode de lever etter.
Samtidig må vi tørre å snakke om hvorfor dette brorskapet virker så tiltrekkende. Mange av disse ungdommene vokser opp med dårlige jobbmuligheter, svake fritidstilbud og et samfunn som stadig minner dem på hva de ikke er. Når man blir møtt med stengte dører, finner man tilhørighet der man blir tatt imot – uansett om det er i et gjengmiljø.
Jeg ser også at mange som ønsker å bekjempe ungdomskriminalitet snakker mye om ungdommene – men sjelden med dem. De sitter i møter, skriver rapporter og foreslår tiltak, men de går sjelden ut og faktisk møter ungdommene ansikt til ansikt. For å forstå, må man være der – på gaten, på senteret, i skolegården. Der hvor ungdommene lever livene sine.
Det er lett å snakke om «forebygging», men uten relasjon er det bare et ord. Ungdommene trenger å føle at noen virkelig ser dem. Ikke bare når noe går galt, men også i hverdagen. Det handler ikke bare om å stoppe kriminalitet – det handler om å gi dem et alternativ.
Jeg tror mange i dag undervurderer hvor sterkt dette fellesskapet står. Det er ikke bare kriminalitet som binder dem sammen – det er identitet, lojalitet og fellesskap. Det er nettopp derfor det er så vanskelig å bryte ut. Og det er derfor tiltak som kun handler om straff, aldri vil være nok.
Dette er ikke bare et Oslo-problem. Det er et samfunnsproblem. Et tegn på at vi mister kontakt med en hel generasjon.
Hvis vi virkelig ønsker å snu utviklingen, må vi begynne å lytte. Vi må tørre å møte ungdommene der de er – og vise dem at det finnes et fellesskap utenfor gjengene som er like sterkt, men tryggere. Det krever tid, tillit og ekte mennesker – ikke bare snakk og “planer’.
